– Jeg tenker hele tiden at det siste løpet var mitt beste og at jeg er over toppen, og det har jeg tenkt i noen år nå, sier Therese Falk (46).
Hun blir omtalt som «ultraløp-dronningen» etter at hun de siste årene har tatt stadig nye rekorder innen en av de mest ekstreme idrettene vi har, nemlig ultraløp.
I november imponerte hun stort da hun satte europeisk rekord i 24-timersløp. På ett døgn løp hun hele 261.170 kilometer i et innendørsløp på Bislett stadion. På verdensbasis har kun en kvinne løpt lengre på ett døgn, amerikanske Camille Herron.
Ultraløp defineres som alle løp lengre enn maratondistansen på 42,2 km og finnes i to hovedvarianter. I den ene varianten handler det om å raskest mulig krysse målstreken etter å ha løpt en lengre distanse, vanligvis 50 eller 100 kilometer.
I tillegg finnes det tidsbestemte ultraløp hvor man løper i en gitt tidsramme, gjerne seks, 12 eller 24-timer.
Elsker friheten
Therese liker å løpe alt som er langt, men har en forkjærlighet for flerdagersløp hvor man løper lange etapper over flere dager, for eksempel ti maratoner på ti dager.
– Det jeg liker med disse løpene er at de er så sosiale. Du omgås andre løpere mens du restituerer deg og så er det på igjen med et nytt løp dagen etterpå. Men når jeg trener, liker jeg best å springe alene. Innimellom kan det være fint å ha langturer sammen med andre, men da må jeg ha overskudd til det, sier hun.
– Det beste med løping er jo at det er så enkelt. Jeg kan bare stå opp, ta på meg joggeskoene og gå ut døra når det passer meg. Du behøver ikke kjøre et sted, ha tilgang til svømmebasseng eller betale noe for å drive med dette. Du trenger bare et par joggesko og en god sports-BH.
– For meg er løping en enorm frihet og jeg beskriver det ofte som å fly under vann. Du har motstand hele tiden, fordi du må jobbe for det, men det er som å fly.
Løper gjerne om natten
I 2013 deltok hun på sitt aller første ultraløp, bare ett år etter at hun som 37-åring hadde gjennomført sin første maraton. Therese erfarte at jo lengre hun løp, jo bedre var hun. I tillegg fant hun et veldig inkluderende og godt miljø blant ultraløperne.
Men gleden med å løpe langt, oppdaget hun noen år tidligere.
– Da jeg begynte å jogge i voksen alder tok jeg med meg vanen på ferie og opplevde at jeg fikk sett så mye mer når jeg jogget rundt. Jeg bruker fortsatt løpingen til å bli kjent på steder jeg besøker, det er den beste måten å se en ny plass på. Du møter folk på en helt annen måte når du jogger klokken seks om morgenen i en ny by.
– Men er du aldri redd når du er ute og løper grytidlig om morgenen i en fremmed by?
– Nei, jeg er hverken redd for mørket, menn eller menn i mørket. Tidligere sprang jeg også mye om natta. Om jeg ikke får sove hender det fortsatt at jeg står opp og springer, i stedet for å bli liggende våken og vri meg i senga. Jeg tror jeg er tryggere i meg selv fordi jeg vet at jeg har en sterk kropp. Jeg utstråler kanskje også en trygghet når jeg jogger.
Kan løpe maraton før jobb
Therese følger ikke et fast treningsprogram. En uke kan hun bruke åtte timer på trening, en annen bruker hun 20. Alt avhenger av hvor mye overskudd og tid hun har i hverdagen. Men uansett vær og vind, løper hun stort sett hver dag til ungdomsskolen hvor hun jobber som lærer.
Bare tanken på å skulle gjennomføre et 24-timers løp vil for mange av oss være nok til å søke tilflukt i sofaen, men Therese er kjent for å restituere seg raskt og kan fint gjennomføre en full arbeidsdag etter å ha deltatt i et langt løp.
– I utgangspunktet har jeg ikke noe problem med å løpe maraton før jobb, hvis jeg står opp tidlig nok. Det er ikke farlig å være støl eller sliten fordi du har trent. I den grad det påvirker meg, gjør det meg bare bedre. Trening gjør deg ikke i dårlig humør og du angrer aldri på at du har tatt en løpetur, men jeg har nok mer energi enn gjennomsnittet, sier hun.
Christine (35) har syklet Norge på langs, krysset Jostedalsbreen, gjennomført Ironman og løpt 80 km
Motiveres ikke av å bli best
Hun tror kontinuiteten og at det er en så positiv del av livet hennes, er de viktigste årsakene til at hun fortsetter. Therese har aldri drømt om at hun skulle sette europeisk rekord og har ikke mål om å springe lengst i verden på 24 timer.
– Det er ikke tanken på å bli best som motiverer meg, men overskuddet det gir meg i hverdagen. Jeg har ikke lyst å jogge til jobben i november når det er tre minusgrader og sludd ute, eller jogge hjem i mørket når jeg kan sitte på med en kollega. Men jeg har erfart at hverdagen min blir bedre på grunn av det og det er det som får meg til å fortsette.
– Det tar tid å innarbeide en vane. Det var ikke slik at jeg knipset med fingrene og plutselig kunne jogge hele tiden, det har tatt år. Jeg tror den største feilen folk gjør, er at de har for store forventninger til hvor fort fremgangen og energioverskuddet skal komme.
Har blitt sterkere psykisk
Når man er alene med tankene sine i 24 timer, har man naturlig nok mye tid til refleksjon. Therese forteller at hun liker å lytte til musikk mens hun løper, men at hun ofte bare lar tankene vandre.
– Problemer blir liksom ikke hengende ved på samme måte som når man ligger våken om natten, de flyter lettere gjennom hjernen. Løpinga har gjort meg sterkere psykisk, fordi den har gjort meg trygg nok til å fortelle at jeg også er svak. At også jeg har dårlige dager og at livet kan være brutalt, sier hun.
– Jeg definerer meg selv på en helt annen måte nå, enn jeg gjorde for ti år siden. Jeg er blant annet ikke så opptatt av å gjøre andre til lags. Det betyr ikke at jeg ikke vil at andre rundt meg skal ha det bra, det vil jeg og kanskje i enda større grad enn før, men jeg er ikke opptatt av å gjøre andre til lags for å bli likt selv. Jeg vil at folk skal like meg for den jeg er, ikke hva jeg gjør eller gjør for dem. Jeg er meg selv på godt og vondt.
Hennes neste store mål er et 2500 kilometer langt løp som skal gå fra Paris til Moskva. Dette er et stort arrangement som vil foregå i 2023 eller 2024.
– På asfalt bør jeg klare minimum 100 km om dagen, på i underkant av 25 dager. Det er helt galskap, smiler hun.
– Den største jobben er nok logistikken rundt løpet, men hvis det lar seg gjøre vil det bli en fin opplevelse. Foreløpig vet jeg ikke om andre nordmenn skal delta, men målet er å få med seg noen, slik at vi er to som kan løpe det sammen. Håpet mitt er at jeg kan fortsette med ultraløp hele livet. Det er jo flere folk som er langt eldre enn meg som fortsatt holder på, sier hun.
Dette mener eksperten er den beste kondisjonstreningen
Opplever økt interesse
Romerike Ultraløperklubb, Thereses klubb før hun i fjor meldte overgang til Hareid IL, er med sine 300 medlemmer Norges største klubb for ultraløpere. Leder Olav Engen forteller at interessen for ultraløp har økt mye siden oppstarten i 2005 og frem til nå.
– Da vi startet fantes det bare ett løp i Norge og nå er det cirka 90, det sier mye om utviklingen, sier han.
Engen anslår at det er minst 5000 ultraløpere i Norge og at cirka 40 prosent er kvinner. Han tror en av årsakene til at denne mer ekstreme sporten har blitt såpass populær, er at det handler mest om å presse seg selv.
– I kortere løp er det stort fokus på tider og konkurransen i seg selv, mens det i ultraløp dreier seg mer om å fullføre. I et terreng-ultraløp på 50 km kan de som vinner bruke knappe fire timer, mens andre bruker 12. Det er altså en stor spredning i tid, men alle som deltar får en enormt god følelse av at de har prestert noe.
Også en idrett for godt voksne
I tillegg til distanseløp og tidsbestemte løp, skiller man ifølge Engen også mellom ultraløp som foregår i terrenget og de som skjer på flatt underlag som asfalt eller løpebaner.
– Tidligere var det mer flatløping, men de siste årene har terreng-ultra kommet mer i skuddet og i dag foregår 80 prosent av ultraløpene i terreng. Her er fokuset enda mindre på tid og mer på å komme seg opp og ned alle bakker, og i mål.
– Personer som driver med ultraløp på flatt underlag er oftere utsatt for skader, da det er mer belastende på for eksempel hofter. I terreng-ultra blir man også sliten i hele kroppen, men det er ikke like belastende og monotont, slik at skadeprosenten er utrolig lav. Få skader er trolig en av årsakene til at ultraløp også er en så populær aktivitet blant de eldre aldersgruppene.
Selv om Olav Engen med sine 72 år en av de aller eldste utøverne, er det en stor andel godt voksne som driver med ultraløp.
– Aldersgruppen 25 til 40 år har vokst voldsomt de siste årene, ikke minst på grunn av terreng-ultraløpene, men svært mange er eldre enn dette. Det er imidlertid få unge som driver med ultraløp, noe som trolig skyldes at de er mer opptatt av tid og å løpe de korte løpene, sier han.
Er noen mer lett-trente enn andre?
