ENDRE LIVSSTIL: Janne (til venstre) og Hilde hadde litt ulik motivasjon for å ta tak i livet sitt, men felles for dem begge er at de skal løpe KK-mila.   Foto: Astrid Waller
ENDRE LIVSSTIL: Janne (til venstre) og Hilde hadde litt ulik motivasjon for å ta tak i livet sitt, men felles for dem begge er at de skal løpe KK-mila. Foto: Astrid Waller
Kk-mila

For Hilde ble treningen en vei ut av depresjon

Sammen med venninnen Janne fant de motivasjonen til å ta tak i livene sine. Nå skal de løpe KK-mila sammen!

Noe må gjøres! Janne hadde ofte tenkt den tanken. Når skjortene føltes for trange i ermene. Når hun kikket i speilet og så selve definisjonen på sliten småbarnsmor, og tenkte i vantro at hun der kan umulig være under 40. Hadde hun ikke også begynt å gå saktere? Slepe på beina? 

Hva var skjedd de seks siste årene, hvor var den spretne og lekne og morsomme dama blitt av? Lå hun nederst i skittentøykurven, forsvant hun sporløst en våkenatt, ble hun skyllet ned med oppkast i fjerde runde med omgangssyke i barnehagen, eller var det lenge før det? Da hun traff veggen og ble sykemeldt et helt år? Eller årene som fulgte med seks mislykkede prøverørsforsøk? 

Janne Aalborg Reitevold (38) hadde jobbet hardere enn de fleste for familielykken. Så hvorfor gjorde ikke denne etterlengtede tilværelsen med mann, to barn og bikkje henne til et helt menneske? (Psst: 50-tallets husmor er tilbake. Nå som en halvnevrotisk, listeskrivende kaste- og ryddemaskin!)

– Fordi jeg hadde helt glemt meg selv. Janne himler litt med øynene bak kaffekoppen på Bergshaven Bakeri på Tjuvholmen i Oslo, kanskje fordi hun innser at hun kan oppfattes som en klisjé: Småbarnsmoren som roper etter egentid. Selvsagt kommer barna først, tiden med barna er det mest verdifulle som finnes, men må nødvendigvis småbarnslivet bety at hun må ofre alt hun en gang likte? 

Det var da ting omsider begynte å falle på plass, ungene sluttet å dra med seg basiller hjem hver uke og nettene stort sett besto av søvn igjen, at hun la merke til henne: Janne. Men hvem var hun egentlig nå? En skygge av seg selv.

– Jeg måtte redefinere meg selv, hvem ville jeg være, hva likte jeg å gjøre?

LES OGSÅ: - Det er menneskelig å lengte etter sofaen framfor tredemølla

- Jeg har alltid gått og trodd jeg ikke er bra nok

Det var med denne erkjennelsen at bloggeren og tekstforfatteren tok den helt ut, ikke bare skulle hun begynne å smøre seg med bodylotion igjen, som hun hadde glemt i flere år – hun skulle starte et helt prosjekt. Prosjekt 2017. I 2017 startet jakten på henne selv, og det som gjør henne glad. Det skulle være åpent for alle. Også på treningsformen. Og der kom KK-mila på banen: Vil du være med, så heng på!

Samtidig, i samme bloggunivers, i samme saksa satt Hilde Madsen (34). Med januar måned kom også samme åpenbaring til den aktive treningsbloggeren: Nå måtte hun snart begynne å ta hensyn til seg selv.

De ble hverandres mentorer, og treningen har fått et konkret mål for Janne og Hilde. Prosjekt 2017 er altså klar for KK-mila. Treningsglede i bloggform skal ikke kimses av, mange har kastet seg på, ballen er begynt å rulle, bootcampen er i gang, og det er snart ikke flere plasser igjen. 

– KK mila var et mål jeg ikke hadde tenkt på. Jeg stilte i Grete Waitz-løpet for mange, mange år siden, for Bærums bondekvinnelag, det var en ledig billett. Jeg tror vi gikk, ler Janne.

– Men jeg har aldri løpt med nummer på brystet for virkelig å løpe.

PSST: Vil du også være med på KK mila? Her kan du melde deg på!
 

Men hvorfor er det så viktig å sette seg et mål? Står ikke dette prosjektet i fare for å bli nok en ting man skal rekke eller klare? Hilde rister på den tette luggen.

– Jeg har alltid gått og trodd at jeg ikke er bra nok. Det kan virke som en klisjé, men det er virkelig slik. Når jeg finner ting jeg er god på, eller ser at det her får jeg til, så gjør det mye med meg, det gir meg utrolig mye livsglede. Jeg tror det er mange som har det sånn. Jeg har møtt overraskende mange.

PROSJEKT 2017: Akkurat som Janne (t.h) var Hilde overmoden for å gi seg selv en ny start. Sammen gjorde de noe med det. Foto: Astrid Waller
PROSJEKT 2017: Akkurat som Janne (t.h) var Hilde overmoden for å gi seg selv en ny start. Sammen gjorde de noe med det. Foto: Astrid Waller Vis mer

LES OGSÅ: Kvinner opplever et høyt press med mange uforenelige krav

LES OGSÅ: 15 tips som hjelper deg å gjennomføre langdistanseløpet

Må jobbe bevisst hver dag for å finne livsgleden

For Hilde kunne det virke lettere sagt enn gjort å ta hensyn til seg selv, gi seg selv mer tid. Hun var alenemor for to barn

– Jeg er bare meg, jeg har ingen andre, oppsummerer hun. Hilde har ikke kontakt med egen familie. Barnefedrene bor i Trondheim og Mosjøen. «Avlastning» er nesten et fremmedord, selv om hun har en støttende og hjelpsom kjæreste. 

Akkurat som Janne var Hilde overmoden for å gi seg selv en ny start. Som personlig trener var treningen allerede en del av hverdagen, det var nettopp den som hadde reddet henne i en vanskelig tid, like etter at hun hadde fått barn nummer to. For også Hilde så på et tidspunkt en kvinne i speilet hun ikke lenger likte, og tenkte: Jeg vil ikke være en person jeg ikke ER. 

Det er noen år siden nå. Kvinnen i speilet var ikke stor. Det var heller en kvinne som krympet seg. 

Jeg så meg i speilet og kjente meg ikke igjen

– Det handlet ikke så mye om vekt, jeg var bare ikke fornøyd med den jeg var. Jeg så meg i speilet og kjente meg ikke igjen. Jeg som alltid hadde vært glad, sosial og alltid med på det som skjer. Nå unngikk jeg venner og sa alltid nei når noen ba meg med på ting. 

Samme året fikk hun diagnosen deprimert. Hun kunne forsvunnet inn, låst døra, trukket for gardinene og lagt seg under dyna. Isteden sa hun overraskende ja da en venninne spurte om hun skulle bli med å trene neste dag. (Psst: Anniken ble sykelig opptatt av mat og trening!)

– Jeg tenkte at nå MÅ jeg faktisk ta meg sammen. 

Treningen skulle bli hennes vei ut av depresjonen. Fra den dagen startet hun et selvregissert treningsprogram, der hun trente fire–fem ganger i uka på treningsstudio og spiste det hun oppfattet som sunt, som eggehviteomelett og havregryn. 

I dag er kosthold og trening blitt hennes fagfelt.

Treningen er blitt min medisin. Men fortsatt må jeg jobbe bevisst hver dag for å finne livsgleden, det er så mange ting som kan dra meg ned. For meg handler prosjekt 2017 også om å finne de tingene som gjør meg godt, sier Hilde, og er takknemlig for at hun ble snappet opp av Janne og integrert i prosjekt 2017, der de både utfyller hverandre og bakker hverandre opp. De vil gjerne hjelpe flere på rett vei.

MOTIVERTE: Janne og Hilde har blitt hverandres mentorer og backer hverandre opp. Foto: Astrid Waller
MOTIVERTE: Janne og Hilde har blitt hverandres mentorer og backer hverandre opp. Foto: Astrid Waller Vis mer

LES OGSÅ: En time fysisk aktivitet kan redde helsa

Dette handler om mer en kropp

Kort oppsummert er de hverandres mentorer: Hilde hjelper Janne med å komme i form, Janne hjelper Hilde med å klappe seg selv på skulderen, eller rett og slett senke dem. 

– Hun sto opp i grytidlig i dag for å steke 30 vafler som datteren skulle ha med seg på skolen, forklarer Janne, og ser liksom-strengt på treningsvenninnen.

Hilde mener hun likevel er blitt flinkere: 

– Jeg er blitt bedre på å skyve ting unna uten å få dårlig samvittighet. Og når jeg tar meg en fridag, så har jeg fri. Lager meg en god frokost, setter på kaffe, og gjør ingenting. Det gir mye overskudd. 

Hildes skreddersydde treningsprogram har også gitt resultater. Siden januar har Janne trent seks dager i uka, blitt sju kilo lettere, og kjenner seg så spretten at hun nesten ikke klarer å sitte stille på stolen. (Psst: 3 løpeprogram som får deg i form til KK-mila!)

– Men dette handler om mer enn kropp, forsikrer Janne. 

Treningen er nærmest blitt symbolet på å sette av tid til seg selv. Å ta på seg løpeskoene og forsvinne ut døra. Før mannen rekker å si at han har noe han må ordne i garasjen. 

– Jeg er blitt flinkere til å si: «Hei, nå er det min tur! Nå skal jeg ut å drikke kaffe, trene – eller ta en fest.» 

Du får ikke tid til alt 

Hvor mange bøker og artikler er det egentlig skrevet om egentid? Som om tid kan lages hvis oppskriften følges nøye. Eller som om det finnes tid til overs og tilgjengelig et sted, som et uoppdaget oljefelt uten krav om konsekvensutredning. Hvor tar man tiden fra? Uten at det det går utover barna eller at man må ned i stillingsbrøk?

Vi spør like godt en som har skrevet en slik bok. Cecilie Thunem-Saanum, forfatteren av boka «Tid til alt», som lever av å holde foredrag og kurs om tidsbruk, kommunikasjon og sosiale medier. 

– Man er selvsagt nødt til å forsake noe. Du må aller først evaluere vanene dine, og velge bort noe som frigjør tid og energi, sier Thunem-Saanum. 

For noen innebærer det å ta en Fjordland fiskemiddag iblant, for andre er det nettopp å stå å lage mat fra bunnen av som er selve kremen av egentid.   

Med andre ord: Du får ikke til alt. Du må rett og slett velge noe du skal være dårlig på. Enten det er å bake kaker eller å flette tiåringen etter fletteboka. Eller begge deler.

Vi må våge ikke å følge med på alt det sosiale medier utfordrer oss på. Jeg har selv sittet en sen søndag morgen med kaffekoppen i sengen og ungene på hver sin iPad, og gjort tabben med å gå inn på Facebook bare for å se ferske bilder av skog, fjell og pølsegrilling i strålende solskinn, forteller Thunem-Saanum. 

– Og man må passe på at man ikke setter seg for mange mål. Og tro at man skal både få tid til å lese mer, trene mer og treffe venninner oftere. 

Thunem-Saanum anbefaler å ta i bruk «parkeringshuset» :

– Det er der jeg setter ting jeg innser jeg ikke får tid til nå. En stund var det yoga. Jeg forsto at selv om jeg hadde lyst til å begynne med yoga, ville det spise av småbarnstiden, og jeg ville få dårlig samvittighet. (Psst: - Stressede, moderne mennesker kan ha stor nytte av yoga!)

Nå er barna skolebarn med egne aktiviteter, Cecilie har begynt med yoga, og det en kajakk som står i parkeringshuset. Ikke en hun har kjøpt og har dårlig samvittighet fordi hun ikke bruker, men den hun drømmer om å kjøpe, når hun er i neste fase.

LES OGSÅ: - Jeg blir sliten, men det er moro hele tiden!

- Jeg tror det verste presset kommer innenfra 

Tilbake til Janne, som er kommet fram til at tid også finnes som lavterskeltilbud: For hvor lang tid tar det egentlig å smøre seg inn med bodylotion? Det er på dette nivået man kan se store resultater. 

– Luksus er for eksempel å kunne dusje en gang i uka uten at det er noen andre på badet. Det skal ikke så mye til før du føler at du har tatt tilbake litt av det som er deg, forklarer Janne. 

Det finnes dessuten ganske mye dødtid. Det er den man må ta av, mener både eksperten og damene. For hvem kjenner seg ikke igjen i dette bildet: Mann og kone ser på tv med nesa i hver sin mobil. 

– Vi sluker medier, grøsser Janne. Det er også noe hun og mannen har tatt tak i. 

– Vi har nesten sluttet å se på tv. Det var det vi trodde vi hentet oss inn på. Men der tok vi feil. 

Forrige kvelden, etter at ungene var lagt, gikk de isteden ut i hagen, gravde mose, la ny jord, sådde plen, fikk roser i kinnene og nytt lag med lim i forholdet. Et skoleeksempel på hverdagslykke.

– Hvis du jobber som gartner ute, har du kanskje godt av å slappe av foran tv-en når dagen er over, men når du sitter foran en skjerm hele arbeidsdagen, må man gjøre noe annet. Og man må se hverandre, konkluderer Janne.

Cecilie Thunem-Saanum legger også vekt på at man ved å finne alternative måter å være sammen på, kan få tid til «alt». 

– Venninnekvelden og treningsøkten kan for eksempel kombineres. Isteden for å drikke vin en kveld kan dere gå eller løpe en tur. Det kan også være sunt for vennskapet, man finner nye sider hos hverandre. 

LES OGSÅ: - Det handler om å bli bevisst og prøve å legge inn bevegelse overalt

Å trene trenger heller ikke å gå på bekostning av familietiden. Det handler om å utnytte ledige stunder, mener Thunem-Saanum. Som for eksempel en lørdag morgen når ungene koser seg med barne-tv, da går det fint å la far holde fortet mens du selv løper en tur.

Janne har begynt å få full koll på ledige luker. Og selv trening fem dager i uka trenger ikke å være et tidssluk:

– Jeg trener bare hjemme. I begynnelsen var det litt kleint å stå i stua å trene, men nå har jeg sluttet å trekke for gardinene. Skulle jeg kjørt til et treningssenter, ville jeg brukt to timer hver dag. Nå trener jeg en halvtime hver gang, som styrketrening i stua eller en løpetur.

Og trening gir overskudd. For at tiden sammen med barna skal være lystbetont, må energien først komme tilbake. (PSST: - Byttet ut medisinene med trening!)

– Det er som på fly: Du må først ta på deg oksygenmaska selv, før du hjelper barna. 

Så dette er ikke et eksempel på at vi etter nesten 50 år med kvinnekamp har skapt et enormt press om at kvinner skal mestre alt: ha lederstilling, oppdra tre–fire barn og trene fem dager i uka? Har vi trengt oss selv inn i et hjørne? 

– Jeg tror det verste presset kommer innenfra, fra kvinner og fra nabokjerringa, sier Janne, som mener at det ikke handler om kravene om likestilling, men om alle de andre kravene vi pålegger oss selv i tillegg:

– Vi skal leve sånn og sånn. Vi skal kjøpe Kambodsja-ull og fermentert mat. Alt skal være hjemmelaget, hjemmestrikket, hjemmetovet. Men hjemmetovede votter er det siste vi trenger. Det er slike ting som bryter oss ned, ikke krysspresset mellom karriere og småbarnsliv. Jeg har lært meg å gi blaffen i hvor ulla i bodyen til minstemann er fra. Det viktigste er at den kan vaskes på 40 grader – og sentrifugeres.

PSST: Vil du også være med på KK mila? Her kan du melde deg på!
 

redaksjonen@kk.no Denne saken står også i KK nr 23, 2017

Til forsiden