Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Pandemien har gitt meg mange overraskelser. Ikke minst er jeg blitt overrasket over meg sjøl. I serien «Det måtte en pandemi til», tar imidlertid dagens tidlige morgenopplevelse kaka: Et rutinebesøk hos gynekologen ble ukas sosiale høydepunkt. Sånt får en jo til å tenke.

Alle som har kledd av seg fra livet og ned og klatret opp i en gynekologstol for å åpenbare sitt indre, bare for å få beskjed om å ake seg litt lenger ned - enda litt til, er du snill - vet at dette er noe man ugjerne gjør. Men er det én ting jeg har lært av det siste året, så er det dette: Gud bedre så godt det er å se folk! Eller mer presist: Andre folk enn egen kohort!

En skamfull tankerekke

Vi lider ikke akkurat av ensomhet hjemme hos meg. Snarere tvert imot, kan man egentlig si. Hvor enn jeg snur meg, ser jeg mennesker, tegn på mennesker, og - ikke minst: Tegn på hjemmekontor. Det er skjermer på spisebordet og tastatur i sofaen, åpner jeg døra fra stua til soveromsgangen hører jeg det summe fra tre ulike teams-møter samtidig. Det summes fra digital undervisning og jobbmøter fra hver en skjerm, og når det er min tur, kan du være sikker på at minst én av de jeg bor sammen med har sin tilmålte lunsjpause. Og dermed inntar mitt kontor, som vedkommende kaller kjøkken.