Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

De hadde hele tiden hatt god og nær kontakt. Likevel valgte Roar å holde mye av det som var vanskelig for seg selv.

– Når jeg så at han slet, ønsket jeg å snakke med ham om det. Men da sa han at hvis han fortalte meg hvor vondt han hadde det, så ville jeg bli lei meg også, og det ønsket han ikke, forteller Ragnhild Opskar.

Det er nå gått nesten 20 år siden hun fant sønnen død. Utenfor de store stuevinduene hennes i Ålesund reiser mektige sunnmørsalper seg mot en klar, blå himmel. Solstrålene leker seg i sjøen nedenfor, og langt der ute vugger en båt på bølgene. Dette er et landskap som er lett å ta inn, lett å forstå. Vi mennesker har også landskap inni oss. I disse indre åsene, fjellene og sjøene skal vi klare å navigere oss fram. Finne de stiene som fører til at vi får det bra her i livet. Men det er noen som går seg vill.

«Du er ikke glemt»

Et solbleket fotografi i en rund, liten ramme: En smilende Roar i 6–7-årsalderen, med stripete genser og pannelugg. På konfirmasjonsbildet er han blitt en slank, lyslugget kar, med lys-beige bukser, lyseblå skjorte og lys grått slips. Den ene hånden i lommen, den andre lett lenende på et bord. Et tredje foto viser en voksen mann. En kortklippet Roar med skjegg, briller og rød kjeledress. Han står der i stefar Bjørn Helleviks båt, med fiskestangen og en ti kilos torsk. I denne fotorammen er det festet et lite kort i et hjørne, med ordene: «Du er ikke glemt».