Det er nesten tre år siden KK møtte Elise Skare Eriksen (35) sist. Da fortalte hun om livet etter kreft, og den sjeldne kreftformen hun fikk i 2018 – nemlig vulvakreft. Kreftsykdommen førte til at hun måtte fjerne store deler av underlivet – inkludert klitoris.

Det skjedde mye på én gang – kun seks dager før Elise fikk kreftbeskjeden, hadde hun blitt mamma for andre gang.

- Det høres kanskje rart ut, men jeg er faktisk glad for at jeg nettopp hadde fått Sofie. Hvis ikke hadde jeg nok gått helt i kjelleren, sa hun til KK den gang.

Elise fikk kreft: Måtte fjerne klitoris

Hyppige kontroller

KK er på besøk hos Elise i Gjerdrum. I stuen kan man se et godt utvalg av barneleker, og på terrassen utenfor står det to marsvin, som hyler til så fort de tror det er noe mat å få. Fra kjøkkenet lukter det nybakte cupcakes. Elise er en selverklært hobbybaker, så kjøkkenet tas i bruk flittig. Hun byr på en kopp kaffe, og vi setter oss ned for å snakke om hvordan det har gått de siste tre årene.

Elise er blitt fulgt opp med kontroller i form av gynekologiske undersøkelser hver tredje måned i fem år. Selv om det ble en vane, gruet hun seg hver gang.

- I forkant av hver kontroll har jeg prøvd å forholde meg rolig, og overbevise meg selv om at det ikke er noe å bekymre seg for. Men hver eneste gang jeg nærmer meg sykehuset går pulsen opp i 110, selv om jeg sitter helt stille. De kjente luktene og omgivelsene setter meg rett tilbake til sykdomsperioden.

Elise forteller om en dag her forleden hvor hun ryddet i såper og kremer på badet. Hun fant en gammel deodorant, som hun åpnet for å lukte på.

- Jeg begynte å gråte – helt ut av det blå. Jeg satt der og hulket, og skjønte ingenting. Jeg får frysninger bare av å snakke om det nå, sier hun, og stryker seg over armen.

- Jeg kom på at jeg hadde brukt den deodoranten på sykehuset da jeg var syk. Det var en veldig merkelig opplevelse.

Blandede følelser

I mai i år var Elise ferdig med kontrollene.

- Det er veldig deilig, men litt rart også. Jeg hadde blandede følelser rundt det, fordi jeg har blitt så godt ivaretatt ved Radiumhospitalet.

I fjor tok hun med seg datteren, Sofie, da sykepleierne hadde et ønske om å møte henne igjen. De tilbrakte mye tid med den nyfødte babyen, da Elise var igjennom to kreftoperasjoner.

Under siste kontroll hadde Elise bakt cupcakes som hun tok med til avdelingen.

- Mange har lest dette og gått hjem for å ta tak i forholdet sitt

- Det ble et ganske følelsesladet møte. Jeg gråt, og sykepleierne gråt. Det var gledestårer, altså, men de har betydd så mye for meg i alle årene. Det var koselig, rart og trist – alt på én gang.

- Hvordan er det å se tilbake på denne tiden nå?

- Nå som jeg har fått det litt på avstand, ser jeg veldig godt at jeg var i en boble. En boble som besto av både barseltid og sykdom. Det er rart å tenke på hva man måtte stå i, og jeg har både gode og vonde minner.

Elisabeth lå på sykehuset med åpen buk i 16 måneder

Mye har skjedd

Elise ble «bare» operert – hun slapp derfor stråling og cellegift, og formen hennes i dag er ganske fin. Men siden sist vi snakket sammen, har mye skjedd. Hun ble skilt fra ektemannen for ett år siden.

- Vi hadde ikke hatt det noe bra på lang tid. Jeg lot det nok gå litt lenger tid enn det burde, etter at jeg innså at det ikke var noe vits i å prøve noe mer. Men vi har jo barn sammen, og da gjør man det lille ekstra for å forsøke å redde forholdet. Det var ikke på grunn av operasjonene, altså, understreker Elise, før hun innrømmer at det var en annen faktor som holdt henne tilbake enda mer:

- Jeg var litt engstelig for hvordan det skulle bli å date en ny person med mitt «nye» underliv. Eksmannen min var med meg både før, under og etter kreften, og han ble kjent med min nye kropp på en naturlig måte. Tanken på å være intim med en ny person, holdt meg tilbake. Å starte på nytt med to barn, fra to tidligere forhold, og å ha et spesielt underliv i tillegg, det er jo ikke en drømmesituasjon, sier hun, og ler litt.

Ni ting gynekologen skulle ønske at vi husket på

Dating

Da det ble slutt med eksmannen, var Elises plan klar: Hun skulle fokusere på seg selv, trene, spise sunt, og tilbringe tid med barna. Så gikk det en måned, og hun begynte å date.

- Det var veldig lite planlagt, og veldig spontant. Men jeg ville gi det et forsøk og se hvordan det gikk.

Siden den gang, har Elise datet flere menn. Hun lar ikke kreftsykdommen være tema på første date, men på et punkt blir det naturlig å snakke om det.

- Jeg kviet meg litt til å fortelle det, spesielt første gangen, men det har gått overraskende bra, faktisk. Jeg har vært med flere partnere, og vi har funnet ut av det. Jeg har ikke hatt noen vonde opplevelser.

Når Elise forteller at hun har hatt kreft, vært igjennom store operasjoner og fjernet store deler av underlivet – deriblant klitoris, opplever hun at mannen som regel blir litt stille og tankefull. Det første spørsmålet som kommer, er gjerne: «Kan du få orgasme, da?» sier hun, og ler litt.

- Jeg er en veldig åpen person, og jeg sier at de bare må spørre om alt de lurer på, så skal jeg svare så godt jeg kan.

- Jeg mister tenningen underveis og tenker vi like gjerne kan avslutte

Ikke mistet all følelse

Selv om Elise har fjernet klitoris, har hun funnet ut at det er en del nervetråder igjen.

- Om du har sett en anatomisk tegning av klitoris, ser du at den er mye mer enn bare «hodet», som ofte er synlig. Den er borte hos meg, men noen steder er fortsatt litt ekstra følsomt. Men kun på den ene siden – på den andre siden har hud blitt transplantert fra låret, så der er jeg helt nummen. Men på den friske siden har jeg litt følelse igjen. Det er litt morsomt, da, sier hun, og legger til:

- Så jeg kan få orgasme! Men det krever litt mer. Heldigvis er det ingen menn som ikke har hatt lyst til å ha sex med meg på grunn av det. Og det har jo ikke så mye å si for den andre parten uansett.

Elise forteller videre at partnerne hun har vært med har vært sporty, og tatt «utfordringen» på strak arm. Mange er interessert og stiller spørsmål.

- Jeg har sagt ifra på forhånd til dem jeg har vært med, unntatt én. Jeg tenkte at ved å gi dem en sånn «advarsel», blir de kanskje litt unødvendig stressa. Så det var en jeg ikke sa noe til, og det var ikke et tema som kom opp hverken under eller etter sexen, før jeg sa noe selv. Han ble veldig overrasket da jeg fortalte det, for han hadde ikke merket noe forskjell. Så jeg har prøvd litt ulike strategier, ler hun.

Elise roser legene for å ha gjort en veldig fin jobb rent estetisk.

- Det ser veldig normalt ut med tanke på hvordan det så ut etter første operasjon.

Største forskjellen

- Hva er de største forskjellene på sexlivet før og etter operasjonen?

Elise må tenke litt.

- Det blir jo en ny normal. Men jeg har merket at lysten ikke er helt den samme som før. For å bli tent starter man gjerne med klitoris, så nå skal det litt mer oppvarming til før jeg blir tent. Men jeg har jo fortsatt lyst, så det er jeg veldig glad for.

Da KK snakket med Elise sist, fortalte hun at det å miste klitoris har vært en sorg – noe det ikke er vanskelig å forstå. Man hører jo ofte om at nesten alle kvinner trenger klitorisstimuli for å oppnå orgasme, og da er det klart at veien til mål blir mye lenger om man kun kan oppnå vaginalorgasme – noe ikke engang alle kvinner kan.

- Det er fortsatt en sorg – det er jo en veldig viktig del av meg som er borte og aldri kommer tilbake. Men jeg fokuserer på det som fungerer, og jeg har innsett at det er fint som det er.

Romøren fikk kreftbeskjed omtrent samtidig som kona fødte

Mange tilbakemeldinger

Etter å ha stilt opp i media har Elise fått en del meldinger fra folk. Både personer som har hatt vulvakreft selv, og pårørende.

- Det er fem-seks personer med samme diagnose som har tatt kontakt. Ettersom det er en ganske sjelden krefttype, er det mange som aldri har hørt om det. Jeg jobber på et legesenter nå, og der var det en person jeg snakket med som har vært lege i mange år, som aldri hadde hørt om vulvakreft.

- Hva sier de som tar kontakt?

- Jeg får mange fine tilbakemeldinger – folk er glad for at jeg er så åpen om det. Det hender også at jeg får noen stygge kommentarer i kommentarfelt. Folk som skriver at jeg er ekshibisjonist for eksempel, og bare vil ha oppmerksomhet. Men det kan man ikke bry seg om. Så lenge jeg vet at jeg kan hjelpe noen ved å snakke om det, og kanskje fjerne tabuer, er det verdt det.

- Så du har aldri angret på åpenheten?

- Nei, sier hun bastant.

- Men det er litt rart med familien. Det går fint overfor mamma og søsteren min, men det har hendt at jeg har advart pappa om enkelte saker som skal ut i mediene, sier hun lattermildt.

Hun mistenker at noen kanskje synes at hun deler litt for mye, men det står hun fint i.

- Så lenge jeg får noe ut av det, er det verdt det.

Når Ida er ute på byen, får hun ofte et spørsmål som provoserer henne

Har sett alt

Selv om underliv og det som hører med ofte er litt tabu å snakke om, er de grensene for lengst passert hos Elise og noen av hennes nærmeste. Bestevenninnen vet alt. Og har sett alt.

- Vi har litt galgenhumor, og vi har ingen hemmeligheter overfor hverandre. Da hun besøkte meg på sykehuset første gang etter operasjonen, var stemningen litt trist og rar, og så kom hun inn og sa: «Kan jeg få se?»

Elise ler godt når hun tenker tilbake på det.

- Da var det bare å dra vekk dyna og la henne se! Og det samme har hun spurt om flere ganger etter operasjonen. Hun ville se hvordan det så ut etter at det hadde gått litt tid. Det høres sikkert helt sprøtt ut for andre, men for oss er det helt naturlig.

HPV-vaksinen: Er det verdt å betale for den dyreste?

Føler seg annerledes

Elise er fortsatt singel, og har ingen spesiell i kikkerten. Det er ikke noe hun stresser med heller.

- Jeg har ingen hast – jeg er ferdig med barn, så jeg har ingen klokke som tikker. Jeg kunne fått flere barn om jeg ønsket det, men jeg er usikker på om jeg kan føde vaginalt. Men det er ikke aktuelt uansett. Jeg var i et forhold i syv år, så det er litt deilig å være singel også.

- Hva er det vanskeligste med situasjonen nå?

- At man er annerledes. Kreft er én ting, det er dessverre veldig vanlig. Men den krefttypen jeg har, rammer som regel kun de over 70 år. Det føles urettferdig.

- Har du vært redd for å bli avvist av menn?

- Ja, tanken er jo der. Jeg er redd for hva nye partnere vil si. Det er klart man blir litt ekstra usikker. Men det er viktig for meg å si at det har gått over all forventning, smiler hun.