Ingen tok henne spesielt alvorlig, hun hadde ingen spesifikke symptomer på noe som helst. Mariann var ung og så frisk og sunn ut, hun fikk beskjed om at alle var litt slitne innimellom. Derfor valgte hun å tilpasse livsstilen sin så godt hun kunne.
Hun aksepterte at hun ikke var flink til å løpe eller gå toppturer. Mariann begynte å trene oftere og hardere, noe som virket mot sin hensikt. Kondisen ble ikke bedre. Det var mye hun ikke fikk til på en treningsøkt, hun hadde ikke nok krefter. Mariann ble dødssliten og pulsen hamret etter få anstrengelser, og klarte ingenting etterpå.
Hun måtte stadig hvile, og hadde problemer med å henge med i samme tempo som vennene. Hun fant en måte å leve på, som gjorde at hun kunne være med på mye av det hun hadde lyst til, selv om det tappet henne for krefter.
– Jeg lærte meg å unngå mesteparten av det som gjorde meg sliten. Skulle jeg gå et sted, valgte jeg bestandig en vei uten oppoverbakker, sier Mariann.
– Treningen kuttet jeg helt ut. Det måtte jeg, hvis jeg skulle orke å delta på noe sosialt.
– Føltes ut som jeg ikke fikk puste og at jeg holdt på å bli gal
Kunne ikke være aktiv
Hun jobbet som eiendomsmekler, og innimellom måtte hun låse seg inne på toalettet og legge seg ned for å hvile. Hun var ofte helt utmattet, men ante ikke hvorfor. Det var frustrerende. Slik holdt Mariann det gående til hun var 30 år. Hun tilpasset livet etter formen.
Men hun ville så mye mer, og bestemte seg for å prøve yoga. Dette var en treningsform som passet ypperlig. Fokuset var ikke lenger kondisjon og styrke, men det å jobbe innover i seg selv, og Mariann opplevde en mestring hun ikke hadde kjent før. Det gjorde godt.
– Alt gikk fint inntil jeg traff Kjetil, jeg var da 31 år, sier Mariann.
– Da ville jeg selvsagt være med på turer, både på beina, på ski og på sykkel. Det er jo helt normale aktiviteter for et kjærestepar. For meg gikk det ikke så bra.
Besvimte på sykkeltur
Sommeren 2007 var Mariann på sommertur med Kjetils familie. Alt var idyll på øya i den svenske skjærgården, der hele familien koste seg. Idyllen ble imidlertid fort brutt da de lånte sykler og skulle sykle en bitteliten tur.
Etter et kvarter på sykkelen besvimte Mariann. Svigermor, som er sykepleier, skjønte at det var noe alvorlig galt. Hun mistenkte plutselig blodtrykksfall, og det viste seg å stemme. I tillegg var pulsen skyhøy. Da Mariann etter kort tid kom til seg selv, sa svigermoren at dette måtte tas alvorlig, nå måtte Mariann bli undersøkt skikkelig.
– Jeg valgte å bestille time hos en indremedisiner på et privat sykehus. Og under belastningstesten jeg tok, så han med en gang at noe var galt. Igjen fikk jeg høy puls og lavt blodtrykk, men jeg besvimte ikke denne gangen, forteller Mariann.
– Jeg ble umiddelbart henvist til Ullevål sykehus, der de etter hvert konstaterte at jeg har en sjelden hjertesykdom. Det var en tøff diagnose å få, men samtidig en lettelse. Endelig fikk jeg bekreftelse på det jeg hele tiden hadde kjent. Noe var galt i kroppen min. Legene på Ullevål konfererte med leger i England og USA, og selv om det var mye usikkerhet rundt videre behandling, var det en fin prosess.
Marianns sykdom var så spesiell at hun ble gjenkjent både på navn og ansikt på sykehuset, og hun opplevde stor trygghet hele veien.
– Jeg er glad for at jeg hadde kjæreste da hjertefeilen ble oppdaget. Jeg hadde en som alltid var der for meg, sier Mariann.
Ønsket seg barn
Mariann fikk diagnosen i september 2007. Hun ble operert på Rikshospitalet i november samme år. Hun forklarer enkelt at det var to tilstander som var feil. Det var trangt for blodet å komme inn i hjertet, og det var en lekkasje et annet sted, som gjorde at blodet lekket ut igjen.
– Jeg fikk beskjed om at dersom jeg ønsket meg barn, burde jeg få det så fort som mulig. Legene regnet med at jeg ville trenge en ny operasjon om ikke lenge.
Et halvt år senere ventet Mariann og Kjetil sitt første barn. Både legene, Kjetil og Mariann valgte å tro at Marianns hjerte ville tåle graviditeten, og hun ble fulgt nøye opp under hele svangerskapet. Ved ultralyd ble det også sjekket at babyens hjerte var i orden.
Lykken var enorm da Emilie ble født. Snart valgte Mariann og Kjetil å gå gjennom den samme prosessen igjen, og to år etter Emilie kom Sara. Begge friske og sunne, så nå ble det full fart i stua på Kolbotn.
– Jeg vet ikke om jeg var mer engstelig enn andre gravide, sier Mariann.
– Men jeg følte meg litt usikker og var bekymret for det meste. Mange av fysiske og psykiske endringer og følelser under en graviditet, ligner veldig på symptomer ved hjertesykdom. Så jeg kunne aldri være helt sikker på hva som var hva.
- Jeg kjente fysisk at jeg ikke orket mer
Tok et nytt valg
Da Sara var to år, begynte Mariann å jobbe igjen. Hun begynte med 60 prosent, men økte til full stilling. Det var jo så mye å gjøre. Men livet med to barn, full jobb og hjertesykdom ble tøft. For tøft.
– Formen min svingte veldig, og var uforutsigbar. Den ene uken kunne jeg være i fin form og takle det meste, mens jeg neste uke omtrent kom krabbende, helt på bånn. Det ble mange sykemeldinger, og jeg likte ikke å svikte arbeidsgiveren min, som var svært forståelsesfull, sier Mariann.
– Men jeg følte at jeg lå på etterskudd hele tiden, og det verste var at stresset førte til at jeg manglet energi til barna.
Mariann visste at hun måtte gjøre noe med livssituasjonen sin, og valgte å si opp jobben. Hun begynte å undervise i yoga, noe hun stortrives med. Nå har hun endelig også energi til å trene. Hun synes det er fantastisk å merke at det å trene styrke med PT (personlig trener) gir masse energi, i stedet for å tappe henne for alt.
Mariann har nettopp fått innvilget et år med AAP (arbeidsavklaringspenger). Så om hun ikke klarer å tjene så mye på yogaundervisningen, har hun stønaden fra NAV i bunnen mens hun legger videre kurs. Hun fører opp de timene hun jobber, slik at hun får utbetalt korrekt beløp hver måned.
Gir mer f…
– Jeg har blitt mer voksen og gir mer faen i hva andre tenker og mener, sier Mariann.
– Det er dessverre fremdeles mange som ikke skjønner at en som ser frisk og fresh ut, kan ha en sykdom som gjør at hun må takke nei til mye.
Mariann innrømmer at hun i stor grad brydde seg om andres holdninger før. Å fremstå som vellykket var viktig. Det er det ikke lenger, i hvert fall ikke på samme måten. Før fylte Mariann hvert hull i kalenderen med en ny aktivitet. Hun takket ja til alt, og spilte et spill som kunne ha kostet henne dyrt. Hun er fullt klar over at det kunne gått riktig galt, med en udiagnostisert, alvorlig hjertesykdom.
– Nå kan jeg enkelt takke nei, uten å komme med en kilometer lang forklaring, sier Mariann med et smil. For henne har levereglene vi har ved koronapandemien vært perfekte.
– I tillegg til min fantastiske familie, som betyr alt for meg, er jeg heldig som har en fin fastlege. Teamet på Rikshospitalet er suverene. Foreløpig fungerer hjertet fint, og jeg er ikke spesielt engstelig. Det er 13 år siden jeg ble operert, og jeg vet at jeg sannsynligvis må gjennom en ny operasjon. Det får jeg ta når det kommer og leve livet mitt på best mulig måte. Det siste kardiologen sa til meg på forrige kontroll, var:
– Husk at du har en skjult hjertesykdom! Det var en grei påminnelse å få.
