Kreft

- Jeg lå på gulvet, svettet og skrek, og klorte oppover veggene

Vennene hennes trodde hun hadde fått en spiseforstyrrelse da kiloene raste av. Men Lovisas (21) smerter kom av en svulst i magen som var som en håndball.

CELLEGIFT: Heller enn å se løse hårtuster på puten på grunn av den tøffe strålebehandlingen, barberte Lovisa selv hodet, med tungt hjerte. FOTO: Privat
CELLEGIFT: Heller enn å se løse hårtuster på puten på grunn av den tøffe strålebehandlingen, barberte Lovisa selv hodet, med tungt hjerte. FOTO: Privat Vis mer
Publisert

Det var i januar 2019. Lovisa Ström i Stockholm hadde flyttet inn i egen leilighet, hun hadde fått sin første journalistjobb etter utdannelsen, og kjæresten Joakim som hadde bodd i USA i et halvt år, hadde flyttet hjem. Livet var på stell.

– Jeg har tenkt på det etterpå, hvordan vi sa til hverandre at vi hadde gått gjennom vår største utfordring og at alt ville bli lettere nå. Jeg har til og med tatt vare på postkort der vi skrev akkurat det til hverandre, forteller Lovisa Ström.

Sommeren 2019 hadde Håkan Hellströms hit Det kommer aldrig vara över för mig vært soundtracket både på instagramkontoen hennes og i det virkelige livet, med fester, rosa solnedganger, nattbad, lykke og latter.

VENDEPUNKTET: Livet var lykkelig og utsiktene på alle måter lyse for Lovisa. Helt til hun ble 20, og alt forandret seg. FOTO: Privat
VENDEPUNKTET: Livet var lykkelig og utsiktene på alle måter lyse for Lovisa. Helt til hun ble 20, og alt forandret seg. FOTO: Privat Vis mer

Dessuten hadde Lovisa kommet i gang med trening. Hun trodde at det var de raske gåturene som gjorde at hun begynte å gå ned i vekt.

– Jeg tenkte «wow, som treningen funker» og «hadde jeg bare visst at det var så lett». Det var det kanskje ikke så rimelig å tenke sett i ettertid, med tanke på hvor fort det gikk også.

Vennene trodde hun hadde spiseforstyrrelse

Nesten 14 kilo gikk hun ned på under et halvt år. Mens hun selv fortsatte å tenke at det var på grunn av treningen, ble omgivelsene stadig mer urolig over vektnedgangen, forteller Lovisa:

– Kompisene mine trodde jeg hadde sluttet å spise. De kjøpte favorittchipset mitt og satte det på bordet foran meg for å teste om jeg spiste. Og det gjorde jeg jo! Hver gang. De skjønte ingenting, og jeg syntes det var slitsomt å måtte forsvare meg.

Ikke engang da hun etter en relativt moderat vinkveld med jentene lå og kastet opp i et døgn etterpå, tenkte hun at noe var galt. Ikke på senhøsten heller, da hun begynte å få vedvarende kramper i magen.

SLANKERE: Lovisa var ganske fornøyd da treningen tilsynelatende ga resultater i form av vektnedgang, 14 kilo på et halvår. Vennene hennes var ikke like overbevist. FOTO: Privat
SLANKERE: Lovisa var ganske fornøyd da treningen tilsynelatende ga resultater i form av vektnedgang, 14 kilo på et halvår. Vennene hennes var ikke like overbevist. FOTO: Privat Vis mer

Ikke før Lovisa utpå nyåret var på livets drømmereise til Bali med kjæresten Joakim og vennene, fikk hun en vekker.

– Vi snakker grusomme smerteanfall som varte opp mot en time. Jeg lå på gulvet, svettet og skrek, og klorte oppover veggene, forteller 21-åringen.

To dager etter hjemkomsten til Sverige, 10. januar i fjor, måtte hun søke akutthjelp for smertene.

«Det er ingen cyste, det er en svulst»

Hun gjennomgikk en ultralydundersøkelse på sykehuset, og forteller at sykepleieren snudde seg med et smil da bildene av eggstokken hennes viste seg: En cyste, bare.

Akkurat som hun og vennene hadde tenkt. Ubehagelig, men ufarlig.

Lovisa ble sendt hjem, men smertene forsvant ikke. Ikke før etter tredje besøk på akutten og etter at hun hadde fått mast seg til flere prøver, skjedde det noe. Lovisa ble innlagt med beskjed om at i morgen ville hun få vite om det var en cyste eller en svulst.

Det siste, det med «svulst», var ikke noe som bekymret henne. Til tross for at faren hennes hadde hatt testikkelkreft, og at mormoren var død i kreft, streifet ikke tanken henne at det kunne være noe så alvorlig.

Lovisa syntes rett og slett at det var litt «nice» å få mat og et eget rom. Hun lå i sykehussengen og sjekket tv-serier og var på Facebook med vennene sine.

Men kjæresten Joakim, som hadde begynt å studere i Lund, tok første nattog til Stockholm.

– Og fy søren så bra at han gjorde det, sier Lovisa i dag.

Allerede dagen etter på sykehuset fikk hun vite at forklaringen på de voldsomme mageanfallene var en kreftsvulst. Og den var så stor som en håndball – 16 ganger 8 centimeter.

KJÆRLIGHET: Lovisas kjæreste Joakim avbrøt studiene for å være nær da det ble klart hvor syk hun var. FOTO: Privat
KJÆRLIGHET: Lovisas kjæreste Joakim avbrøt studiene for å være nær da det ble klart hvor syk hun var. FOTO: Privat Vis mer

Visste ikke om hun kunne få barn

Lovisa måtte fjerne den syke eggstokken omgående, og visst ikke da hun fikk narkosen om hun ville få beholde den andre. Og det førte til at hun som da var 20 år ung, plutselig måtte bearbeide hele sin framtid.

– De sa til meg at hvis begge eggstokkene måtte fjernes, kunne jeg ikke få barn. Jeg kunne fryse ned egg, men den prosessen tok tid, og ville bety at operasjonen måtte utsettes i flere uker, hvilket var risikabelt.

– Jeg hadde ikke forstått hvor mye man lengter etter å få barn før noen sier at det kanskje ikke vil være mulig. Redselen for å våkne opp etter operasjonen og aldri kunne få barn, var ekstremt tøff.

Hun fikk beholde den andre eggstokken, og operasjonen gikk bra. Men beskjeden hun fikk etterpå, var langt fra bra.

20. februar fikk hun diagnosen eggstokkreft, en form for kreft som rammer rundt 450 norske kvinner hvert år. Men Lovisa var rammet av en uvanlig, ondartet og spesielt aggressiv form for eggstokkreft.

Dette var en fredag. Allerede på mandag skulle cellegiftbehandlingen begynne.

Da brast det for Lovisa.

Barberte av seg håret

Plutselig fikk hun noen bilder i hodet av kreft; ikke om døden, men av hvordan hennes lange, blonde hår skulle falle av, og av en oppsvulmet kropp.

HÅRKLIPP: Med venninnene rundt seg går Lovisa på badet for å barbere av seg alt håret. FOTO: Privat
HÅRKLIPP: Med venninnene rundt seg går Lovisa på badet for å barbere av seg alt håret. FOTO: Privat Vis mer

– Mange sier «men herregud, det er jo bare hår, vær takknemlig for at du får leve», og det er jeg selvsagt. Men det er lett å si for den som ikke går igjennom denne forandringen. Der og da var det for mye for meg å ta inn at jeg hadde kreft, men det at hår og øyebryn forsvinner er så forbundet med sykdommen; det var noe konkret jeg kunne ta inn.

– Jeg har ikke noe valg mer, nå må jeg se alt i øynene, sa Lovisa i en vlogg hun spilte inn og postet på YouTube 9. april, før den første cellegiftbehandlingen.

For å slippe å se hårtufser på puten om morgenen, besluttet Lovisa selv å barbere hele hodet.

Neste scene utspiller seg på badet på landstedet til en venn. Lovisa står foran speilet og vennene rundt seg og barberer av seg det lange håret sitt. Vennene holder om henne og oppmuntrer henne, men samtidig er smerten ubegripelig.

– Det ble så brutalt tydelig. En jentegjeng på 21 år der en av dem akkurat har klippet av alt håret, sier Lovisa.

FERDIG: Vennene hjelper til med å få bort det siste håret bak. FOTO: Privat
FERDIG: Vennene hjelper til med å få bort det siste håret bak. FOTO: Privat Vis mer

Måtte korona-isoleres

Hun kan ikke få sagt mange ganger nok hvor viktige vennene, familien og kjæresten Joakim var i den tøffe tiden – og hvor ekstra fælt alt ble da pandemien kom og tok bort alle sammen.

– Det som motiverte meg til å komme igjennom behandlingene, var jeg skulle få møte mine nærmeste etterpå, men da korona kom, var det ingen som våget å treffe meg mer. Alle sa nei, for å beskytte meg selvsagt, men det var fælt likevel. En gang brøt jeg helt sammen. Jeg satt med rødgråtte øyne klokken ett på natten og skrek til kjæresten min i telefonen: «du MÅ komme».

ISOLERT: Noe av det verste for Lovisa var da pandemien kom, og kjæresten Joakim, familien og vennene ikke kunne være sammen med henne på sykehuset på grunn av smittefaren. FOTO: Privat
ISOLERT: Noe av det verste for Lovisa var da pandemien kom, og kjæresten Joakim, familien og vennene ikke kunne være sammen med henne på sykehuset på grunn av smittefaren. FOTO: Privat Vis mer

– Først får jeg en krefttype som bare rammer fem jenter i Sverige på årsbasis, og på toppen av det hele en fucking pandemi som gjorde at jeg måtte være isolert i en periode da jeg trengte selskap mer enn noensinne. Det var kjempetøft.

Håret som falt var bare begynnelsen på helvetet. Lovisa ble satt på sterkeste dose cellegift, og ble fryktelig syk av den. Hun var konstant dårlig, var helt hjelpeløs og led av forstoppelse. Dagene gikk utelukkende med til å få i seg medisiner og komme seg på toalettet, forteller hun. Det siste var så smertefullt at hun skrek høyt.

Men det fantes en lysning bak uværet. Da siste behandling var ferdig i slutten av mai, kom Lovisa relativt fort til hektene.

Hun skulle begynne å jobbe halv tid, kunne drikke kaffe uten å kaste opp og telte ned dagene til håret ville begynne å vokse ut igjen – og ikke minst til den store festen hun hadde planer om å holde med alle vennene når alt var over.

Da ringe legen igjen.

Ny kreftbeskjed

Den mistenkelige «bruskbiten» man hadde sett på røntgenbildene, var ikke brusk.

Men metastaser.

Kreft.

I leveren.

To og en halv uke etter den siste behandlingen, fikk Lovisa beskjeden om at kreften hadde spredt seg.

Telefonsamtalen som Lovisa hadde med mamma og pappa og som hun tok opp (og senere postet på vloggen sin), er så smertelig at det skjærer i ørene.

MISTET HÅPET: - Jeg vil ikke være sterk. Jeg vil være frisk! FOTO: Privat
MISTET HÅPET: - Jeg vil ikke være sterk. Jeg vil være frisk! FOTO: Privat Vis mer

To foreldre helt ute av seg av bekymring forsøker å trøste.

Hun selv som nesten ikke klarer å snakke på grunn av gråten og panikken.

– Jeg var innstilt på at jeg var ferdig, det var det som hadde motivert meg hele tiden. Jeg kjente at jeg ikke hadde noe håp lenger og at jeg ikke kunne stole på noen. Alle hadde sagt hele tiden «du er så sterk», men nå ble det i stedet «hvordan kan dere vite det?» Jeg kjente meg slett ikke sterk, jeg ville ikke engang være sterk, jeg ville være frisk. Når vennene mine kom hjem til meg og laget middag, satt jeg og hulkegråt i et hjørne, og etterpå ble jeg sint. Jeg har fortsatt merker i veggen etter ting jeg kastet i den.

– Det var verre enn den første kreftbeskjeden, konstaterer den unge stockholmsjenta, som allerede to dager senere var tilbake på sykehuset for en ny omgang intravenøs cellegift.

I begynnelsen av juni i fjor var behandlingen over. Lovisa fikk beholde leveren, og i slutten av august kunne hun endelig invitere til fest for de viktigste i livet hennes – og for livet selv. I september fikk hun tilbake mensen.

Lovisa forteller med en stor latter at hun storgråt av glede, og at hun og kjæresten sto i gangen og skrålte We are the champions mens blodet rant.

En annen Lovisa

I slutten av desember, da magasinet Femina på nytt snakker med Lovisa, var også håret kommet tilbake, om enn i en ny, mørkere nyanse og med fall, som det aldri har hatt tidligere.

HÅRET ER TILBAKE: Lovisa Ström forteller sin historie om kampen mot kreften til reporter Malin Roos. FOTO: Privat
HÅRET ER TILBAKE: Lovisa Ström forteller sin historie om kampen mot kreften til reporter Malin Roos. FOTO: Privat Vis mer

Men kanskje er det symptomatisk for den forandringen hun har gått gjennom.

Den 21 år gamle journalisten forteller at hun ikke kan sette fingeren på eksakt hva eller hvordan, men at noe har skjedd inni henne det siste året.

– Jeg kan ikke identifisere meg med det mennesket jeg var før, i det hele tatt. Når jeg ser på bilder bare fra november 2019, tenker jeg «oi, så naiv du er, du har ingen anelse om hva som skal skje». Den ene uken lå jeg i en solstol på Bali, den neste var jeg innlagt på sykehus, sier Lovisa og fortsetter:

– Jeg har alltid tenkt at jeg er udødelig, nå finnes det en liten angst for livet også. Jeg går ikke rundt og tenker «å, så herlig det er å være frisk», for hverdagen kommer etter noe sånt som dette også. Men jeg kan reflektere over og sette pris på ting som morgenkaffen, spise middag med kjærestens familie, ha en spillekveld med vennene og å pynte meg – på en helt annen måte i dag.

For jeg vet jo at livet er skjørt.

VIL HJELPE ANDRE: DA Lovisa var syk, fant hun ingen andre så unge som seg selv på nettet som var i samme situasjon. Også derfor deler hun sin historie. FOTO: Privat
VIL HJELPE ANDRE: DA Lovisa var syk, fant hun ingen andre så unge som seg selv på nettet som var i samme situasjon. Også derfor deler hun sin historie. FOTO: Privat Vis mer

Fikk støtte ved å dele sin kamp

Lovisa Ström har delt sin kamp mot sykdommen i sine egne kanaler på YouTube, og sier at vloggerne ble en støtte for henne gjennom den tøffeste tiden, men at hun i dag håper at åpenheten også skal kunne hjelpe andre, kanskje unge jenter, som kommer i samme situasjon.

– Da jeg selv ble syk, begynte jeg desperat å skanne nettet for å finne noen jeg kunne relatere til, men fant ingen. Det virket som om alle med kreft var eldre. Å dokumentere og fortelle ble en avledning. I stedet for å bare ligge og tenke på at jeg var syk, var det deilig å få ut av seg ting og få eie sin egen historie, medgir Lovisa og legger til:

– Om jeg kan hjelpe noen andre, er det enda mer verdt.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer