LØPING: Charlotte gikk fra å være utrent til å delta på flere ultraløp. FOTO: Privat
LØPING: Charlotte gikk fra å være utrent til å delta på flere ultraløp. FOTO: Privat
Løping:

- Jeg oppdaget at «shit, jeg kan løpe en mil uten å stoppe!»

Fra utrent til ultraløp på fem år! Sånn kan det gå når en småbarnsmor plutselig finner ekte treningsglede.

Vinteren 2012: Charlotte Rübberdt er 37 år og hjemme i permisjon med sitt andre barn, IdaLou. Vinteren er så snørik dette året i Oslo, været er så vakkert, IdaLou sover så godt i pulk. Så de utforsker Oslomarka de to, mil etter mil, mens storebror Emil er i barnehagen og pappa Helge på jobb.

I begynnelsen er turene korte og stoppene mange, med bleieskift og amming i markas varmestuer. Men etter hvert går Charlotte en mil på en tur med pulk uten å tenke over det. IdaLou har aldri sovet så godt, Charlotte aldri vært så sprek – i hvert fall ikke på mange år.

– Gleden over å være ute i skog og mark var helt enorm, husker Charlotte.

– Den vinteren fant jeg tilbake til en glede jeg ikke visste at jeg hadde savnet. Jeg trente hele tiden som ung, som voksen hadde jeg mistet den biten av meg.

- Jeg oppdaget at jeg kunne løpe en mil uten å stoppe

Nå var treningsgleden tilbake for fullt. IdaLou vokste og var mer våken, da stabbet hun rundt i snøen i Oslomarka og koste med mamma. Naturopplevelsen var hele tiden det viktigste for Charlotte, det og timene alene med datteren. De lekte i snøen og spiste på hyttene i Oslomarka. Charlotte drakk kakao, IdaLou fikk pupp. Og så bar det hjem igjen for å hente Emil i barnehagen. Det som begynte som korte koseturer ble etter hvert lengre treningsturer. (Tre morsomme løpeøkter du kan gjøre ute eller på mølla)

– Jo sprekere jeg ble, jo lengre gikk jeg. Og jo lengre jeg gikk, jo mer tidspress fikk jeg, vi skulle jo hente Emil i barnehagen, ler Charlotte.

– Plutselig gikk jeg flere tomilsturer i uken – med pulk. Og når jeg måtte få opp dampen for å rekke barnehagen, ble det jo god trening etter hvert – helt uten at jeg tenkte over det.

For en moldenser som er oppvokst med fjellturer var naturopplevelsen det aller største å gjenoppdage i voksen alder. I tillegg kom treningsgleden og mestringsfølelsen som følger med den. Etter hvert oppdaget hun at stivheten som hadde plaget henne etter år med kontorjobb og bæring av barn var helt borte.

Så forsvant snøen. IdaLou nærmet seg året, Charlotte skulle tilbake på jobb. Men hun hadde jo så mye energi, en vinter med ski hadde satt henne i hennes livs form. Hun måtte gjøre noe, og det mest tilgjengelige var å snøre på seg joggesko og løpe.

– Jeg oppdaget at «shit – jeg kan løpe en mil uten å stoppe!»

Hun ler.

– Jeg kunne ingenting om løping, jeg bare løp. Det er det som er så fint med løping, det er bare å sette foten utenfor døra og begynne. Jeg tenkte at med to barn og jobb ville det vært vanskelig å bli med på organisert idrett. Så jeg løp. Og lovet meg selv at om jeg klarte å holde på med det en stund, skulle jeg investere i nye, gode sko.

Og hun holdt på. Faktisk tok det litt av. For Charlotte oppdaget at hvis hun meldte seg på et løp i god tid, fungerte det som treningsmotivasjon. Første gangen stilte hun på startstreken som Henriette, for en kollega som hadde meldt seg på Sentrumsløpet, men ikke kunne stille likevel. Og skulle hun stille på en startstrek, burde hun jo vite at hun var i form til å gjennomføre. På gode uker ble det to–tre løpeturer på kveldstid, på travle uker ingen.

– Konkurranseaspektet gjorde løpingen enda gøyere for meg. Konkurranser var sånt jeg holdt på med i oppveksten, da spilte jeg håndball og danset ballett. Jeg løp bare mot meg sjøl, men det var konkurranse nok. Og det var kjempeartig!

LES OGSÅ: - Man må hjernevaske seg selv litt for å klare å holde ut

- Jeg hadde glemt hvor mye mestringsglede idrett gir meg

Charlotte var 38 år og hadde stilt i sitt første løp. Etterpå gikk hun hjem og meldte seg på halvdistansen i Oslo Maraton i et anfall av «runners high». Og det var de eneste løpene hun deltok i den første sesongen. De neste to årene gikk treningen litt i bølger, og det syntes på tidene i løpene hun deltok i; de sto på stedet hvil.

– Jeg innså at hvis jeg ville bli bedre, måtte jeg gjøre noe med treningen min, husker hun.

For nå var konkurranseinstinktet vekket og blitt en ekstra motivasjon for det som i begynnelsen bare var koseturer.

– Da jeg ble kjent med løpemiljøet, oppdaget jeg også at det fantes andre løp enn de mest kjente. Du hører mest om gateløp, men det arrangeres mange løp i naturen! Det ville jeg, men da måtte det planlegges og avtales med familien. De måtte synes det var greit.

Mannen Helge kvitterte med å gi henne personlig trener-timer med løpedronning Ingrid Kristiansen i julegave. Charlotte har vel knapt blitt så glad for en gave i hele sitt liv.

– Jeg hadde glemt hvor mye mestringsglede idrett gir meg. Det å oppdage at jeg kan løpe lengre og lengre og finne nye mål – det har åpnet seg en ny verden av fjell- og stiløp som jeg drømmer om å få oppleve, forteller hun.

– Jeg har løpt ultraløp rundt Kristiansand og sett halve Sørlandet, det var en helt euforisk opplevelse. Nå prøver jeg å kvalifisere meg til Ultratrail Mont Blanc neste år. Stiløp er blitt min greie, enten veldig langt eller med mye stigning.

LES OGSÅ: - Du bør nok løpe to-tre ganger i uken over tid for å få øvd deg på løping

- Det handler om balanse, ikke sant?

For maraton er ikke nok for de aller mest løpeglade. Mens et maraton er på 42 kilometer, velger gjerne Charlotte løp som det i Kristiansand som går over seks mil med en stigning på 2000 høydemetre. De raskeste kom i mål på seks og en halv time, Charlotte var fornøyd med sine ti timer og en snittfart på seks kilometer i timen. Det gjør henne god nok til å bli tatt opp på et lag, eller crew som det heter i løpeverdenen. Nå løper hun for Oslo-baserte Sky Blazers, etter at hun havnet ved siden av et av crewets medlemmer i ultraløpet Romerike på langs. Hun kan ikke fortelle om crewet sitt uten å le:

– Jeg har fortsatt vanskelig for å kalle meg selv en løper. Nå ringer arrangører og tilbyr meg gratis startkontingent og goodiebag hvis jeg kommer og deltar i løpet deres. Det er jo veldig gøy, men litt sprøtt også. Jeg konkurrerer fortsatt først og fremst mot meg sjøl.

Hun blir litt flau når hun forteller at hun bruker tid på å legge fra seg mobiltelefonen i lyngen og ta bilder av seg sjøl med selvutløser når hun løper alene i terrenget rundt hytta på fjellet. Har begynt å dele treningsbilder på en egen Instagramkonto. Gjengangeren på løpebildene av Charlotte er et stort glis. Gleden over naturopplevelsen er fortsatt det viktigste. Det, og å kunne dele den med heiagjengen sin.

– Hittil har jeg løpt der familien har reist på ferie. Den eneste gangen jeg har reist alene for å delta i et løp, var i Kristiansand i april. Da droppet jeg til gjengjeld gratis inngang på spa dagen etter for å rekke et barneløp med familien hjemme i Oslo, forteller hun.

– Seks mil på lørdag og 1600 meter på søndag. Det handler om balanse, ikke sant?

DELER TRENINGSBILDER: Charlotte har også begynt å dele bilder av løpingen sin på Instagram.
DELER TRENINGSBILDER: Charlotte har også begynt å dele bilder av løpingen sin på Instagram. Vis mer

- Målet var å komme i mål på under ti timer

I starten hadde hun ingen annen ambisjon med løpingen enn et ønske om å fortsette. Så kom følelsen av flyt i beina. Da mestringsfølelsen fra barndommen meldte seg, var det ingen vei tilbake.

– Det er vanskelig å sette ord på det. Bare det å sette seg nye mål og klare det er veldig givende i seg sjøl. Naturopplevelsen – jeg har sett så mye fint! I løpemiljøet har jeg truffet så mange morsomme, hjelpsomme folk som har møtt meg med åpne armer og gode råd. Som at kokte, kalde poteter gir bedre næring underveis i et langt løp enn kunstige gels for eksempel, sier hun.

Favorittmaten underveis i løp er brødskiver med smør og salami – og masse sjokolade. Man trenger næring om man skal løpe i ti timer i strekk. Eller 10.01 som det strengt tatt ble i Kristiansand.

– Målet var å komme i mål på under ti timer, jeg brukte ett minutt mer. Men da stoppet jeg på toppen for å hjelpe en kar som slet sånn med å ta selfie, forteller Charlotte.

– Løpere hjelper hverandre! Målet nå er å løpe fire ganger i uken, tre ganger en time og en langtur på halvannen til to i kombinasjon med familietur i helgene.

Da fortsetter Charlotte bare turen når de andre tre går inn i hytta for å varme seg og leke. (Kan du trene styrke med barna?)

– Ved å legge treningen rett etter familieturen, får jeg øvd meg på å holde det gående utendørs i fire timer. Treningen min handler ikke bare om løpingen, men om å være i gang i mange timer i strekk, forklarer hun.

– Dessuten synes jeg det er fint å dele dette med ungene. Jeg tenker det er fint at de får se at voksne kan holde på med sånt også, de var crewet mitt da jeg deltok i Nesbyen triathlon. Og under Sekken maraton hjemme i Molde løper jeg gjerne halvmaraton mens de løper skilpaddeløpet.

Det føles kanskje som et familieprosjekt og en hobby, men når magasinet Runners World ringer og vil intervjue henne – da er det kanskje på tide å våge å kalle seg en løper?

– Jeg øver meg på det, medgir hun.

– Men «løper», det er liksom et ord forbeholdt proffene. Jeg har et veldig avslappet forhold til løpingen min, jeg stresser ikke over de løpeturene jeg ikke rekker, gleder meg heller over de jeg får tatt.

– Forsaker du noe?

– Nei, hverdagen var like hektisk før. Løping kan liksom skvises inn her og der, tiden jeg bruker på å løpe fantes ikke før. Den forsvant i datamaskiner og kjas og mas. Nøkkelen ligger i planlegging. Planlegger du inn en treningstur i ukeplanen, får du det til.

LES OGSÅ: 5 tips som gjør deg til en superløper

Til forsiden