Det er mai måned, pandemien er godt i gang, to dager til jeg fyller 31 år og to dager til min avsluttende eksamen i journalistikk.
Klokken er nesten 17 om ettermiddagen, jeg tar meg en hvil mellom leseøktene og tilfeldigvis får jeg med meg at telefonen ringer.
Skjermen viser et fasttelefonnummer og jeg rekker å tenke at «dette er dårlig nytt» i brøkdelen av det sekundet det tar å legge telefonen til øret og svare.
Sist gang jeg snakket med denne legen var etter at puppene mine var blitt klemt horisontalt og vertikalt, for så å bli dynket i gele slik at ultralydkameraet kunne gli sømløst over dem på jakt etter ulumskheter. Deretter ble det stukket nåler i like ulumske tykkelser for å hente ut vevsprøver av en kul i venstre bryst. Etter dette sa legen at uansett om kulen inneholder kreft eller ikke, skulle den opereres bort. Derfor hadde ikke jeg tenkt lenger enn at uansett hva, så er den snart borte.
«I den kulen fant vi kreftceller», sier hun nå til meg.
Jeg setter meg opp i sengen.
«Så jævlig bra at jeg sjekka den da», prøver jeg å spøke. Hun spøker ikke tilbake, men sier:
«Ja, så jeg tenker du starter cellegift neste uke».
Hjertet mitt stopper opp. Det går jo ikke. Jeg kan ikke gå på cellegift. Jeg starter i et sommervikariat om en måned.
Ba venninnegjengen sjekke seg: Tre av syv hadde kreft
Det jeg håpet skulle bli en enkel og rask affære, ble derimot det motsatte. Jeg følte meg kastet ut i et behandlingsløp hvor jeg gikk fra maskin til maskin. Mammografi, ultralyd, CT, MR, skjelett-scanning. Og ord som kontrastvæske, blodverdier og parykkmaker ble en del av min dagligtale.
Det sykeste med å ha kreft, er kanskje at man blir vant til det. Turene til Bygg 11 på Ullevål sykehus, mens fuglene enda sover, den kjemiske lukten av cellegift og smaken den gir bakerst på tunga idet giften strømmer inn i blodet. Men også ting jeg aldri hatt forestilt meg, ble en vanlig del av livet: Hetetoktene, forstoppelsen, å våkne om natten fordi man fryser på hodet og mangelen på sexlyst.
- Jeg visste det kom til å gå bra - hun har jo verdens fineste pappa
Min jobb var å dra på sykehuset
Til tross for alt dette rare og skremmende, var det mye humor også. En jente jeg bor med kom en dag og spurte om det var min sjampo som sto i dusjen og om hun kunne ta av den.
Jeg så på henne, hevet mine ikke-eksisterende øyebryn og svarte gravalvorlig: «Nei, den trenger jeg selv».
Og da den kunstige overgangsalderen kastet meg inn i den tolvte hetetokten den dagen, kastet den andre jenta seg over meg med en vifte som hun for harde livet forsøkte å kjøle meg ned med.
Jeg vil si at jeg var en raus kreftpasient. Jeg delte mye av meg selv, hadde ikke vanskeligheter med å snakke om hvordan jeg følte meg og hva jeg ønsket meg av andre. Jeg ba tidlig i løpet om en psykolog fordi jeg tenkte at dersom jeg ble fysisk frisk av dette, så skulle det ikke henge igjen noe psykisk som ville rote til livet mitt i ettertid.
Selv om man gjør preventive tiltak, er det likevel daler man må ned i når man blir rammet av en livstruende sykdom. Og det var i disse dalene jeg følte meg mest alene. Alle andre dro på jobb, mens min jobb var å dra på sykehuset. Ville jeg noen gang kle på meg voksenklærne og dra på jobben igjen eller ville jeg dø av dette?
«Håper du tåler å høre det»
En av de fineste og mest ekte stundene jeg opplevde var da jeg gikk tur med en venninne en høstdag i en park i Oslo. En bøttehatt i ull skjermet mot kulden og jeg hadde «perm» etter å ha ligget enda en uke i cellegift-cellen min.
«Jeg må få lov å si noe, som jeg føler skikkelig sterkt og jeg håper du tåler å høre det», sa jeg til henne.
«Akkurat nå, har jeg på følelsen at jeg kommer til å dø av det her, jeg tror ikke jeg vil bli frisk og jeg trenger at vi snakker om det.»
Hun hørte på meg og sa at hun var glad for at jeg sa det. For hun hadde flere ganger vært veldig redd for det selv, men hadde ikke følt at hun kunne si det til meg. Fordi det er meningen at man skal være så positiv.
Nylig så jeg serien «Made in Oslo». Stedatteren til Pia Tjeltas karakter får i serien den alvorlige sykdommen beinmargssvikt. Da hun får lov å komme hjem å feire jul, sitter de voksne rundt bordet og forsøker å holde en lett tone. Det brister for den syke jenta, som bare har et behov for at det snakkes om hvor alvorlig situasjonen virkelig er. At dette er noe hun kan dø av.
Jeg kjente meg veldig igjen i følelsene hennes. For jeg og satt mang en natt, når jeg ikke fikk sove på grunn av behandlingens herjinger - og tenkte gjennom hvordan min egen begravelse skulle være.
Det rareste med det hele, var at jeg til slutt følte en slags aksept rundt det å eventuelt skulle tape kampen. For meg var svulsten min noe selvstendig som jeg og legene kjempet mot. Jeg visste at både jeg og kreften ønsket å overleve lengst mulig, og det føltes som en konkurranse. Og jeg har alltid vært en god taper.
Etter til sammen 12 måneder med cellegift, en operasjon og 21 runder med stråling, var jeg ferdig behandlet i august 2021. Trodde jeg. Jeg gikk i gang med livet mitt med nytt mot. Jeg hadde akkurat fått litt lengde på håret igjen og ventet på å få tilbake mensen igjen etter å ha vært i kunstig overgangsalder under behandlingen.
- Tanken på å miste mamma var så ufattelig stor og vond
Noen må være blant de ti prosentene
Jeg bestemte meg for å komme meg tilbake i jobb igjen, jeg har aldri gått så lenge uten arbeid, og kjente på en frykt for å havne utenfor for lenge. Så fikk jeg heldigvis jobb i KK og vi var alle så lykkelige over at livet kunne begynne igjen.
Men to uker etter at jeg startet, kom beskjeden om at kreften var tilbake. Og mens sinne og frustrasjon igjen tiltok over at jeg igjen måtte konkurrere med kreften om å få leve lengst, samlet venner og familie seg rundt meg igjen for å være støttende og positive. Men denne gangen ville jeg være mer åpen om de dystre tankene mine.
En god venninne av meg tok ut omsorgspermisjon fra jobben for å være med som moralsk støtte i møte med kirurgen som skulle operere meg. På dette tidspunktet visste vi ikke om det var spredning til resten av lymfekjertlene. Alt vi var sikre på var at det var kreft i en av dem. Fire jenter samlet med mengder av vin den samme kvelden, sa jeg rett ut at jeg trenger å si at det er ikke sikkert at det kommer til å gå bra.
Og jeg følte faktisk at det ikke kom til å gå bra denne gangen. Jeg tenkte at noen må være blant de ti prosentene som ikke klarer seg. Og det kan jo like gjerne være jeg.
Vi gråt sammen, skålte for de sangene jeg skulle ha i min eventuelt nærstående begravelse og lo av hvor tåpelige vi var.
Men så gikk det bra. Mens høsten raste utenfor veggene og jeg lå i dyp søvn, høstet den dyktige kirurgen alle lymfeknutene under venstre arm. Noen uker senere var det blitt vinter, men for meg ble det en ny vår da legen min fortalte meg at det kun hadde vært kreftceller i den ene lymfen.
Dermed kunne jeg gjøre ferdig de 15 strålingene før jul og gå inn i et nytt år og i ny jobb, men uten kreft denne gangen.
Noen ganger tenker jeg jeg tilbake og føler at det var tåpelig å tenke det verste. Tåpelig å kreve at folk rundt meg skulle slutte å være så positive. Det er jo faktisk slik at én av 12 kvinner opplever å få brystkreft i løpet av livet og 90 prosent av disse blir friske.
På den andre siden - noen av de varmeste og mest ekte øyeblikkene opplevde jeg de gangene vi torde å utforske mørket sammen.
Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no
Kristine ble enke som 29-åring: - Det var ikke sånn livet skulle bli
