På en gammel seter i Skjåk i Gudbrandsdalen, kanskje et av de mest nasjonalromantiske steder en kan tenke seg, ligger en bok. Boken ble utgitt i 1947 og handler om barnehelse. Sveinung er sammen med kjæresten sin, Eldri, på familiens seter.

Paret møttes på jobb, mer nøyaktig på intensivavdelingen for nyfødte hvor hun jobbet som sykepleier før hun ble jordmor.

Han hadde flørtet med henne ved å forsøke å snakke gudbrandsdøl, og selv om ikke det slo helt an der og da, skulle det altså bli dem.

Så da han ser den gamle legeboken ligge der, plukker han den nærmest automatisk opp og begynner å lese. Mellom de to permene ramses det opp alle de tilstandene som kunne ramme barn i 1950-årene, men som han selv aldri hadde sett.

«Døde av banale ting»

Likevel blir dette øyeblikket, og denne boken, utgangspunktet for et større prosjekt om barnehelse, som Sveinung snart setter i gang.

– Tuberkulose, blodforgiftning, meslinger... De døde av helt banale ting som vi i dag har vaksiner og medisiner mot.