Catrine Helene Hansen (31) bruker lengre tid med hårsprayen enn de fleste av oss. Hun er en mester på hentesveiser, og går med lue midt på sommeren. Hun unngår å ha høye mennesker bak seg, så de ikke ser rett ned i hodebunnen hennes.

Den er full av bare flekker, der håret er revet bort.

- Jeg begynte da jeg var ti. Da begynte jeg å pille på inngrodde hår på leggene. Jeg tenkte ikke så mye på det, det var bare noe beroligende jeg gjorde mens jeg satt og så på TV, sier Hansen.

Videre begynte hun å nappe hår fra hodet, øyenbryna og øyevippene.

- Jeg hadde ikke øyebryn på ungdomsskolen, men det jo for så vidt ingen andre som hadde heller, ler hun.

I starten av tenårene var i hun i et usunt forhold, og flekkene i hodet begynte å bli synlige.

- Jeg gjør det for å få en slags ro. Jeg slapper av når jeg gjør det, så det er en slags «coping mechanism», forklarer hun.

Hansen har trikotillomani. Lidelsen er nok ukjent for mange, men sannheten er at hun er langt fra alene.

LES OGSÅ: Tre psykiske lidelser vi bør snakke mer om

Ikke en uvanlig lidelse

Når det gjelder forekomst kan trikotillomani sidestilles med tvangslidelser. Det er per i dag ikke gjort befolkningsundersøkelser som viser forekomsten i Norge, men amerikanske tall viser at omkring 1 til 3,5 prosent av befolkningen har trikotillmani, forteller psykiatrisk sykepleier og kognitiv terapeut, Erna Marie Moen.

Hun er i dag pensjonert, men har i mange år jobbet med trikotillomani ved Oslo Universitetssykehus. Da hun startet, i 2002, var det ingen andre som jobbet med behandling av lidelsen i Norge. Moen forklarer at det finnes to former for trikotillmani. De fleste har litt av begge.

- Den ene er en helt klart bevisst form for hårnapping. Man bruker hårnapping bevisst for å løse underliggende problemer, slik man gjør ved en spiseforstyrrelse, spilling eller biting av negler, forklarer hun.

Ved den andre formen for trikotillomani er skjer hårnappingen ubevisst. Da har det etablert seg som en vane som du ikke legger merke til at du driver med. Du napper hår mens du kjeder deg, mens du ser på TV eller mens du holder på med andre ting. Sannsynligvis bunner begge formene i følelsesmessige komplikasjoner.

LES OGSÅ: I en alder av 29 mistet May Brit plutselig alt håret

Kan føre til isolasjon

De aller fleste av oss har vaner eller uvaner av noe slag – kanskje de distraherer oss, er noe vi tyr til når vi er nervøse eller engstelige, eller de er noe vi gjør når vi kjeder oss.

- De fleste av oss gjør nok det mer enn de aner, sier Moen.

Men det er når det preger hverdagen og går utover livskvaliteten at det kan bli en lidelse. For de fleste av oss er hårnapping ubehagelig. Det lugger litt å bare dra ut ett hår. Blant de med trikotillomani kan det også oppleves som smertefullt å rive ut hår, men det gir samtidig en slags avspenning. Trikotillomani er ikke en selvskadingslidelse, men Moen påpeker at det kan ha noen likhetstrekk. Det er en måte å overdøve noe annet på, men ved hårnappingen har man ikke det samme målet om smerte.

- Noen sier at det er vondt, men det gjør noe med noe annet som er verre, sier Moen.

Hårnappingen kan føre til store flekker i hodebunnen. Mange kjenner på skam, vil skjule hårmangelen og kjenner på en skyldfølelse. En kan bruke mange timer på det hver dag. Det kan gå utover søvnen og konsentrasjonen og det kan gjøre det vanskelig å gå på jobb. Noen isolerer seg, og noen blir dypt deprimerte. Lidelsen kan også gi større fysiske skader.

- Noen spiser på håret. Da kan man få hårbiter i munnen som skader tannkjøttet, og om man svelger hår så kan man få hårballer i tarmsystemet som kan lag hull på tarmveggen, forklarer Moen.

LES OGSÅ: Trine og Toril lever med sjelden sykdom

Legen hadde ikke hørt om lidelsen

Noen ganger kan hårene Hansen skal ha bort sitte på et område som gjør fysisk vondt – som ved en kvise eller et sår. Andre ganger er det hår med en annen tekstur enn det andre, slik at det skiller seg ut. Noen ganger merker hun ikke at hun napper før hun oppdager at sofaen er full av hår.

Hun har lært seg å planlegge – sørge for at ingen kan se de hårløse flekkene.

- Jeg blir veldig hindra. Jeg kan ikke dra på trening eller i basseng på dårlige dager, jeg må ha lue på i varmegrader, og jeg kan ikke være ute i vind uten lue, forteller hun.

Hun var 19 da fant hun ut at det faktisk er en diagnose som heter trikotillomani. Frem til da tenkte hun at hun bare hadde en merkelig vane, og at hun var den eneste i verden som drev med dette. Hun dro til legen og fortalte hva hun mente hun hadde.

- «Hva er det», sa han. Han visste ikke helt hva han skulle gjøre, lurte på om jeg skulle gå på noen medisiner eller hva jeg skulle.

Oppfordrer til åpenhet

Hansen hadde i utgangspunktet ikke fortalt mange om lidelsen, men da ryktene begynte å spre seg så hun seg nødt til å ta over og fortelle hvordan ting egentlig hang sammen. Resultatet var mye forståelse, men også at noen absolutt ikke forsto. Det samme skjer i datingverdenen. For noen er det greit, andre har vanskelig for å forstå, og noen blir til og med skremt bort.

- Man må jo respektere det, men det er jo vondt. Å ikke være bra nok på grunn av håret sitt.

Nå oppfordrer hun til åpenhet. Nylig var hun gjest hos SnapKollektivet – et kollektiv som deler en Snapchat-konto med målet om mer åpenhet. Hansen fortalte om lidelsen sin, og ble kontaktet av flere som slet med det samme, eller som har barn som river ut hår, men som ikke var klare over at dette er noe en kan få hjelp for.

Selv får hun hjelp av en psykiater til å jobbe med de underliggende årsakene til trikotillomani. Når hun har det bra, er ikke behovet for å nappe like sterkt.

LES OGSÅ: Drea (27) har en psykisk lidelse som gir hukommelsestap. - Ofte husker jeg ingenting

God, men sjelden behandling

Behandlingen i dag er god, men lidelsen er fremdeles nokså ukjent, forteller Moen. Tidligere var det vaneendrende terapi som gjaldt, mens den nå kombineres med såkalt aksept- og forpliktelsesterapi. Det er to ting som skal behandles; vanen og de underliggende årsakene.

- Tar du ikke bort rusen så får du ikke bort problemet, sier Moen, men påpeker at det å få hjelp med de underliggende årsakene, av for eksempel en psykolog, kan være nok for noen.

Behandlingen hun har jobbet med tilbys i dag kun i Oslo og i Trondheim, og skjer i gruppe, noe man ifølge Moen har sett at kan være viktig for resultatene.

Under deres første kliniske forsøk i 2013 sluttet 87 prosent med hårnappingen og 60 prosent var fremdeles bra et år senere. Moen håper man snart kan tilby denne behandlingen over større deler av landet.

LES OGSÅ: Hårtap blant kvinner er fortsatt tabu