Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Det var en søndag kveld jeg oppdaget det. En føflekk på armen som ikke så ut som den pleide. Under den brune fargen hadde den blitt rød. Kreftforeningens kampanjer mot føflekkreft og mediefokuset de siste årene har funket. Hudforandringen gjorde at jeg kjente på en uro.

Det er ikke første gang jeg i hui og hast har dratt til lege for å sjekke en føflekk. Holdningen har vært at jeg må bare må få det ut av verden slik at jeg skal slippe å være urolig. Tanken om at det faktisk skulle være noe galt har ikke pleid å være der.

Men nå var det litt annerledes. For de dagene jeg måtte vente på legetimen rakk jeg å Google nok til å ikke bli klokere, for jeg fant ingen svar på hudforandringen. Jeg nistuderte ulike bilder av føflekkreft, ingen av dem lignet helt. Men internett kunne heller ikke gi noe svar på at hudforandringen var helt ufarlig.

Som vanlig forholdt jeg meg fortsatt pragmatisk til problemet og anså legebesøket som en post i ukeplanen som skulle krysses ut. Likevel så jeg på føflekken hver kveld. Hadde den endret seg? Jeg trykte på den. Var den øm? Eller var den ikke øm? Innbilte jeg meg det fordi psyken spilte meg et puss eller ikke? Og så kom den, den snikende følelsen og tankene som jeg tror de fleste av oss skyver unna. Hva skjer om det faktisk er kreft i den? Og: Skal jeg bli syk? Hvordan skal jeg fortelle det til samboer, familie og venner? Og ikke minst: Skal jeg dø nå? Jeg vil jo ikke dø nå.