
Denne artikkelen ble først publisert på nettsiden vi.no. Dette innholdet er nå overført til kk.no. Les mer om overføringen
Få tilgang til våre aller beste artikler på Vi Pluss her, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.
Siv Henningstad har lang erfaring i å være pårørende. Hun har vært nær pårørende til en med demens, en med kreft og en med spiseforstyrrelse. Det har vært tungt, innrømmer hun. Vanskelig. Til tider nesten overveldende. Men det aller vanskeligste, det som virkelig har gjort henne opprørt, fortvilet og utmattet, er hvordan hun som pårørende har blitt behandlet av det helsevesenet hun har gjort alt hun kan for å avlaste.
- Jeg har ikke ord for hvor mangelfull og likegyldig oppfølging jeg som pårørende har fått, særlig når det gjelder pasienten med spiseforstyrrelse. Det har vært en slags lukket arena der vi pårørende blir totalt satt til side, og ikke får noen info verken om behandlingsforløpet, sykdommen, hvordan vi bør forholde oss til den, hvordan vi kan hjelpe pasienten, og hvor vi selv kan søke hjelp. Ingenting, sier hun.
Enorm belastning å være pårørende
Den sårbare rollen som pårørende, med all den bekymring, usikkerhet og alarmberedskap som følger med, er i seg selv utmattende, påpeker hun.
Les artikkelen gratis
Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger