På en smal og svingete riksvei, med høye fjell på ene siden, tett skog rundt og havgapet like rundt hjørnet, kjører hun.
Aller helst skulle hun tråkket hardere på gassen. Pulsen hennes går i hundre, men speedometeret viser bare 50 kilometer i timen. Foran henne ligger en bil og styrer hastigheten, bak henne sitter den lille gutten hennes. Han hylskriker. Han har vondt. Han er redd. Telefonen ringer. Det er AMK - ambulansetjenesten.
- Vi holder igjen fergen, sier de.
Hun kjenner et blaff av lettelse. For hun vet hvor viktig det er at den lille gutten hennes kommer seg til sykehuset fortest mulig. Men kjøreturen dit er nesten over én time inkludert en fergetur unna. Hun tror ikke hun hadde klart å kjøre hele veien med smerteskrikene hans og bønnene om trøst:
- Mamma fang! Mamma opp!
Det var NRK Nordland som omtalte denne saken først.
Da Julie så småbarnsmoren synke sammen ved vogna, lærte hun noe viktig om mammalivet
Livets første telttur
Det var den siste fredagen i juni at Gerd-Anita Johannesdatter Gjerdrum-Berglund og hennes gode venninne bestemte seg for å ta med ungene sine på deres første telttur. Og de som har oppholdt seg litt i Bodø-traktene, vet at finvær i juni ikke er en garanti.
Men denne dagen var varm, lang og herlig. De bestemte seg for å hente barna sine, som alle går i samme barnehage, etter lunsj for å kjøre den to timer lange turen fra Skjerstad til Kjerringøy. Stedet er kjent som en gammel handelsplass og mange har nok sett idylliske bilder fra under innspillingen av «Hver gang vi møtes». Gerd-Anita hadde med seg sønnen på to år og datteren på snart fire, mens venninnen hadde med seg sine to yngste.
- Vi hadde jo snakka masse om denne turen på forhånd og ungene gleda seg til å sove i telt for første gang, forteller Gerd-Anita.
De har blitt anbefalt et lite sted på Kjerringøy som heter Låter. Der er det store sandbanker, små kulper og et godt stykke ned til havet. Rett og slett perfekt for fire små på mellom to og tre år. Et sted med masse leire de kan leke seg i, uten for mye steiner og skjell.
Klokken er rundt 15 om ettermiddagen når de kommer frem. Telt blir satt opp, og Gerd-Anita smører barna inn med solkrem før hun kler på dem badetøy.
Sjuåringen Linn hadde langt lyst hår. Så oppdaget moren en stor, hårløs flekk
«Dette har jeg ikke kontroll over»
Mens venninnen setter i gang med middagen, tar Gerd-Anita dem med ut på leira for å leke. Sola stråler på himmelen der de går i samlet tropp nedover.
Så blir idyllen brutt.
- Sønnen min går rett bak meg, mens jeg går og holder den yngste gutten i hånda, fordi han var litt mer ustødig. Så hører jeg et hyl jeg aldri har hørt han hyle før. Jeg skjønte med en gang at noe var galt.
Hun får den yngste gutten på land og snur seg og løper tilbake.
- Jeg drar han opp av leira og ser at blodet spruter. Jeg skjønner med en gang at det ikke er et skjell han har skjært seg på. Han hyler og skriker noe helt forferdelig og jeg roper til venninna mi at han blør.
Gerd-Anita får fortsatt frysninger når hun forteller om episoden. Hun fortsetter med litt skjelv i stemmen.
- Jeg får han med meg på land og tar ut førstehjelpsutstyret som ligger i toppen av sekken min. Jeg får han ned på bakken, mens venninna mi samler alle ungene. Hun spør hva hun kan gjøre. Jeg får hun til å skylle vann over foten hans som er dekket av leire og blod. Og jeg får lagt på enkeltmannspakke nummer to, for den første er allerede blødd igjennom.
Mens venninna skyller hele gutten for å få bort leiren han har på kroppen, surrer Gerd-Anita datterens badehåndkle rundt bandasjen, for blødningen var vanskelig å stoppe. Blodet pumpet ut av foten med stor kraft. Etterpå ringer venninnen 113 og setter på høyttaler så også Gerd-Anita kan snakke med dem.
- Jeg sier til dem at jeg kan førstehjelp og jeg vet hva jeg skal se etter, men at dette har jeg ikke kontroll over.
Aldri vært så stressa
AMK foreslår at de skal prøve å kjøre selv, men det er langt inn til byen.
- Det er en forferdelig vei å kjøre og jeg var klar på at jeg kunne ikke kjøre med han helt inn til byen. Han hylte sånn at jeg kom til å kjøre av veien. I tillegg har han astma og jeg var redd for at han kunne få et anfall. De spurte om ikke vi kunne kjøre alle sammen, men matematisk sett er det ikke plass til fire unger og to voksne i en bil og man må flytte over bilstoler, og alt dette tar jo tid.
- Jeg foreslår derfor at jeg kjører til fergen, også kan de sende en ambulanse i møte. Det gikk de med på. Så jeg overlot datteren min til venninnen min, tar med meg telefon, bilnøklene og guttungen. Jeg får han i bilen og begynner å kjøre.
Så er vi tilbake til der hvor denne historien starter. På telefonen får hun beskjed om at fergen vil vente på dem til de kommer.
- Foran meg har jeg selvfølgelig en bil som har god tid. Jeg tror aldri jeg har vært så stressa i mitt liv. Og sønnen min skrek. Det er to mil, men det føltes som en evighet.
Når de endelig når fergen, står personalet klar for å hjelpe dem. En som visste hva han gjorde hadde førstehjelpsutstyret klart og byttet nok en bandasje på den lille gutten.
Fergeturen over tar bare ti minutter, men så får Gerd-Anita vite at det ikke er sendt noen ambulanse for å møte dem på andre siden likevel.
Annonsørinnhold
Aller Media
Raser ut av butikkhyllene, og det med god grunn
i samarbeid med Aller MediaEn av de fergeansatte ringer derfor AMK og gjentar det hun selv har forklart tidligere. Over på andre siden, kjører noen fra fergemannskapet bilen hennes i land slik at hun kan fortsette å bære han.
- Fergepersonalet spør meg om de skal vente der sammen med meg, så jeg slipper å være alene. Men akkurat da hadde han roet seg, og jeg så at blødningen også hadde roet seg, så da var det best at det bare var oss to.
Hun vandrer frem og tilbake over fergeleiet med Kai Henrik i armene mens hun venter på ambulansen. Hun vet at dersom hun prøver å sette seg inn i bilen med han, så vil han bli hysterisk. Hun slutter å se på klokken etter hvert, men etter omtrent en halvtime kommer endelig ambulansen.
Da Nathalie dro til legen etter flåttbittet, fikk hun beskjed om at hun bare slet psykisk
Senen måtte fiskes frem
Klokken var nesten seks om kvelden da de endelig kom inn til akuttavdelingen på Nordlandssykehuset i Bodø. På grunn av stor pågang på mottaket, fikk de et enerom mens de ventet på at kirurgen skulle se på såret.
Klokken 21.00 den kvelden så kirurgen på såret, og sa at de måtte være over til neste dag. Kai Henrik måtte opereres, men de ønsket ikke å operere et så lite barn sent om kvelden.
Morgenen etter ble han lagt i narkose og gjennomgikk en fire timer lang operasjon.
Det viste seg nemlig at alle senene i beinet var så å si kuttet over. Senen til stortåen måtte fiskes ut fra hælen med et barnekateter.
- Han brukte lang tid på å våkne, og jeg fikk være sammen med han oppe på intensivavdelingen. Men han var veldig nervøs for fremmede mennesker, som han sikkert nå forbant med noe negativt og vondt.
Kai Henrik kommer seg heldigvis, og med stor appetitt får han i seg brødskiver med leverpostei og syltetøy. Med seg i sykesenga har han fått lånt en grønn leketraktor han kan brumme litt med. Så selv om han er engstelig, har han det så bra som han kan ha det. Da er det også ekstra godt at mamma er der sammen med han.
To dager etter at de kom til sykehuset, kom pappa og storesøster og hentet mamma og lillebror på sykehuset. Kai Henrik hadde fått en stor gips på foten slik at han ikke skulle kunne røre på tær. Det kan nemlig rive opp senene igjen.
Kunne gått mye verre
Men hva var det han hadde skjært seg på? Det var jo nesten ikke skjell eller steiner på sandbankene.
Gerd-Anita forteller at han hadde stått med gjørme opp til anklene da han skar seg. Venninnen som ble igjen med de andre barna, gravde opp synderen. Det viste seg å være en form for en knust vinflaske. Den sto med bunnen ned og de spisse taggene opp.
Så det var rett og slett avfall fra mennesker Kai Henrik hadde skadet seg på. Flasken var dessuten nedgravd og umulig å se.
- Det er provoserende at folk ikke tar med seg søpla si hjem igjen. Dette kunne gått så mye verre, sier hun.
Hun forteller at folk har vært så ivrig i kommentarfelt på at hun burde brukt badesko, men den knuste vinflasken, med sine spisse tagger, ville mest sannsynlig kuttet gjennom. Dessuten: Hadde han gravd med hendene først, ville ikke badesko hjulpet han noe som helst.
Heldigvis hadde mamma, som har vært frivillig i Røde Kors siden hun var 14 år, mye kunnskap om førstehjelp og handlet raskt. Men dette var noe annet:
- Jeg opplevde at jeg trengte et ekstra sekund på å forstå hva jeg skulle gjøre, det blir helt annerledes når det er ditt eget barn det gjelder og ikke en fremmed. Dessuten hadde jeg aldri håndtert en så alvorlig blødning tidligere.
Hun vil også minne folk på at førstehjelp ikke er vanskelig å lære seg. Man trenger ikke å gå på fysiske kurs, men i det minste les seg opp på nett.
Røde Kors har mange råd om hva man skal gjøre dersom det blir behov for førstehjelp. Stiftelsen Norsk luftambulanse tilbyr gratis nettkurs.
Midt oppi kaoset, var heldigvis venninna hennes der. Det er Gerd-Anita utrolig takknemlig for.
- Hun ringte 113, samtidig som hun ivaretok de tre andre ungene. Hun var en superhelt den helgen!
Kai Henrik snakker ikke mye om det som skjedde den dagen, men han er blitt mer engstelig for fremmede. Fortsatt vet de ikke hvor lenge han må være i ro, noe som ikke er så lett for en toåring. Storesøster har hatt litt mareritt om alt blodet hun så den dagen. Og selv om sår gror og minner blir svakere med tiden, blir blodflekkene fra badehåndkleet aldri helt borte.
Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no
Betina ble utbrent: - Nå vet jeg at jeg kan være omsorgsfull og raus, men likevel si nei
- Jeg dropper ofte å spise middag selv, sånn at barna skal få nok mat
