Pernille Adriane Hørlyk (33) ønsker KK velkommen, hjemme hos seg selv i Oslo. I hendene har hun lille Hammond på 13 år, en hundetass ikledd rød genser, som tar livet med knusende ro. Han var åtte måneder gammel da hun adopterte ham, og siden har han vært skyggen hennes.

I sofaen sitter lillesøster Albertine (27). Da de var yngre, hadde de et «typisk» søsterforhold – det var ikke alltid god stemning i heimen, men i voksen alder er de blitt så godt som bestevenner.

Pernille har alltid stått stødig i storesøster-rollen. Frem til november 2022.

33-åringen hadde vært syk så godt som hele året. Hun var slapp og sliten, med dårlig immunforsvar. Smerter i muskler, rygg og mage. Legene mente at det kunne være long covid. Pernille var derimot overbevist om at hun hadde kreft.

- Jeg oppsøkte fire-fem leger og sa til alle at de sikkert tenkte at jeg var gal, men at jeg hadde en sterk magefølelse om at jeg hadde kreft. De måtte bare hjelpe meg med å finne ut hvor.

Men undersøkelsene viste ikke tegn til kreft. Det var først da Pernille fikk blødninger fra underlivet, og enda sterkere magesmerter, hun skulle få svaret.

- Med én gang jeg så ansiktet til gynekologen som undersøkte meg, skjønte jeg hvor kreften satt.

Kristine ble enke som 29-åring: - Det var ikke sånn livet skulle bli

Fikk kreftdiagnosen

Én uke senere, fikk Pernille svar fra gynekologen. Hun hadde livmorhalskreft.

- Tanken på at det kunne være livmorhalskreft hadde aldri slått meg, da jeg alltid har fulgt livmorhalsprogrammet, og celleprøvene har vært fine. Og ettersom jeg ble diagnostisert med endometriose i 2017, hvor blødninger er et vanlig symptom, er det skummelt å tenke på at jeg kunne ha mistolket symptomene.

Svulsten var 2,5 centimeter, så kreften hadde sannsynligvis vært i kroppen til Pernille en god stund. Det tar vanligvis 10 år før celleforandringer utvikler seg til kreft – derfor er Pernille sikker på at prøvene hennes var blitt feiltolket tidligere . Det var dokumentaren «Norge bak fasaden», hvor Maren Walvik Johnsen viste hvor fatalt utfallet kan bli dersom celleprøvene feiltolkes, som satte Pernille på den tanken.

- Jeg trodde man kunne stole på helsevesenet, men jeg skjønte jo raskt at det ikke alltid er trygt. Da jeg kom på Radiumhospitalet, hadde jeg derfor store tillitsproblemer, forteller Pernille.

- Jeg ble bekymret da jeg så hvor sjokkert legen ble over funnet

- Det er så frekt!

Pernille trekker frem en episode hun husker godt. Da hun skulle få cellegift, spurte hun om hun kunne få bli med inn og sørge for at hun fikk riktig cellegift.

- Det er jo så frekt! Jeg prøvde å fortelle dem hvorfor jeg oppførte meg sånn – jeg hadde jo null tillit, sier hun, og ler litt av det hele.

- Jeg ble plutselig «hun på Tinder som aldri kan få barn»

Stråling og cellegift

Før Pernille visste omfanget av kreftsykdommen, svirret tankene. Det ble tre uker med mange spørsmål.

- Jeg måtte ta praten med samboeren min om at jeg helst ville dø hjemme dersom kreften var uhelbredelig. Men jeg måtte vite hva han følte omkring det. Det er ganske sprøtt å ha de samtalene, forteller hun.

Etter tre uker, kunne legen fortelle at planen var å helbrede Pernille, med stråling hver mandag til fredag i syv uker, inkludert innvendig stråling to ganger i uken de siste ukene. Hun fikk også cellegift en gang i uken disse syv ukene.

- Jeg gikk inn med en innstilling om å være den første som ikke blir dårlig av kreftbehandling. Det hjalp i starten, men etter hvert ble jeg ganske medtatt, og de siste ukene var jeg skikkelig dårlig. Til slutt måtte jeg trilles rundt i rullestol, sier Pernille.

Hun drar hånden gjennom det lange, mørke håret – som hun faktisk var så heldig å beholde, til tross for cellegiftbehandlingen.

- Legen anslo jeg hadde seks måneder igjen å leve

- Eier ikke kroppen din lenger

I forkant av strålingen var Pernille ganske stresset. Det føltes veldig rart å kle av seg alle klærne nedentil, og så vandre bort til et bord hvor hun måtte legge seg ned, og tre-fire sykepleiere tok kontrollen.

- Du lærer deg fort at du ikke eier kroppen din lenger. De første gangene hadde jeg lyst til å dekke meg til – du føler deg veldig avkledd, på mange måter, og ikke minst redd.

Det eneste som gikk gjennom hodet til Pernille mens hun lå der og visste at strålingen snart var i gang, var det hun hadde sett i Tsjernobyl-serien.

- Jeg var helt overbevist om at jeg kjente en varmebølge gjennom kroppen, og jeg turte ikke å åpne øynene mine mens strålingen pågikk. Jeg var livredd, kroppen var i helspenn. Men etter hvert innså jeg jo at jeg ikke kjente noen ting.

Tross omstendighetene, syntes Pernille at det var litt hyggelig å være på Radiumhospitalet også. Alle leger og sykepleiere var så snille, og hun snakket med mange andre pasienter på venterommet. Men realiteten kom som et brutalt slag i ansiktet da enkelte av dem hun hadde snakket med, aldri kom tilbake. De fikk aldri fullført behandlingsløpet.

- Det er da man innser hvor heldig man er. Det er klart tanken slo meg: Kanskje jeg ville bli den neste som ikke møtte opp på venterommet.

- Jeg kom inn på badet, og så Sander ligge på gulvet

Tenkte at storesøster skulle dø

Lillesøster Albertine har stått ved storesøsters side gjennom hele sykdomsperioden. Hun husker godt da Pernille fortalte at hun hadde fått kreft. Det første Albertine tenkte var: «Herregud, nå skal hun dø!»

- Selv om Pernille hadde mistenkt kreft, fikk jeg totalt sjokk.

Da sjokket hadde dempet seg, gikk Albertine inn i praktisk modus. Hva ville skje, og hvordan kunne hun støtte storesøster best mulig?

- Det er veldig rart å være pårørende, for uansett hva du gjør, blir ikke sykdommen noe bedre. Jeg husker at jeg lo og gråt om hverandre.

Bekymret seg for alle rundt

Da Pernille hadde fått tid til å summe seg litt, tenkte hun først og fremst på Hammond, som nå sover fredelig i fanget hennes.

- Jeg er unaturlig avhengig av han, så først tenkte jeg at det var bra det ikke var han som fikk kreft. Eller samboeren min, Albertine eller en av vennene mine. Det slo meg at jeg tror det er lettere å være kreftofferet, enn pårørende. For dersom jeg dør, er det de rundt meg som blir sittende med «problemet», om man kan si det sånn.

Tankene vandret videre til hva som ville skje dersom hun døde. Samboeren ville ta seg av Hammond, så det var ingen fare. Men hva ville skje med Albertine? For noen år siden døde pappaen deres – det skjedde veldig brått, da han døde av hjerteinfarkt midt på natten. Moren deres og Albertine forsøkte å få liv i ham, men det var ingenting de kunne gjøre.

Etter dette, flyttet begge to inn hos Pernille.

- Som storesøster har jeg alltid hatt ansvarsfølelse overfor Albertine. Derfor var jeg veldig bekymret for hvordan det ville gå med henne om jeg døde.

Alt Eline (26) ville var å fjerne livmoren

Ville så gjerne hjelpe

Albertine forteller at det vanskeligste med å være pårørende – sånn bortsett fra redselen for å miste personen du er så glad i, er følelsen av at du ikke får gjort noe som helst.

- Du kan trøste og være til stede, men du føler aldri at du får gjort nok. Og så vil du ikke knekke sammen foran personen som faktisk er syk, så det var ofte jeg forsøkte å skjerpe meg, helt til jeg kom hjem.

Pernille begynner å snakke om en liten kiosk som ligger på Radiumhospitalet. De gjorde god butikk så lenge hun var der.

- Albertine kjøpte så mye rart til meg, sier hun med en latter.

- Den ene tingen fikk du jo faktisk bruk for! skyter Albertine inn.

- Ja, mobilladeren fikk jeg bruk for. Men du kjøpte veldig mange kopper. Jeg vet ikke helt hvor det kom fra? «Du har det veldig kjipt nå, og jeg får ikke gjort noe som helst – så her har du en kopp».

Lillesøster forklarer:

- Hadde jeg hatt kuren mot kreft, skulle jeg gjerne gitt den. Så jeg måtte bare ta det nest beste, og det var liksom kopper, ler hun.

Fikk kreft som 13-åring: - Jeg klarer ikke se for meg livet mitt uten kreft

Bestemor døde dagen etter kreftbeskjeden

Dagen etter at Pernille fikk kreftdiagnosen døde bestemoren. Hun gikk bort noen få måneder etter bestefaren – litt sånn som i «The Notebook».

Pernille har holdt tale i alle begravelser hun har vært i fra hun var ni år gammel, og tross omstendighetene, var ikke dette noe unntak. Men denne gangen tenkte hun: «Neste gang vi sees her, er det kanskje jeg som ligger i kista».

- Jeg vet at det ikke er innafor å tulle med det, men det var det jeg tenkte!

- Jeg husker at Pernille og jeg satt mellom mamma og tante, og de to bare gråt. Men Pernille og jeg begynte å le hver gang vi så på hverandre. Vi var jo helt ute av det, ler Albertine.

Frida ble akuttinnlagt med depresjon. En time hos gynekologen endret alt

Ingen ville tenke det verste, bortsett fra jeg

Voldsomt urettferdig

Dokumentaren «Norge bak fasaden» kom mens Pernille var i behandling. Mange oppfordret henne til å se programmet.

- Filmen fikk veldig stor betydning for meg – jeg kunne ikke skjønne at vi ikke hadde fått vite om dette før.

Så fort Pernille tenker på Maren, som døde i juni i år, strever hun med å holde følelsene i sjakk. Tårene presser på, og hun unnskylder seg.

- Først virket det som at det gikk så bra med Maren, men så gikk det ikke bra. Det var helt forferdelig, sier hun, mens stemmen brister.

Da det ble kjent at Maren hadde gått bort, var Pernille ferdig i behandling. Behandlingen hadde hatt ønsket effekt.

- Det traff meg skikkelig. Jeg husker at jeg gikk på badet og gråt. Det føltes så voldsomt urettferdig. Maren var yngre enn meg. Hvorfor var jeg heldigere enn henne? spør hun.

Pernille hyller Maren for å ha brukt sin stemme.

- I og med at jeg overlevde kjente jeg på et stort behov for å hjelpe andre. Jeg følte at jeg måtte være verdig å være en overlever. Det var da jeg bestemte meg for å opprette Sisters and squad, starte podkasten «ChemoClub», og kurse meg til å bli coach.

Hver morgen sender Eik (5) og mamma slengkyss til pappa oppe i himmelen

Forventninger

Selv om behandlingen krevde mye, var det vanskeligste å komme tilbake til hverdagen, mener Pernille.

- Alle forventet at jeg skulle være kjempeglad, og gå tilbake til det gamle livet. Men du er ikke samme person når du kommer ut av det. Jeg følte at det var vanskelig å leve opp til disse forventningene.

Da Pernille fikk kreftbeskjeden, oppfordret hun alle til å ta celleprøve og HPV-test. Deriblant Albertine.

- Jeg stoler på storesøster, jeg, så det første jeg gjorde var å bestille time til celleprøve.

Og det skulle vise seg å være veldig lurt, for etter flere undersøkelser viste det seg at Albertine hadde celleforandringer grad tre – altså siste stadium før kreft.

- Jeg må jo bare takke Pernille for at jeg undersøkte det – hvis ikke hadde jeg havnet i samme situasjon som henne.

Gynekolog: - Veldig mange kvinner opplever dette

Kan ikke få barn

Pernille forteller at Albertine alltid har drømt om barn – noe hun selv ikke har hatt et sterkt ønske om.

- Jeg tenker at alt skjer for en grunn. Jeg skulle veldig gjerne hatt muligheten til å bestemme selv om jeg vil ha barn eller ikke, men kanskje det var meningen at det skulle ramme meg, slik at Albertine ikke får livmorhalskreft, og dermed kan få barn.

For Pernille kan aldri få biologiske barn, grunnet strålingen.

- Der og da opplevdes ikke det å ikke kunne få barn, som et stort problem – jeg var bare glad for at jeg kom til å slippe å dø i stua.

Først da hun var ferdig med behandling, gikk det ordentlig opp for henne.

- Jeg har vært åpen for barn, men aldri hatt et sterkt ønske om det. Og så tenker jeg at det er mer rettferdig at jeg som ikke har hatt den drømmen fra jeg var liten, ikke kan få det – i stedet for noen som alltid har drømt om barn. Men det er så klart sårt.

Annja trodde hun bare hadde et halvt år igjen å leve

Tør ikke å stille spørsmål

For mange er det vanskelig å snakke om kreft.

- Jeg fikk høre at folk ikke vet hva de kan spørre om, eller hvordan de skal oppføre seg. Som pasient blir du gjerne sittende igjen med 10 prosent av omgangskretsen din fordi de andre trekker seg unna, mener Pernille.

På grunn av dette, har Pernille og Albertine kjørt spørsmålsrunder både på Snapchat og i podkasten sin. Der svarer de på spørsmål ingen tør å stille til en kreftpasient – i et håp om å normalisere.

- Er dette normalt? At livet føles totalt meningsløst fire dager før mensen?

Disse spørsmålene går igjen

- Hvilke spørsmål går igjen oftest?

- Spørsmål om sex og barn, svarer Pernille, uten behov for betenkningstid.

Innvendig stråling kan påvirke slimhinnene i skjeden, slik at de blir tynnere og skjørere, noe som igjen kan føre til blødninger ved vaginalt samleie. Dette er ufarlig, og helt normalt, ifølge Kreftforeningen. Mange får tilbud om vaginal dilator, som kan tas i bruk to uker etter avsluttet strålebehandling.

Dette var noe Pernille ikke var klar over, før hun satt på legekontoret og fylte ut noen papirer. Hun spurte legen hva hun skulle få, og fikk til svar at det er en slags dildo.

- Det er jo helt komisk at man får dildo av staten! ler hun.

Albertine glemmer aldri øyeblikket hvor Pernille viste frem «dildoen» hun hadde fått.

- Det er det beste ansiktsuttrykket jeg noen gang har sett, ler hun.

Elise (35) måtte fjerne klitoris

Jomfru på nytt

Pernille anser seg selv som heldig, for hun har ikke hatt problemer med sexlivet etter behandlingen – bortsett fra at hun kan få vondt i livmoren noen ganger. Men hun var veldig spent første gang hun skulle ha sex etter behandlingen.

- Jeg fikk umiddelbart lyst til å sende melding til venninnene mine og fortelle om det, og sangen «I just had sex» gikk på repeat i hodet mitt, ler hun.

- Hvordan er formen nå?

- Jeg føler meg ikke helt frisk. Jeg har fått stråleskader i bekkenet, og jeg har mye ryggsmerter, i tillegg til trøbbel med hormonplastrene mine. Bortsett fra det, og alt som hører med overgangsalderen, føler jeg meg bra. Jeg vet at jeg har vært veldig heldig.