– Som en som har vært vant til å være tvangsmessig overarbeidet, «flink pike» og avhengig av å være produktiv, er det å måtte lære seg å hvile igjen noe av det skumleste man kan gjøre.

Det sier Mari Austvoll Gjengedal (34) til KK.

I fjor høst ble hun utbrent for andre gang. Da måtte hun ta grep for å finne ut hva som egentlig lå til grunn for at hun ikke klarte å finne roen i seg selv.

Alenemamma Marit ble syk av stress: - Jeg klarte ikke å lage middag

Flyttet på gård

Vi introduserer Mari slik hun introduserer seg selv:

En samfunnsgeograf og tidligere miljøaktivist som for tre år siden bestemte seg for å gi opp hamsterhjulet og det travle bylivet for å forfølge drømmen om småbruk og et saktere liv på landet.

Hun utdyper:

– Jeg har hatt mange forskjellige jobber, både i frivillige organisasjoner og i det offentlige, og har jobbet med både politikk, kommunikasjon og organisasjonsutvikling.

– På et tidspunkt, særlig etter å ha kjempet miljøkampen på nasjonale og internasjonale arenaer i mange år og sett hvor lite konkrete resultater som kom ut av det, fikk jeg et sterkt behov for et mer jordnært og naturnært liv der jeg kunne se håndfaste resultater av arbeidet mitt.

Sammen med mannen sin kjøpte Mari en liten gård utenfor Bergen. Der har de bodd siden 2020, og jobber med å gjøre verden litt bedre - denne gangen med utgangspunkt i stedet de bor og folkene de kommer i kontakt med.

Men balansen Mari har funnet på gården i dag, har ikke kommet lett.

– Ble tvunget til å lytte

Første gang Mari ble utbrent var i 2016, i kjølvannet av en årrekke med altfor tung arbeidsbelastning.

– Jeg jobbet nesten alle mine våkne timer over flere år, og var alltid påskrudd. Reservene mine var totalt oppbrukt, og jeg lyttet ikke til signalene kroppen min sendte.

Og signalene var mange: Utmattelse, svimmelhet, hjernetåke. Hun var alltid sliten, men likevel urolig. Forbrenningen ble lav og hun følte seg apatisk og flat i følelseslivet.

Men Mari hadde vært vant til å tenke at hun bare kunne «kjøre på» uten konsekvenser. Det hadde jo gått bra så langt.

– Helt til det ikke gikk lenger. Til slutt ble jeg tvunget til å lytte, sier Mari.

9 tegn på at du holder på å bli utbrent

Da utbrentheten slo til, skjønte ikke Mari at kroppen trengte en pause. Fokuset var på å komme tilbake i jobb - så fort som mulig.

– Jeg følte meg som en unnasluntrer, som et skikkelig dårlig menneske og en dårlig pasient som ikke kom meg tilbake i jobb så fort som mulig, forteller Mari, og fortsetter:

– Jeg følte meg skamfull og kjeftet mye på meg selv, og det førte nok også til at jeg kom tilbake igjen i jobb altfor tidlig. Da jeg hadde fått hvilt nok til at kroppen fungerte noenlunde igjen, var det rett tilbake, uten å ta tak i de grunnleggende problemene.

– Vi glemmer å lytte innover

Mari har klare tanker om hvorfor hun ble utbrent den gangen for syv år siden. Hun tror det delvis skyldes hennes egen personlighet, og delvis samfunnets forventninger.

– Som mennesker i det moderne samfunnet, blir vi lært opp til å tro at vår verdi henger sammen med produktiviteten vår og det vi til enhver tid presterer. Vi blir lært opp til å tenke på oss selv som maskiner som skal yte jevnt og trutt, samtidig som vi fra barnsben av lærer oss å undertrykke kroppens behov.

– Når vi blander det med samfunnets konstante distraksjoner og inntrykk, som gjør at vi glemmer å lytte innover, tror jeg det er en veldig potent miks som gjør utbrenthet uunngåelig for mange.

- Jeg sa ja til alle og kalte det positivt stress

Utbrent igjen: – Slet med å finne roen

Men denne tankegangen hadde ikke Mari på denne tiden.

Flere år senere, i fjor høst, ble hun utbrent på nytt - til tross for at omstendighetene var annerledes enn den første gangen:

– Det var etter at jeg hadde bestemt meg for å flytte på landet og liksom skulle ha et roligere liv, forteller hun.

I tillegg til gården hadde Mari nå en vanlig, kommunal kontorjobb. Jobben var trygg og stabil, og hun jobbet ikke på langt nær like mange timer som hun hadde gjort i årene før hun ble utbrent for første gang. Likevel slet hun med å finne ro i hverdagen.

– Og jeg opplevde en arbeidssituasjon som var lite givende og meningsfull. Det stresset meg mer og mer, forteller Mari.

Denne gangen var utbrentheten en sakte, men sikker nedadgående kurve.

– Siden det ikke var én spesiell ting jeg kunne sette fingeren på, hadde jeg heller ingen god grunn overfor meg selv til å forklare hvorfor jeg skulle være utbrent, så jeg brukte en god stund på å innse det, forteller hun, og fortsetter:

– Og siden jeg jo hadde vært utbrent en gang før og «derfor burde visst bedre», var det spesielt vanskelig å innrømme det overfor meg selv.

Mari hadde i lang tid prøvd å kompensere for misnøyen og stresset hun kjente på. Hun prøvde å gjøre situasjonen bedre, blant annet ved å innføre flere rutiner for å ta vare på seg selv: Regelmessig trening, meditasjon og andre ting som kunne lade batteriene.

– Men så lenge det grunnleggende problemet var det samme, var all verdens selvpleiepraksiser bare midlertidige plastre på såret. Til slutt skjønte jeg at ting ikke kom til å bedre seg av seg selv, og da jeg innså det, gikk det raskt.

Da alt lå til rette for et lykkelig liv, møtte Aili veggen

– Må endre de indre omgivelsene

Da Mari ble utbrent for andre gang, lærte hun nemlig to viktige ting, og kom endelig til bunns i hvorfor hun opplevde å bli utbrent:

– Den ene var at det ikke bare er ekstremt arbeidspress som kan føre til utbrenthet og stress, men også arbeids- og livssituasjoner som er utilfredsstillende, mangler mening, der man ikke føler man har kontroll over egen hverdag eller der man føler man ikke utgjør en forskjell. Jeg lærte at for meg er det viktig å ha frihet i arbeidet jeg gjør og kjenne at jeg virkelig drives av en indre motivasjon.

– Den andre tingen jeg lærte, var at det hjelper lite å endre de ytre omgivelsene hvis man ikke samtidig endrer de indre omgivelsene.

For selv om Mari hadde tatt store grep for å komme nærmere drømmelivet - hun hadde jo sluttet i tidligere jobber, flyttet på gård og hoppet inn i et helt nytt liv - hadde hun fremdeles et behov for å holde seg travel.

– Og min manglende evne til å tillate meg selv å slappe av, hadde ikke endret seg. Selv om jeg prøvde å roe ned, kjente jeg på skam og uro over å ikke være konstant produktiv og travel.

Den største jobben gjenstod, forteller Mari: Den hun måtte gjøre med seg selv.

– Og det var først da jeg ble utbrent for andre gang at jeg virkelig begynte å lære meg å slappe av og finne dyp ro igjen. Det var starten på et dyptgående endrings- og selvutviklingsarbeid.

– Noe av det skumleste man kan gjøre

Denne gangen tok Mari ordentlig grep. Først og fremst tillot hun seg selv å være sykemeldt så lenge hun trengte.

– Og jeg hadde også en fantastisk lege som skjønte at dette måtte ta den tiden det tok. Det å møte forståelse og oppmuntring fra støtteapparatet har enormt mye å si i en sånn situasjon, sier Mari.

Det å bli tvunget til å roe ned beskriver hun som verdens største velsignelse og verdens største forbannelse.

For som Mari påpeker: Når normaltilstanden er overlevelsesmodus og man er avhengig av stresshormoner for å holde seg gående, føles det utrygt for nervesystemet å slappe av.

I flere måneder var hennes aller viktigste jobb å øve seg på å komme i kontakt med kroppen sin igjen. Mari måtte øve på å øke kapasiteten sin for hvile. Ikke minst måtte hun arbeide med seg selv for å avdekke innlærte overlevelsesmekanismer og ubevisste tankemønstre som lå til grunn for hennes konstante behov for å holde seg travel.

– Det var et vanvittig krevende arbeid som jeg er så takknemlig for nå. Det er krisene man vokser mest på, og de er fantastiske muligheter til å skape noe nytt og bedre i livet.

Glemmer våre egne behov

De siste årene har det vært mer og mer fokus på utbrenthet. De aller fleste av oss kjenner noen som har «møtt veggen», og ofte virker det å være en blanding av stress på jobb og i familielivet som til slutt blir for mye.

Siw Tone Innstrand, forsker og professor ved NTNU, har tidligere uttalt til KK at det er vanskelig å si noe om hvor mange som blir utmattet eller utbrent på grunn av for høy belastning på jobb og/eller i hverdagen. Utbrenthet var inntil nylig ingen diagnose, og mange vil nok få en sykemelding relatert til andre lidelser.

– Det hersker nok mange mørketall her også. Utbrenthet er assosiert med mange ulike symptomer, og utarter seg ulikt for mange. Utbrenthet defineres ofte som en tilstand med kronisk utmattelse, kynisme og redusert selvfølelse, uttalte Innstrand.

– Det kan ses på som ulike stadier, hvor man først opplever en tilstand av ekstrem utmattelse, noe som gjerne er det folk assosierer med utbrenthet. Over tid vil denne utmattelsen kunne utvikle seg til en form for kynisme med tanke på jobben, som på sikt kan føre til redusert selvfølelse, og man opplever ofte det som man på folkemunne kaller «å møte veggen».

Sarah kjørte gråtende hjem fra jobb, la seg i senga og ble der

Vi hører med mental trener Astrid Lauritzen, som ofte jobber med klienter som har blitt utbrente: Ser hun noen årsaker som går igjen? Og er det noen som er mer utsatt for å bli utbrent enn andre?

– Vi skal jo være så flinke til å innfri andres forventninger hele tiden og som et resultat av det, blir totalbelastningen for stor over lang tid, sier Lauritzen, og fortsetter:

– Mange går kanskje i fellen av å prioritere mye for å tilfredsstille andre og glemmer sine egne behov.

Nettopp det kan Lauritzen selv kjenne seg igjen i. Hun forteller at det tok noen år ut i arbeidslivet før hun fant en god balanse som gjorde at hun mestret både et aktivt yrkesliv og familielivet.

– Jeg måtte trene på å prioritere og luke ut forstyrrelser som førte til stress eller unødvendige bekymringer.

– For meg ble meditasjon og yoga en viktig del av hverdagen, både for å roe ned og for å hvile med kvalitet. En annen effekt som jeg først forstod etter en stund, var at jeg ble mye bedre kjent med kroppen min og i dag kjenner jeg igjen signalene om at jeg trenger å roe ned på et tidligere tidspunkt enn før jeg begynte å praktisere yoga og meditasjon.

Disse kan være ekstra utsatt

Lauritzen påpeker at det nok er veldig mange årsaker til at noen møter veggen og andre ikke gjør det.

– Noen mennesker er rett og slett mer robuste enn andre, og noen ganger står vi i livskriser som gjør at totalen blir for belastende på for mange forskjellige områder i livet, sier hun, og fortsetter:

– Det som ofte har gått igjen er høy grad av perfeksjonisme, stort resultatfokus, mye grubling. Og dette i kombinasjon med et stort behov for kontroll, gjør at de ofte ikke delegerer så mye som de kanskje kunne.

Veldig ofte har de heller ikke et bevisst forhold til hva som egentlig er viktig for dem, påpeker Lauritzen. Det gjør at de ofte havner i verdikonflikter som fører til stress og bekymringer.

– De skal rett og slett rekke over for mye på 24 timer som vi har disponibelt i døgnet, og som regel går det på bekostning av søvnen som kanskje er det viktigste å prioritere i hektiske hverdager.

Lauritzen har også møtt mange som jobber i omsorgsyrker, som har høy grad av empati og er mye mer menneskeorienterte enn systemorienterte.

– De føler at de ikke klarer å strekke til på jobben og de har heller ikke mulighetene til å endre systemet slik at menneskene som de har ansvaret for får det bedre. Når du står i slike verdikonflikter over tid så blir det tøft, og det emosjonelle stresset kan bli svært belastende over tid.

- Bli kjent med egen kropp

Lauritzen forteller at hun egentlig ikke liker ordet «utbrent».

– Ofte kommer de til meg med en liste på hva de skal være obs på og noen har også pulsklokke for å måle når de må hvile. Jeg bruker da å anbefale å kvitte seg med den pulsklokken, og heller lære seg å kjenne etter og bli kjent med egen kropp.

Fokuset peker mange ganger i feil retning, er Lauritzens erfaring.

– De har ofte jobbet mot defensive mål og har hatt for stort fokus på hva de ønsker å unngå eller feil de kan begå. Dette skaper mye stress.

Lauritzen pleier å anbefale disse klientene å sette seg offensive mål. Mål som fokuserer på det de ønsker å oppnå. Samtidig som de jobber med selvfølelsen, slik at de håndterer nederlag og motgang på en bedre måte.

– Veldig ofte har de manglet noen gode strategier på å håndtere det som livet byr på og har heller ikke gitt seg selv nok hviletid.

Linn Therese var stadig sliten og på gråten - men skjønte ikke hvorfor

«Din eneste jobb nå er å gjøre ting som er bra for deg»

Så, når du først har innsett at kroppen ikke orker belastningen mer - at du faktisk må roe ned og finne mer bærekraftige strategier - hvordan finner du egentlig veien videre?

Det har Mari noen tanker om. Hun tror det aller første steget ut av utbrenthet er å anerkjenne at det kommer til å være en lang prosess.

– Utbrenthet er ikke noe som går over på en uke. Man må tillate seg å bruke den tiden det tar, uten å kjefte på seg selv eller prøve å tvinge fram en framgang.

– Legen min sa at «nå er din eneste jobb å gjøre ting som er bra for deg», og det var en utrolig fin ting å høre.

Mari tillot seg selv å ta det dag for dag. Hver dag kjente hun etter: Hva har jeg behov for i dag?

– Noen dager hadde jeg overskudd til å gjøre litt yoga om morgenen, gå ut en tur, gjøre noe kreativt og begynne å tenke på framtiden, mens andre dager lå jeg bare på sofaen. Det å akseptere at ting går opp og ned, og vise seg selv kjærlighet og forståelse i prosessen, er kjempeviktig.

Og etter hvert som tiden går - når den mest akutte fasen er over og man begynner å kjenne på mer overskudd igjen - tror Mari det er flere ting en kan gjøre.

– Men ingen av dem handler om å skynde seg tilbake i jobb så fort som mulig!, påpeker hun, før hun fortsetter:

– Det å øve seg på å komme i kontakt med kroppen, øve seg på å kjenne på følelser og forstå kroppens signaler, tror jeg er grunnleggende, for mest sannsynlig var det mangel på dette som førte til at du lot det gå så langt i utgangspunktet. Det er også først når man kommer i kontakt med kroppen at man virkelig får kjenne på ting som dyp ro og tilstedeværelse.

Hun understreker at det selvfølgelig vil være individuelt hva som fungerer for den enkelte, men lister opp hva som hjalp henne:

– For meg har både yoga, meditasjon, dans, styrketrening, breathwork, mindfulness og det å være i naturen vært nyttig.

Marie overså symptomene i ett år: - Jeg var på jobb da panikkanfallet kom

– Utbrenthet er ikke noe å tulle med

Mari mener at man virkelig må spørre seg selv: Hva var egentlig grunnen til at jeg ble utbrent? Hvordan må livet mitt endre seg slik at dette aldri skjer igjen?

– Her kan terapi og arbeid med gode fagpersoner som en psykolog eller coach absolutt være viktig, men det kan også hjelpe å for eksempel skrive ned tankene dine i en bok eller sette av tid hver dag til å sitte i stillhet for å reflektere, sier Mari, og avslutter:

– Utbrenthet er ikke noe å tulle med. Det er rett og slett kroppen din som stenger ned. Det er et sterkt signal på at noe i livet ditt ikke er som det skal. Kanskje dette er akkurat den muligheten du har ventet på for å starte å gjøre noen skikkelige endringer?, avslutter Mari, som i dag jobber med å bygge opp sin egen bedrift og driver podcasten Regenerativt liv for å hjelpe andre ut av utbrenthet.

Hildes livsendring reddet henne ut av depresjonen: – Vi må tørre å ta skumle valg

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Koronapandemien ga Bjørg (47) nødvendig ro

- For første gang siden jeg var 11 år, hadde jeg ikke smerter