RO: Da jeg fikk utfordringen om å ro 10 000 meter, angret jeg for at jeg sa ja. Helt til jeg var ferdig og kjente på en mestringsfølelse uten like. FOTO: Mina Knudsen
RO: Da jeg fikk utfordringen om å ro 10 000 meter, angret jeg for at jeg sa ja. Helt til jeg var ferdig og kjente på en mestringsfølelse uten like. FOTO: Mina Knudsen Vis mer

- Du skal ro 10 000 meter før jobb - tar du utfordringen? Mitt svar: Er du gal?!

Mina ble utfordret til å ro 10 000 meter før kl 08.00 - slik gikk det!

Jeg har blitt utfordret før. På jobb. Av venner. Familie. I min tidligere håndballkarriere. Og på trening – sist da jeg holdt på å kaste opp etter 100 burpees før kl 07.00 en mandagsmorgen. Det å bli utfordret er noe som gir meg motivasjon, kanskje særlig på trening. Dørstokkmila kan ofte komme i veien og da er utfordringer som gir meg et ekstra gir. Et lite push for å ikke gi opp.

Heldigvis har jeg Marcus, min gode venn og treningspartner. Jeg kaller han min PT, fordi han er den som får motivasjonen min opp. Han pusher meg og oppmuntrer meg. Når han spør meg om jeg tar en utfordring, vet han at jeg 99,9 prosent sier ja. Og selv om jeg ofte kan angre ett sekund etter – backer han meg. Alltid.

- Bestem deg for en dag, sier han til meg.

- Før 1. juli skal du ro 10 000 meter før jobb.

Mitt svar: - Du kødder nå? 1 mil på romaskinen før jobb – er du gal?

Han: - Nei. Det er en utfordring, Mina. Både fysisk og mentalt. Og du bruker nok ikke mer enn én time – det klarer du.

Min indre Stordalen

Jeg gikk hjem denne dagen med en klump i magen – men også en innstilling på at dette måtte jeg jo klare. Én time av livet mitt. Ja, det kom til å bli tungt, men det å gå av romaskinen etter en time og få en high five av Marcus var kanskje verdt det?

Jeg bestemte meg for å kaste meg over utfordringen og gjøre den om to dager. Kvinnet meg opp ved å høre på power-musikk, legge meg klokken 21.30 og lese Petter Stordalen sin bok «Jeg skal fortelle deg min hemmelighet». Av en eller annen grunn er Petter Stordalen en fyr som også motiverer meg. Men hvem blir ikke gira av en spinnvill hotellkonge fra Porsgrunn - som nesten til en hver tid er på høygir? Jeg bestemte meg for å finne min indre Stordalen. Det ville hjelpe.

Torsdag morgen var dagen kommet. Jeg hadde klokken på 06.00, men klarte selvfølgelig å forsove meg. Trøtt i trynet våknet jeg og tenkte: «Siden jeg forsov meg skal jeg kanskje utsette det?». En klassisk unnskyldning.

Men så åpnet jeg Messenger på mobilen og der var meldingen jeg trengte fra Marcus: «Klar for å ro?»

MOTIVASJON: Alt som skulle til var meldingen «Klar for å ro?».
MOTIVASJON: Alt som skulle til var meldingen «Klar for å ro?». Vis mer

Nei, tenkte jeg. Før jeg fem minutt senere hadde fått på meg treningstøyet og lagt en espresso.

- Du bruker 80 prosent av hele muskelmassen når du ror

Hvorfor roing, tenker du kanskje? Det er jo ikke det apparatet flest tyr til på treningssenteret, men skal vi tro ekspertene er det er absolutt lurt å begynne.

- Roing som utholdenhetsøvelse er en kjempefin erstatter om du ønsker litt variasjon fra den tradisjonelle løpingen, har treningscoach Sander Andersen tidligere fortalt til KK.

Også Tore Foss, som er hovedtrener på Skullerud Sportssenter, mener roing er bra. Han har tidligere forklart at roing byr på høy forbrenning og at du får gjort mye trening på kort tid.

- Du bruker 80 prosent av hele muskelmassen når du ror. Både overkroppen og bena skal være i bevegelse. Du forbrenner derfor mer på én time med roing, enn én time på sykkel, for eksempel, sier han.

Høyre arm ble innmari støl og venstre rumpeball kjente jeg nesten ikke

Da har vi fått det avklart: roing er visst veldig bra. Tilbake til utfordringen:

Inne på treningssenteret ble jeg møtt av en smilende Marcus – som virket mer giret på dette enn meg. Og det var akkurat det jeg trengte: en som hadde trua på meg, pushet meg – og som var der da jeg skulle gjennomføre denne utfordringen – for helt ærlig – jeg hadde ikke trua på meg selv.

Jeg plugget inn øretelefonene, satte på en podcast og tok en stor slurk vann. Så begynte jeg å ro.

Hvert 15 minutt kom Marcus innom meg for å sjekke om det gikk bra, gi meg litt vann og noen motiverende ord. Det gjorde at den første halvtimen gikk unna ganske fort – og jeg hadde det overraskende bra. Jeg hadde bikket 4500 meter og nærmet meg halvveis.

Okey – dette skal jeg klare.

10 minutt senere begynte det å bli tungt. Høyre arm ble innmari støl og venstre rumpeball kjente jeg nesten ikke, den var lammet. Nå var jeg godt over halvveis – og Marcus kom innom meg igjen, ga meg vannflasken og pushet meg inn i den siste delen av økta.

1800 meter igjen. Målet mitt var å klare det på under 55 minutter. Skulle jeg klare dette måtte jeg ro raskere. Det var her det mentale slo inn - min indre Stordalen. Nå var det bare å gønne på – jeg skulle klare det.

989 meter igjen. 840. 670. 498. 360. 234. 199. 87. 51. Siste 50.

Sluttid: 53 minutter. En stor high five fra Marcus, jubel, bein som var gelé og en følelsesløs rumpe. Men også en vanvittig mestringsfølelse. En mental utfordring jeg aldri trodde jeg skulle klare, men takket være en venn som hjalp meg – gikk det.

Så der har dere det. Utfordringer er bra – både fysisk og mentalt. Å ha noen å trene med, en venn, en kollega, et familiemedlem kan ha alt å si når dørstokken blir litt for lang.

Så hva sier du? Tar du utfordringen?

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: