
Denne artikkelen ble først publisert på nettsiden vi.no. Dette innholdet er nå overført til kk.no. Les mer om overføringen
Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.
– Det var aldri noen som spurte før en på Radiumhospitalet stoppet meg i gangen med spørsmålet: Kirsten, hvordan har DU det? Da brast jeg i gråt. Jeg gikk bare på autopilot, kjente ikke på hvordan jeg hadde det. Jeg var bare opptatt av hva jeg skulle gjøre. Det er en sårbar rolle å være pårørende, forteller Kirsten Koht til Vi.no.
Når Vi.no snakker med henne, har hun nettopp vært i Nordmarka i to dager. Hun rakk akkurat å plukke årets siste kantarell før hun kom hjem til en snødekt hage hjemme i Asker. Å være uten telefondekning i to dager kaller hun framskritt. For når hun er redd, må hun ringe daglig. Hun må ha status: Har det skjedd noe i natt?
Mens hele Norge har fått innblikk i datteren Christine Kohts alvorlige kreftsykdom, har Kirsten Koht vært den usynlige pårørende. Hun kjenner seg igjen i Lars Saabye Christensens dikt «Rommet ved siden av» med linjer som:
«Den pårørende står på ett ben / Den pårørende faller i en annen hastighet / Ingen ser det / Alle ser bare det beste / Den pårørende tar trappa, aldri heisen.»
Les artikkelen gratis
Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger