Vulvakreft

Elise fikk kreft: Måtte fjerne klitoris

Seks dager etter at 30 år gamle Elise Skare Eriksen ble mamma for andre gang, kom sjokknyheten: Hun hadde vulvakreft, og måtte fjerne store deler av underlivet.

ALT SKJEDDE PÅ EN GANG: I løpet av få måneder rakk Elise å gifte seg, få barn, og gjennomgå to operasjoner for å bli kreftfri. Foto: Ida Bergersen
ALT SKJEDDE PÅ EN GANG: I løpet av få måneder rakk Elise å gifte seg, få barn, og gjennomgå to operasjoner for å bli kreftfri. Foto: Ida Bergersen Vis mer
Publisert

I august 2018, seks dager etter at Elise Skare Eriksen (32) fødte sitt andre barn, fikk hun beskjed om at hun hadde fått kreft.

- Reaksjonen min var litt sånn som man ser på film. Det var et stort sjokk.

De første symptomene som dukket opp var kløe og svie. Smertene begynte å ta seg opp rundt påsketider i 2018, da Elise var cirka halvveis i graviditeten. Hun var midt i bryllupsplanleggingen; 16. juni skulle hun gifte seg – to måneder før termin. Det var mye som skjedde på en gang.

- Plagene som dukket opp var ikke unormale, så jeg tenkte ikke så mye over det. Jeg syntes likevel at jeg var mye plaget med tanke på at jeg ikke var så langt på vei – første gang jeg var gravid hadde jeg svært lite plager.

Elise fortalte en jordmor om problemene, og jordmor sa at det er sånt som skjer når man er gravid. Hun slo seg til ro med det, og tenkte plagene kom til å forsvinne etter fødsel. Hun turte heller ikke å be om en gynekologisk undersøkelse, noe hun angrer på i ettertid.

Umulig å tisse

Etter bryllupet reiste Elise og familien hennes til Spania på en to ukers ferie. Det var da plagene virkelig begynte å ta seg opp.

- Det var smertefullt å gå mer enn 10 meter, og jeg måtte ta mange pauser, både fra shopping og bading. Noe som er veldig ulikt meg.

Da Elise kom hjem, hadde hun fått urinveisinfeksjon, og klarte ikke å tisse.

- Jeg dro til legevakta, hvor jeg ble bedt om å ta en urinprøve, men det var umulig å gjennomføre. En lege ville gjennomføre en gynekologisk undersøkelse, og da innså de alvoret. Legen ringte Ahus, og jeg ble sendt dit for å få lagt inn kateter slik at jeg fikk tømt blæra.

Etter et lite opphold på Ahus, ble Elise sendt videre til Rikshospitalet. En hudlege undersøkte henne og tok bilder.

- Det var så vondt – jeg hylte om noen rørte området. Legene begynte å forberede meg på keisersnitt, noe jeg tenkte var helt greit.

DAGEN FØR: Elise dagen før hun skulle ta keisersnitt. Foto: Privat
DAGEN FØR: Elise dagen før hun skulle ta keisersnitt. Foto: Privat Vis mer

Få dager senere, ringte en lege fra Ahus, og sa at Elise hadde fått time til planlagt keisersnitt, 1. august – 15 dager før termin. Legene trodde først at Elise hadde herpes, men hun var helt overbevist om at hun ikke hadde det.

Fikk sjokkbeskjeden

Fødselen gikk bra, og lille Sofie kom til verden. Det ble også tatt en biopsi av underlivet til Elise, mens hun fortsatt var bedøvet.

- Vi ble på sykehuset noen dager, da Sofie hadde gulsott. Etter fem dager reiste vi hjem, og på dag seks skulle vi tilbake for å ta nye prøver av Sofie, og jeg skulle få svar på vevsprøven.

DAGEN ETTER FØDSEL: Sofie på mammas bryst, én dag gammel. Foto: Privat
DAGEN ETTER FØDSEL: Sofie på mammas bryst, én dag gammel. Foto: Privat Vis mer

Etter at jordmor hadde undersøkt datteren, sa hun at to leger ville snakke med henne.

To grønnkledde leger kom inn i rommet.

- Da gikk det opp for meg at det var noe alvorlig.

Elise kjente igjen den ene legen, det var kirurgen fra keisersnittet. Den andre legen var en onkolog.

Elise hadde nettopp skiftet en bæsjebleie, og satt på en stol og ammet Sofie. Legene snakket rolig, og sa rett ut at de hadde funnet kreftceller i vevsprøven.

- Jeg tror Sofie bare falt av puppen, og jordmor tok over. Hun sto og bysset henne mens tårene rant. Selv var jeg helt i sjokk, og tårene kom ikke før det hadde gått opp for meg hva som faktisk hadde blitt sagt.

Legene forklarte at Elise hadde vulvakreft – en krefttype som oftest rammer kvinner over 60 år. Hun hadde aldri hørt om den krefttypen før.

Vulvakreft (kreft i de ytre kvinnelige kjønnsorganene)

Krefttypen er sjelden, og utgjør cirka fem prosent av all gynekologisk kreft i Norge.

Symptomer

  • Kløe og svie
  • Sårhet og smerte
  • Blødning
  • Tykkere hud, gjerne med pigmentforandringer (hvite og mørke flekker)
  • Sår som ikke gror
  • En kul som ligner en knute

Kilde: Kreftforeningen

En merkelig tid

Legene forklarte Elise at prognosen var god, dersom det ikke var spredning. Hun beskriver de påfølgende ukene som rare. Inn og ut av sykehus, mange undersøkelser, deriblant MR og CT. Tiden som nygift og nybakt mamma, ble ikke som forventet.

- Det høres kanskje rart ut, men jeg er faktisk glad for at jeg nettopp hadde fått Sofie. Hvis ikke hadde jeg nok gått helt i kjelleren. Men jeg hadde både henne og mannen min på sykehuset sammen med meg hele tiden. I tillegg var sønnen min Elias innom titt og ofte på besøk. Det var veldig godt å få litt egentid sammen med han også, oppi det hele. Vi prøvde å gjøre sykehusoppholdet så normalt som mulig, og han fikk alltid en gave fra sykepleierne når han var på besøk.

Elise var sengeliggende store deler av dagen, og kunne heller ikke sitte den første tiden etter operasjonen. Ektemannen måtte derfor trå til og ta seg av lille Sofie dag og natt.

- Han fikk god hjelp av verpesyke sykepleiere som mer enn gjerne tok seg av henne. Han opplevde barselperioden som veldig fin midt oppi alt som var vanskelig. Vanligvis er det mammaen som naturlig nok tilbringer mest tid med babyen i starten, men ettersom jeg ikke kunne det, fikk han et veldig nært bånd til henne.

Måtte gjennomgå to operasjoner

Elise måtte først igjennom en liten operasjon. Håpet var at de skulle fjerne kreftsvulsten, og at det var nok. Det viste seg at det fortsatt var kreftceller i området, som betydde at Elise måtte igjennom en ny, omfattende operasjon, en såkalt vulvektomi, hvor legene måtte fjerne klitoris, ytre kjønnslepper og deler av urinrøret. De transplanterte hudlapper fra baksiden av lårene for å dekke til det de hadde skjært bort.

- Svulsten var på cirka 7 x 4 centimeter, noe som er ganske stort når det sitter i underlivet. Den var ikke så synlig utenpå, men den vokste innover.

- Hva tenkte du da du innså at du måtte fjerne klitoris?

- Der og da tenkte jeg at de bare måtte få den bort. Jeg hadde nettopp født, kroppen var herpa, og å bevare klitoris var ikke det som var i tankene mine akkurat da. Det eneste jeg visste var at jeg ønsket å leve.

NYOPERERT: Elise kort tid etter operasjon. Foto: Privat
NYOPERERT: Elise kort tid etter operasjon. Foto: Privat Vis mer

Sårt å ikke ha klitoris

Nå er tankene rundt operasjonen litt annerledes. Elise hadde utlagt tarm i 8 måneder etter operasjonene, og tanken på sex fristet lite før tarmen var lagt inn igjen. Etter cirka ett år var hun klar for å ha sex igjen.

- Det er veldig sårt å ikke ha klitoris, og det føles som en slags sorg – noe som ikke er uvanlig når man mister en kroppsdel. Jeg tenkte ikke over hvor viktig klitoris er, før jeg hadde mistet den. Jeg har jo mange venninner som snakker mye om hvor viktig funksjon klitoris har, både alene og sammen med partner.

Det er en kjent sak at veldig mange kvinner trenger klitorisstimuli for å nå klimaks. Men ikke alle.

- Jeg var veldig spent på om jeg ville klare å få orgasme igjen. Jeg visste at jeg hadde fått vaginalorgasme før, men likevel var jeg ganske spent. Heldigvis gikk det bra, noe jeg er veldig glad for. Hvis ikke hadde jeg gitt opp, tror jeg. Det er jo litt kjedelig å ha sex bare for å ha det.

Elise følte at hun hadde forandret seg veldig mye nedentil – både hvordan hun så ut og hvordan hun følte seg. Mannen hennes betrygget henne med at det ikke hadde noe betydning for han.

- For hans nytelse betyr det jo ikke noe om jeg har klitoris eller ikke. Jeg prøver å fokusere på å være glad for det jeg har. At jeg fortsatt kan ha sex, og at jeg kan få orgasme. Sexlivet er ikke over.

MÅ TENKE POSITIVT: Jeg prøver å fokusere på å være glad for det jeg har. At jeg fortsatt kan ha sex, og at jeg kan få orgasme. Sexlivet er ikke over, sier Elise. Foto: Ida Bergersen
MÅ TENKE POSITIVT: Jeg prøver å fokusere på å være glad for det jeg har. At jeg fortsatt kan ha sex, og at jeg kan få orgasme. Sexlivet er ikke over, sier Elise. Foto: Ida Bergersen Vis mer

Hyppige undersøkelser

Elise bodde på sykehuset i to måneder. Etter dette måtte hun inn for en gynekologisk undersøkelse én gang i uka i cirka tre måneder.

- Jeg ble lagt i narkose hver gang. De sjekket hudlapper og sting, og sørget for å holde skjeden åpen slik at det ikke skulle gro sammen. Hver gang jeg våknet opp var jeg litt sår, men det var noe de måtte gjøre om jeg ville ha et sexliv etterpå. Jeg fikk også med meg et dilatorsett jeg måtte bruke (et instrument som brukes for å tøye skjeden).

Nå går Elise til kontroll hver tredje måned. Risikoen for tilbakefall er størst de første to årene.

- Jeg blir lettet for hver kontroll som går bra. Jeg prøver å forholde meg rolig, men jeg merker at pulsen øker hver gang. Men til nå har det gått bra, og det blir lettere for hver gang, sier hun med et smil.

- Hvorfor har du valgt å være åpen om sykdommen?

- Jeg har alltid vært glad i å dele ting på Facebook, jeg synes det er gøy. Jeg tenkte mye på hvordan jeg skulle fortelle at Sofie var født, i tillegg til at jeg hadde fått en kreftdiagnose, og hvordan det skulle formuleres.

Elise har lest om andre som har delt ting som er vanskelig, som har hatt god erfaring med det.

- Vulvakreft er ingen vanlig krefttype – jeg har ikke hørt om mange som har hatt det. Og da er det kanskje fint at noen forteller om sine erfaringer. Jeg har i alle fall satt stor pris på tilbakemeldinger jeg har fått – det har gitt meg mye.

Påvirker ulikt

Randi Gjessing, sexologisk rådgiver og onkologisk sykepleier ved Akershus universitetssykehus, forklarer at vulvakreft rammer ulikt, da det er individuelt hvor hardt man rammes. Noen trenger kun å fjerne selve svulsten, mens andre må fjerne store deler av underlivet og i tillegg få behandling med stråling etterpå.

- Felles for alle tilfellene av vulvakreft er at det føles ekstra sårbart å ha kreft i det kvinnelige kjønnsorgan. Det er også stor forskjell på om man fjerner en liten del av kjønnsleppene, eller om man er nødt til å fjerne kjønnslepper, klitoris og deler av skjeden. Ved stråling vil ofte eggstokkene påvirkes, slik at man kommer i overgangsalder og ikke kan få barn.

Sexologisk rådgiver og onkologisk sykepleier: Randi Gjessing. Foto: Privat
Sexologisk rådgiver og onkologisk sykepleier: Randi Gjessing. Foto: Privat Vis mer

Ved denne krefttypen er det mange som først får et sår – noe som ikke er uvanlig, og som mange opplever å få etter intimbarbering for eksempel. Men dersom såret ikke gror, er det anbefalt å oppsøke lege.

- Mange kvier seg for å gå til legen, men det er absolutt anbefalt å ta en sjekk, sier Gjessing.

Noen får også problemer med vannlating og avføring, som kan være på grunn av svulstens plassering.

Psykisk påkjennelse

Selv om flere av kvinnene som har blitt behandlet for vulvakreft kan ha sex igjen, kan det være en stor psykisk påkjennelse.

- Mange føler at de ser annerledes ut, noe som kan være veldig sårt, og påvirke selvbildet. Å få kreft i underlivet er gjerne mer stigmatiserende enn å ha kreft andre steder. Noen synes at livet blir såpass tøft etterpå at de sliter med å komme tilbake i full jobb, og om man har problemer med urinlekkasje eller avføring, kan man i verste fall isolere seg, sier Gjessing, og tilføyer:

- Det er viktig å presisere at det også finnes kvinner som takler det veldig bra, og lærer seg å leve med det.

Gjessing anbefaler å snakke med likepersoner, for eksempel gjennom gynkreftforeningen.

- Likepersonene er lært opp og har gått på kurs, i tillegg til at de har erfaring fordi de har vært igjennom det samme selv. Det kan være minst like viktig som å snakke med en fagperson. Montebello-senteret har også egne kurs – det finnes blant annet et helt kurs hvor vi snakker om seksualitet og selvbilde etter kreft – for både kvinner og menn. Mange har gode opplevelser fra disse kursene, noe som er flott å se.

Snakk med partneren

Gjessing forklarer at det er viktig å snakke med partneren sin. Hun opplever at partnerne til disse kvinnene ofte er forståelsesfulle, og at de sier at endringene ikke sjenerer dem.

- Det er ikke alle som er like flinke til å snakke om vanskelige ting. Fortell partneren din at du er glad i henne, at hun er like flott som hun alltid har vært, og at det ikke betyr noe at hun ser annerledes ut. Om hun ikke får orgasme lenger, kan dere kose dere likevel. Mange av kvinnene tror ikke på dette, men fortsett å si det om og om igjen. Kvinner generelt trenger mye bekreftelse. Det er veldig viktig, og det vil påvirke parforholdet positivt.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer