Foreldre:

Blir vi vår egen mor på et tidspunkt ?

De fleste foreldre har kjent på følelsen: Du sier noe til barnet ditt, og hører ekkoet av din mors stemme.

FORELDRE: Vi blir sterkt påvirket av våre foreldre. Men hvor like vi blir dem, avhenger av hvor bevisste vi er på det, forteller psykolog. FOTO: NTB
FORELDRE: Vi blir sterkt påvirket av våre foreldre. Men hvor like vi blir dem, avhenger av hvor bevisste vi er på det, forteller psykolog. FOTO: NTB Vis mer
Publisert

Det er ikke alltid bare utseendet vi arver etter våre foreldre. Har du noen gang tatt deg selv i å si noe din mor alltid pleide å si, kanskje med nøyaktig de samme faktene? Eller kanskje du har merket at du hakker på partneren din på samme måte som dine foreldre gjorde på hverandre?

Uansett om vi har et godt forhold til foreldrene våre eller ikke, er det ofte ikke til å unngå at vi ser oss selv i dem. Hvor like blir vi egentlig våre egne foreldre? Hvor mye tar vi med oss fra deres ekteskap og barneoppdragelse, inn i våre egne relasjoner? Og kan vi styre det selv?

- At vi får noen av trekkene med oss, er naturlig

- Hvor like vi blir våre egne foreldre avhenger av hvor mye vi arbeider med oss selv, sier psykolog og advokat Grethe Nordhelle til KK.

Hvor bevisste vi er på hvordan vi blir som mennesker, avgjør hvor mye vi blir påvirket av miljøet rundt oss - på godt og på vondt, forklarer hun.

- Har du en mor som har fine egenskaper og fine måter å være på, og du blir lik, da er det naturlig. Det er den harmoniske varianten. Så har du de negative sidene som vi også kan bli en del av, fordi vi ikke rister oss ut av det.

Nordhelle understreker at hvor like vi blir våre egne foreldre, er veldig individuelt. Eplet kan falle langt fra stammen, og det kan falle kort.

- I utgangspunktet er vi en kombinasjon av arv og miljø. Foreldre er det sterkeste miljøet når vi er små, og vi blir påvirket av det. Samtidig har vi deres gener. Så at vi får noen av trekkene med oss er naturlig. Og så er resten opp til oss - hvordan vi utvikler oss. Kanskje mor og far ikke har realisert seg selv, men vi gjør det, og går våre helt egne veier.

Hun legger til at hvilket miljø vi havner i som tenåringer også kan påvirke oss sterkt.

TAR ETTER FORELDRE: Mange av oss kopierer mye av det våre foreldre gjør. FOTO: NTB
TAR ETTER FORELDRE: Mange av oss kopierer mye av det våre foreldre gjør. FOTO: NTB Vis mer

Så mye tar vi etter foreldrene våre

Kanskje har du merket at du har de samme faktene som din mor. Snakker dere i samme tonefall? Eller kanskje det er viktig for deg at huset vaskes på samme måte som det ble gjort hjemme da du var liten?

Nordhelle forteller om en gang hun var på besøk hos en kollega. Den tre år gamle sønnen til kollegaen gikk til alle pottene og puttet fingeren ned i dem. Da Nordhelle spurte kollegaen hva sønnen hennes gjorde, lo kollegaen og sa at hun alltid sjekker pottene før hun vanner dem, og at sønnen kopierte det hun gjorde.

- Sånn gjør vi opp gjennom til vi er i tenårene. Det er ikke alle tenåringer som kommer i trassalderen, men mange kan gjøre opprør når foreldrene vil ha deg i en retning, men du vil noe annet. På den tiden har vi et stort behov for å løsrive oss, for å bli et selvstendig individ, sier Nordhelle, men understreker at vi på et ubevisst plan har fått med oss foreldrenes miljøpåvirkning, så noe vil være med oss.

- Om vi blir mer som foreldrene våre når vi blir eldre, avhenger av hvor mye kontakt vi har med andre som påvirker oss, og om vi er tro mot oss selv.

Hvis vi beundrer foreldrene våre og bruker dem som stimulans, enten det er bevisst eller ubevisst, kan vi begynne å kopiere dem. Hvis du selv husker at «sånn gjorde mamma med meg, og det var godt», da vil du naturlig gjøre det samme med dine barn, påpeker Nordhelle. Mye av dette kan være automatisert eller ubevisst - kanskje har du tatt med deg hvordan moren din rørte i sausen og hvordan hun smurte brødskiver. Du tenker ikke over det, du bare gjør det.

Kan vi unngå å ta med oss det negative?

Kanskje hadde du en vanskelig oppvekst, med rus og omsorgssvikt. Eller kanskje dine foreldre hadde negative egenskaper som du opplevde som vanskelig.

Hvis mye av det våre foreldre gjorde da vi var små, faller oss naturlig å gjøre selv, kan dette også gjelde de negative sidene. Men Nordhelle sier at vi absolutt kan unngå å ta med oss de negative sidene ved foreldrene våre:

- Når du ser og forstår, og har viljen til å arbeide med deg selv, kan du fri deg fra det. Når far er alkoholiker, kan sønn eller datter også bli det, men det må ikke bli sånn. Hvis du arbeider med å bli noe annet, da kan du bli noe annet, sier Nordhelle.

Noen har kanskje opplevd en redsel for å videreføre sine foreldres negative sider. Kanskje de er redde for å gjøre de samme feilene i sitt eget ekteskap eller med sine egne barn. Nordhelle forteller at det er positivt å være litt redd:

- Redselen eller angsten er vår venn, fordi den hjelper oss til å våkne og bli ekstra påpasselige. Den hjelper oss til å arbeide med noe. Man kan tenke: «takk til mor som har hjulpet meg til å ikke bli sånn selv».

Hvis du arbeider med deg selv, unngår å gå på autopilot og kopiere dine foreldre - og heller tar bevisste valg - da har du valgmuligheter, forteller psykologen.

- Alt er mulig å reparere og utvikle. Vær bevisst, og jobb med det, sier hun.

Nordhelle trekker også frem hvordan pandemien har bremset samfunnet og gitt oss en tid for egenrefleksjon, på godt og vondt.

- Da kan vi møte de mer ubehagelige sidene også, men dette er mest positivt, fordi vi blir mer bevisst. Vi kan ta et valg - vil jeg være sånn, eller vil jeg gjøre noe med det? Vi løper så fort ellers, og når vi løper gjennom livet, får vi ikke tenkt så mye. Denne tiden er også et potensiale for noe mer positivt, sier hun, og minner om at du kan be om hjelp dersom du trenger det.

FORELDRE: - Hvis vi beundrer foreldrene våre og bruker dem som stimulans, enten det er bevisst eller ubevisst, kan vi begynne å kopiere dem, sier psykolog. FOTO: NTB
FORELDRE: - Hvis vi beundrer foreldrene våre og bruker dem som stimulans, enten det er bevisst eller ubevisst, kan vi begynne å kopiere dem, sier psykolog. FOTO: NTB Vis mer

Slik kan vi ta etter foreldrene våre i våre egne ekteskap

Når vi vokser opp, observerer vi hvordan foreldrene våre er som ektefeller og som omsorgspersoner. Har dette mye å si for hvordan vi selv blir som partner og forelder?

- Ja, vi tar etter våre foreldre – og ikke minst fordi deres parforhold var malen på parforhold den gang vi var små.

Det forteller parterapeut Nina Ringnes til KK. Hun understreker at de som har hatt ugreie relasjoner mellom sine foreldre, ofte vil ha et så bevisst forhold til det ugreie at de vil strebe etter å gjøre ting annerledes - og ofte fullstendig annerledes.

- Men stort sett kopierer vi ganske mye, og på et mer eller mindre bevisst plan, forteller hun.

Hun mener vi bør stille oss spørsmålene: Hva lærte jeg av min mor om å være kvinne? Ektefelle/partner? Mor? Det blir scriptet for den enkelte kvinne, forteller hun. Og for mannen blir det likt, med spørsmålene: Hva lærte jeg av min far om å være mann, ektefelle/partner og far?

Ofte er svarene en slags indre oppskrift som vi ikke er helt klar over, påpeker hun. Og dette blir tydelig i oppdragelsen av felles barn:

- De som får sitt første barn har aldri vært foreldre før, og de har stort sett ingen erfaring, men de har med seg en indre oppskrift fra den gang de var barn: Hvordan deres foreldre skjøttet rollen, forteller Ringnes, og fortsetter:

- Og hvis de har hatt en noenlunde lykkelig barndom og det har gått dem noenlunde godt her i livet, så har de dessuten et bevis på at oppskriften fungerer og er bra. Oppskriften blir for dem en slags fasit.

Og nettopp det skaper problemer for mange nybakte foreldre, forklarer parterapeuten: Deres fasiter er ikke er like, for den ene har sin basis i den ene familiestrukturen og den andre fasiten i den andre familiestrukturen. Utfordringen for de nybakte foreldre er å ta med seg det som trengs fra hver side og lage sin egen felles oppskrift for parforhold og foreldreskap. En oppskrift som fungerer for nettopp deres samhørighet, som gjør parforholdet stødig og barna trygge, forteller Ringnes.

FORELDREROLLEN: Det er vanlig å kopiere mye av det våre foreldre gjorde. FOTO: NTB
FORELDREROLLEN: Det er vanlig å kopiere mye av det våre foreldre gjorde. FOTO: NTB Vis mer

- Spørsmålet å besvare er: Hva slags foreldre vil vi være?

Det er ingen enkel jobb, understreker Ringnes:

- Vår barndoms oppskrift sitter ofte som en slags fasit i ryggmargen. Derfor er krangel om barneoppdragelse og rollefordeling et vanlig konfliktområde i parforhold.

Hun forteller at man kan velge å se på prosessen som å plukke ingredienser fra de ulike oppskriftene: Hva velger vi? Hva passer for vår type parforhold, for slike barn som vi har fått?

- Verst er det imidlertid for parforhold hvor begge har hatt foreldre som ikke har fungert hverken som enkeltpersoner eller som par, slik at det ikke finnes noe som kan ligne på gangbare oppskrifter eller fasiter. Det er mye bedre å ha med seg en oppskrift som kan endres enn å ikke ha noen brukbare føringer med seg i bagasjen.

- Mange opplever å tiltrekkes et menneske og en dynamikk som virker kjent

Trine Huseby, som er samlivsterapeut ved Sundvolden Hotel, og driver fagbloggen trinehuseby.no med teknikker og inspirasjon for par, forteller at det er store variasjoner i hvor mye vi tar etter våre foreldres parforhold.

Blant par hun snakker med, hører hun både de som beskriver sine foreldres parforhold som et ideal, og de som aktivt forsøker å unngå tilsvarende samspill som deres foreldre har eller har hatt.

- Jeg tror det som setter sterkest spor, er der det har vært nære relasjoner, på godt og vondt. Mange opplever å tiltrekkes et menneske og en dynamikk som virker kjent; det kan være forutsigbart og enkelt å forholde seg til og man faller fort inn i et spor som faller en naturlig, enten man liker det eller ei.

Mye foregår på et ubevisst plan, påpeker Huseby.

- Hvem har ikke hørt at «nå likner du på moren din» eller «det er som å høre faren din»? Som oftest med en negativ undertone, og kanskje blir man skamfull og går i forsvar, man ønsker jo å fremstå som frigjort og selvstendig.

SAMLIVSTERAPEUT: Trine Huseby. FOTO: Iselin Huseby Lie
SAMLIVSTERAPEUT: Trine Huseby. FOTO: Iselin Huseby Lie Vis mer

Dersom du merker at du gjentar dine foreldres negative mønstre, og det går utover parforholdet, mener Huseby at du har et godt utgangspunkt for endring. Hun har følgende råd til hvordan du kan ta prosessen videre:

  • Konkretisere hva man ønsker å endre, for eksempel: «Jeg vil slutte å avbryte deg når du snakker»
  • Avgrense prosjektet så det blir overkommelig, for eksempel ved å bestemme seg for å jobbe med én ting av gangen
  • Forberede seg. I forkant av situasjoner der du vet du er utsatt: ta noen minutter for deg selv, der du minner deg selv på din målsetning og planlegger hvordan du skal holde fokus
  • Alliere seg med en som kan heie på deg underveis – det kan godt være partneren din, mange kommer ikke på det som en mulighet. I stedet for å påpeke og kritisere når du trår feil, kan partneren gi deg et klapp på skulderen, tommel opp eller en hyggelig kommentar – når du lykkes
Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer