Da Julie Valsø (32) så en småbarnsmor bryte sammen i gråt på T-banen i Oslo, tenkte hun at alle småbarnsforeldre bør være litt flinkere til akkurat det – å få et lite sammenbrudd når man kjenner at tålmodigheten sprekker og tårene presser på. Det er bedre med flere små drypp, en én stor eksplosjon, er Julie overbevist om.

Da hun observerte den tilfeldige kvinnen på T-banen som rolig sank ned langs sykkelvognen fordi hun ikke klarte å roe ungene i den, strømmet tre personer til for å fortelle den fortvilte småbarnsmoren at det går bra.

Sarah kjørte gråtende hjem fra jobb, la seg i senga og ble der

Verden hadde vært et bedre sted om flere småbarnsmødre gråt på T-banen – eller på butikken fordi de ikke hadde riktig fiskepinner, tror Julie. Fiskepinne-seansen referer til en episode hun selv hadde en gang småbarnslivet kjentes overveldende og hun tok frustrasjonen ut over de uskyldige fiskepinnene mens hun sto i butikken.

– Vi er så vant til at vi «må være sterke», og at det ikke er plass til å være sårbar, men hvis vi turte å slippe opp litt mer, hadde vi kanskje sett at vi ikke er alene eller at andre også har omsorg.

Sist KK intervjuet Julie Valsø hadde hun sammen med mannen Espen og de to barna lagt ut på en ettårig reise i en ombygget van. Med det som var blitt en bobil skulle de reise rundt i Europa, og reisen har de delt raust fra i sosiale medier.

I mai 2023 kom de hjem etter et år på veien og rikelig med campingplasser, ulike land og gode minner i bagasjen.

– Det er jo en perfekt måte å reise med barn på. Da har du et sneglehus med alt barn trenger. Du har lekene deres, du har do, senger og kjøkken.

– Da han dro til legen, måtte jeg spise ordene mine

Valgte å legge ut på reise

At de valgte å bygge om en kassebil til en bobil og legge ut på en ettårig reise, har mye med fødselsdepresjonen Julie hadde etter barn nummer to kom til verden å gjøre. Etter hvert som hun ble bedre, ble hun mer rastløs og hadde lyst til å gjøre noe spennende.

Men det ligger også en mer sentimental grunn bak.

– Jeg husker omtrent ingenting fra det første året til den andre ungen min. Det føles urettferdig at jeg skal huske så mye fra det første barnet mitt, og ikke det andre.

De hadde snakket om å legge ut på en reise tidligere, men nå ble det plutselig alvor.

– På reisen kunne jeg lage nye minner som jeg kunne huske videre.

Nå har familien på fire flyttet inn i det hun omtaler som en generasjonsbolig. Foreldrene hennes bor i underetasjen, mens Julie og familien bor i overetasjen.

- Jeg trodde at de to små barna mine ville ha det bedre uten meg

Vi må spole tilbake noen år. Julie har nettopp blitt tobarnsmor. En rolle hun var godt forberedt på. Før hun ble mamma hadde hun lest alt som kunne leses om mammarollen, og følte seg klar for å ta fatt på alt det nye livet måtte innebære.

Men det er ikke alt bøker kan forberede deg på, skulle hun snart lære.

Kan ikke forberedes på alt

Julie var i midten av 20-årene da hun og Espen fikk sitt første barn. Når hun ser tilbake på det i dag, skulle hun ønske hun ikke stresset så mye over å skulle miste seg selv og hvem hun var idet hun ble mor. Brikkene faller på plass til slutt – du finner tilbake til deg selv igjen, selv om det ikke føles sånn like etter en fødsel, har hun konkludert med senere.

For Julie var det mest overraskende med å få barn, to ting. Det første er litt mer morsomt enn alvorlig, advarer hun om.

– Jeg følte jeg virkelig ble døpt som mor da jordmor kikket opp mellom beina mine og sa at jeg hadde fått et skrap på klitoris. Jeg var så full av adrenalin at jeg ropte «Er den ødelagt?» og hun lo og sa at jeg bare ikke måtte bruke den de nærmeste ukene. Det var ikke akkurat i planene mine, men det er et fint bilde på at du ikke aner hva som kommer til å skje, flirer hun.

Julie har alltid vært en stå på-dame som har alt på stell og skal klare alt, samtidig som hun skal være sosial og ikke forsvinne fra venner og fullstendig inn i familiebobla.

Det var vanskelig i starten – å finne ut av hvem hun var etter at hun var blitt mor. Hun prøvde å skyve den delen av seg til side for å vise at hun kunne være like mye med på det sosiale med venner selv om hun var mamma.

– Jeg trodde at jeg måtte være akkurat som før, jeg måtte bli akkurat den samme jeg var før jeg fikk barn. Jeg trengte å få kroppen min tilbake slik den var med en gang.

Hun var livredd for å bli en kjedelig forelder, og det identitetsskiftet var den største overraskelsen ved å bli mor.

– Jeg følte hele verden sa at fra nå av er jeg en kjedelig utslitt genser, og jeg ble i overkant opptatt av å motbevise noe jeg ikke hadde trengt å bry meg om engang – andres mening om hvordan jeg skulle gjøre livet som ny mor.

Samtidig hadde hun lyst til å vise at hun var klar for å få barn. Da hun skulle bli mor for første gang, opplevde hun at folk gjentatte ganger sa at det ikke finnes noen fasit på hvordan man skal være mor, likevel hadde alle meninger om det.

– Helsestasjonen er også et slags parameter for om du gjør det bra. Så selv om de sier at man må slappe av, så er det også her en del ting man valideres på. Og det forsterket at jeg tenkte at jeg måtte få til alt.

Og det klarte hun en stund – til hun krasjet i veggen.

Mange krav og forventninger

Det var samboeren Espen som først forsto at Julie ikke var helt seg selv. Da han fant henne på kjøkkenet mens hun sorterte krydderskuffen klokken tre om natten, skjønte han at kjæresten trengte hjelp.

– Vi tror ofte vi kan forberede oss til ting, fordi sånn har livet fungert før. Men barn driter litt i hvor mye du har forberedt deg, og det gjør at du aldri vet hvordan det er å ha barn før du har barn, sier hun.

Det samme gjelder for foreldrene, mener Julie – at du vet aldri hvordan du fungerer som menneske, hva du trenger eller hvilke prioriteringer du må gjøre. Det du på forhånd tror at kommer til å være viktig for deg når du får barn, kan være noe helt annet når barnet faktisk kommer.

– Mange av oss tviholder på de forventningene og de kravene vi hadde til oss selv.

– Jeg hadde bygget meg opp etter livskrisen, med samlivsbrudd, jobbendringer og depresjon. Så kom pandemien

Fikk hjelp

Julie fikk bekreftet at hun hadde en fødselsdepresjon. Hun forsto at hun måtte ta det på alvor.

– Da du skjønte at du var syk og kom deg til psykolog, følte du det som et nederlag eller som en lettelse?

– Begge deler. Det føltes som at jeg ikke hadde klart å fikse det, for jeg trodde at jeg skulle få det til – å sortere det jeg tenkte på. Men når jeg kom til psykologen var det en lettelse da jeg etter hvert klarte å skjønne at jeg var syk.

Julie får mye kommentarer og tilbakemeldinger i sosiale medier og alt er ikke bare positivt. Men hun har blitt flinkere til å ikke ta til seg forventninger og krav utenfra etter at hun kom ut av fødselsdepresjonen, og passer på egen helse ved å roe litt ned.

– Noen ganger får jeg kommentarer på at jeg burde klare å sjonglere alt. Jeg tror noen ganger at de kommentarene kommer fra et sted hvor man føler man selv ikke får lov til å legge fra seg forventninger om å få til alt. Knebøy mens jeg lager hjemmelaget mat og er med på foreldremøte digitalt.

– Tingen er at hvis vi hele tiden tror vi kan «ta igjen» livet så får vi aldri slappet av, fordi vi tror vi må fortjene avslappingen. Men det er noe vi bare må ta, og det er et ganske fint lite opprør mot resten av samfunnet som krever at vi alltid er effektive og kjapper oss.

Hun kjenner det igjen i egne mønstre hun hadde tidligere, og hvor hardt hun kjørte seg selv.

– Jeg kjenner igjen den kritikken som omsorg for at de kanskje ikke føler de kan ta det roligere selv.

Ble til en bok

Året familien Valsø har reist rundt i Europa i bobilen, har hun også brukt til å skrive bok til vordende foreldre. Boken handler om hva som skjer når du følger alle disse forventningene hvorfor du da potensielt går på veggen.

Og som den røde tråden i Instagram-profilen hennes, er også boken skrevet med mye humor.

– Alvoret var nok det vanskeligste å skrive om, fordi jeg er nok den som husker minst fra depresjonen. Og jeg tror at veldig mange ønsker at når du forteller om en fødselsdepresjon skal det være noe vakkert og eksistensielt. Men så er en depresjon ganske ekkel, rotete og kjedelig.

– Selv om det er alvorlig, så er det noe med å se humoren i det selv og huske på at du ikke tenkte klart.

Det finnes utallige bøker med det formål å gjøre henne til en bedre forelder – tips, triks og forberedelser til fødsel og andre ting hun måtte kunne før barnet kom.

Men hun fant aldri en bok som kunne se henne.

– Ofte tror vi at andre får til alt, men jeg tror det er fordi vi bare ser en bitte liten del av livet deres. Og ikke alt de ikke får til, mens i eget liv ser vi alle de stygge og fine detaljene. Da er det lett å tro at «alle andre utenom meg» får det til.

Julie tror det er lett å bli selvkritisk og dømme seg selv, eller å føle seg alene i det som er vanskelig,

– Jeg ville gi folk mulighet til å gå inn i livet til noen i lik situasjon som dem, og se et ekte eksempel på hvorfor det ikke er lurt å gjøre alle de tingene man ofte tror man må.

Selv har hun brukt humor for å håndtere det som har vært tøft å stå i, både på godt og vondt. Hun tror at humor kan gjøre det litt lettere å overleve småbarnslivet fordi det å se seg selv utenfra gjør det litt lettere å le av bæsj i vognposen eller at ingen vil kle på seg.

– Det er ganske komisk at vi alle sitter i gangen og prøver å kle på en unge som ikke vil kle på seg, for å dra et sted de ikke vil dra, som blir kledd på av foreldre som heller ikke har lyst å kle på en unge som ikke vil bli kledd på.

Redd det skulle gå utover barna

Hun var redd for at fødselsdepresjonen skulle gå utover barna ved at hun ikke skulle klare å være med dem eller at ungene skulle se at mammaen deres var lei seg. En frykt for at de skulle tro hun ikke var glad i dem eller ikke ville være med dem, grep henne mens hun var syk.

– Men å være med dem var det eneste jeg klarte.

At ungene ser mor gråte, er ikke noe farlig så lenge de føler seg trygge og mor er trygg, skal psykologen ha sagt. Etter det trengte hun ikke skjule alle følelser for barna lenger. De hadde jo et trygt hjem, Julie var bare syk.

Og de tunge dagene ble færre da Julie skjønte at hun måtte ha omsorg for seg selv.

Boka handler i stor grad om egenomsorg og å finne ut av hvordan man klarer å ha det, har hun innsett i ettertid. Rettere sagt var det fysiker og programleder Selda Ekiz som oppsummerte boken med disse ordene på lanseringen.

– Jeg kjeftet mye på meg selv. Jeg skriver i slutten av boka at jeg ikke hadde noe empati eller sympati for meg selv før – for hun som var syk.

Julie sa til seg selv at hun bare måtte skjerpe seg. Det hadde hun aldri sagt til en venn som var syk, og det mener hun er viktig å huske på.

– Jeg turte ikke å gå ut på verandaen, i frykt for å miste babyen over rekkverket

Det ble lettere

Julie kom ut fra psykologen en dag etter hun hadde begynt å bli litt bedre. Da skjønte hun plutselig hvor syk hun hadde vært. Hun hadde lyst til å bære seg selv hjem, sette på kaffe og vise omsorg. Det ble et skifte for henne hvor hun skjønte at man ikke skal vente til man har blitt så syk før man klarer å ha omsorg for seg selv.

Som foreldre blir man gjerne fortalt fra dag én at du må sette deg selv til side. Det er barnas behov som kommer først, og det blir enklere å sette nettopp andres behov før dine egne, og lettere å glemme seg selv.

Julie har kjent alvoret ved å glemme seg selv, og det er det ikke plass til lengre.

– Jeg synes det er på sin plass å drite i alle de forventningene. Ikke ta fornuftige pauser, ikke fortjen dem og ikke rydd først.

Nora (33) fikk beskjed om at hun ikke kom til å bli gravid

- Min eneste drøm var å få legge meg ned og sove

– Jeg hadde en vanvittig sorg over å skulle dø fra barna mine

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no