Slankeoperasjon

- Jeg skulle ta igjen alt det tapte, det ble mye fest, sex og alkohol

Livet etter slankeoperasjonen ble ikke helt slik Linda hadde forventet seg.

SLANKEOPERERT: Linda var vant til å døyve følelsene sine med mat, men etter slankeoperasjonen måtte hun finne andre måter. FOTO: Privat
SLANKEOPERERT: Linda var vant til å døyve følelsene sine med mat, men etter slankeoperasjonen måtte hun finne andre måter. FOTO: Privat Vis mer
Publisert

For ni år siden gikk Linda Larsson (48) gjennom en enorm kroppslig forandring, da en slankeoperasjon førte til en vektnedgang på hele 60 kilo.

Men veien videre skulle vise seg å ikke bli like enkel som hun på forhånd hadde trodd.

– Det er lett å tro at alt blir bra bare man går ned i vekt, men det gjør det jo ikke. Jeg har hatt mye større vansker etter at jeg gikk ned i vekt, enn jeg hadde før, sier hun.

Avdekket spiseforstyrrelse

Lindas vekthistorie er ikke ulik mange andres. I årevis prøvde hun alt som fantes av slankekurer, men opplevde allikevel at tallet på baderomsvekten bare økte og på det tyngste veide hun 143 kilo.

Da hun var i slutten av 30-årene ble hun skilt fra mannen sin, som hun hadde vært sammen med siden hun var 17 år gammel og som hun har to barn med. Skilsmissen førte henne inn i en depresjon og hun ble henvist til psykolog.

Her ble det avdekket at hun hadde overspisningslidelse og hun fikk tilbud om gruppeterapi.

– Jeg innså at jeg hadde slitt med overspisningslidelsen i mange år, uten at jeg forstod det selv, og det startet mens jeg var gift. Vi spiste sammen og han ble også større, men jeg tror ingen rundt oss så noe galt i det. Det var bare vi som hadde et dårlig kosthold, forteller hun.

– I oppveksten min var det ikke vanlig å snakke om vanskelige følelser, man skulle kun vise gode ting. Jeg visste derfor ikke hvordan jeg skulle håndtere skuffelser og ensomhet, så min utvei ble å spise. Jeg var ganske ung da jeg begynte å håndtere følelsene mine på denne måten, jeg husker at jeg som barn pleide å smugle snop opp på rommet mitt.

Etter skilsmissen ble spiseforstyrrelsen hennes stadig verre.

– Det var mye skam forbundet med spisingen. Når andre så på, spiste jeg helt vanlig og lite. Jeg hadde mange tanker om at folk kun så hvor stor og tykk jeg var, og at det var ingenting annet spesielt ved meg.

– Jeg isolerte meg mer og mer, og når jeg var alene spiste jeg hele tiden. Jeg reiste rundt i forskjellige butikker og handlet litt her og der, slik at ingen skulle se hva jeg kjøpte og hvilke mengder det var. Så spiste jeg fra jeg kom hjem fra jobb til jeg la meg.

Hver dag var et moteshow

Å ta slankeoperasjon føltes som et nederlag, men da psykologen mente at hun bare hadde fem prosent sjanse for å gå ned i vekt på egenhånd, så hun ingen annen utvei. Etter operasjonen forsvant kiloene jevnt og trutt, men hodet klarte allikevel ikke å henge helt med på den store forandringen.

– Jeg skvatt av å se mitt eget selvbilde. Var det virkelig meg? Kroppen husker fortsatt den dag i dag hvordan det var å være så tung. Når jeg gå turer i ulendt terreng går jeg for eksempel veldig forsiktig, fordi jeg er redd for å ramle. Og når jeg skal sette meg ned på et nytt sted, vurderer jeg alltid om det jeg setter meg på vil tåle vekta.

Etter slankeoperasjonen måtte Linda finne andre måter å døyve følelsene sine på, det ble både shopping, alkohol og oppmerksomhet.

Pengene forsvant på klær, kosmetikk, frisørtimer og andre behandlinger. Hver dag var et moteshow.

– Å gå ned i vekt var en helt nydelig følelse! Plaggene ble fort for store, så jeg begynte å kjøpe veldig mange klær. Ingenting rakk å bli gammelt eller slitt, for jeg ville at alt skulle sitte perfekt. Når jeg hadde brukt klærne et par ganger, var de ikke så interessante lengre. Jeg ville føle meg ny og fresh, og ble ganske avhengig av å bli sett av andre og å få komplimenter.

AVHENGIG AV SHOPPING: Med sin nye, slanke kropp kunne Linda endelig shoppe det hun ville i klesbutikkene, men det gikk i en periode hardt ut over økonomien. FOTO: Privat
AVHENGIG AV SHOPPING: Med sin nye, slanke kropp kunne Linda endelig shoppe det hun ville i klesbutikkene, men det gikk i en periode hardt ut over økonomien. FOTO: Privat Vis mer

Som en ny ungdomstid

Behovet for oppmerksomhet, ga henne også en smak på utelivet. Linda beskriver det som en ny ungdomstid.

– Jeg hadde jo vært i fast forhold fra jeg var 17 år gammel. Som singel 40-åring, ble jeg en slags «late bloomer». Jeg skulle ta igjen alt det tapte og det ble mye fest, sex og alkohol. Jeg gikk ut hver eneste helg når jeg ikke hadde barna og nøt oppmerksomheten. Resultatet av alt dette ble at jeg brukte kredittkortet litt for mye og fordi jeg var så utsultet på oppmerksomhet ble jeg et lett offer for menn som ikke var så greie.

Etter noen år forstod Linda at denne livsstilen ikke var bærekraftig i lengden. Hun traff sin nåværende samboer og sluttet å henge på byen. Men selv om hun klarte å kutte ned på shopping og alkohol, fortsatte hun å døyve følelsene sine med mat.

– Redselen for å gå opp i vekt overskygget alt annet. Etter slankeoperasjonen hadde jeg gått på alle mulige dietter og jeg snakket nesten ikke om noe annet. I denne perioden ble det også oppdaget at jeg hadde fibromyalgi og i søken etter noe som kunne lindre smertene, leste jeg at et kosthold uten sukker og hvetemel hadde hjulpet mange, forteller hun.

Gjennom kostholdsendring og fokus på egen mental helse, opplevde Linda en gradvis endring i sitt forhold til mat.

– Jeg begynte en prosess hvor jeg skulle bli glad i meg selv. Jeg mediterte, skrev takknemlighetsdagbok og forsøkte å ha en god indre dialog. Hver dag sa jeg til meg selv «jeg er god nok akkurat slik jeg er».

– Da jeg la om kostholdet fulgte jeg mange i sosiale medier som spiste slik jeg ville. Jeg så hva de gjorde av andre ting også og ble inspirert av det. Jeg startet egne kontoer på Instagram og Facebook, hvor jeg fortalte hvordan det var å leve med kronisk sykdom. Gjennom å være ekte og ærlig, kom jeg i kontakt med andre som var i lignende situasjon.

Skulle gjort jobben på innsiden først

Linda er for øyeblikket ikke i fast jobb, men en ny interesse for baking av rawfood-kaker har gitt henne mange planer for fremtiden. I tillegg til salg, holder hun i dag kurs og foredrag om rawfood.

Men hun sier at kampen mot spiseforstyrrelsen er en pågående prosess.

– Jeg har møtt så mange fine mennesker etter at jeg begynte med dette. Jeg har også en mann som heier på meg konstant. Livet mitt er derfor veldig annerledes nå enn det var før. Trangen til å gjøre de gamle tingene er der fortsatt, men jeg vet at det ikke løser noe.

– Jeg skulle ønske jeg hadde gjort jobben på innsiden før jeg tok slankeoperasjonen og at det var et bedre apparat rundt det. Vi ble på forhånd fortalt at vi ikke fikk operasjon om vi ikke hadde psyken på stell, men jeg trodde depresjonen kom av overvekten og at alt kom til å fikse seg om jeg fikk bli operert. Men det er dessverre mye sannhet i uttrykket «nissen følger med på lasset», for problemene følger uansett med dersom man ikke tar tak i dem.

Spiseforstyrrelse utelukker ikke operasjon

Overspisningslidelse er ifølge Jøran Hjelmesæth, seksjonsoverlege ved Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst ved Sykehuset i Vestfold, den aller vanligste spiseforstyrrelsen.

Den forekommer hyppigere hos de som sliter med fedme og det anslås at mellom ti og 20 prosent av de med sykelig overvekt har en overspisningslidelse.

Ifølge Hjelmesæth, som også er professor ved Universitetet i Oslo og leder ved Nasjonalt råd for ernæring, kan personer med overspisningslidelse etter grundig vurdering tilbys slankeoperasjon, dersom de ikke har pågående alvorlige plager.

– Slankeoperasjonen kan være god behandling for overspisingslidelse, og flere studier tyder på at minst halvparten blir kvitt sine overspisingsplager ett år etter operasjon. Noen blir imidlertid verre, eller sykdommen kan komme tilbake etter noen år. Pasienter med overspisingslidelse må derfor følges spesielt godt opp før og etter operasjon, sier han.

MÅ FØLGES OPP: Personer med overspisningslidelse må ifølge overlege Jøran Hjelmesæth følges ekstra godt opp før og etter en slankeoperasjon. FOTO: Russell Allen Jacobsen/Sykehuset i Vestfold
MÅ FØLGES OPP: Personer med overspisningslidelse må ifølge overlege Jøran Hjelmesæth følges ekstra godt opp før og etter en slankeoperasjon. FOTO: Russell Allen Jacobsen/Sykehuset i Vestfold Vis mer

Slankeopererte skal ifølge Hjelmesæth få både fysisk og psykisk oppfølging i etterkant av operasjonen. Han råder alle som sliter med overspisningslidelse og som vurderer slankeoperasjon, om å være ærlig med leger og andre behandlere om hvilke utfordringer de har.

– Da kan dere sammen gjøre best mulig planlegging i valg av operasjonsmetode samt forberedelser til operasjon. Husk at overspisingslidelse er ganske vanlig og at sykdommen alene ikke diskvalifiserer deg fra operasjon, sier han.

Bør bearbeide traume først

Mari-Mette Graff, leder i Landsforeningen for overvektige, tror ikke at en operasjon alene kan behandle overspisningslidelser. Hun peker på at den sulten personer med overspisningslidelse kjenner på, som regel er knyttet til emosjonelle behov.

– Blant disse personene er det en statistisk overforekomst av folk som har opplevd livsbelastende hendelser, som mobbing, overgrep eller mishandling. Hvis du ikke får hjelp til å bearbeide traumet, driver du bare med symptombehandling, i stedet for å gå til roten av den utfordringen du står i. Det blir som å velge å ikke gipse en knekt fot og heller gi smertestillende.

Graff, som selv lider av overspisningslidelse, sammenligner maten med et rusmiddel.

– Mat kan brukes som en blanding av avledningsmanøver, bedøvelse, oppmuntring og straff. Enhver følelse kan forsterkes eller svekkes med mat. Når du gjør et operativt inngrep hvor det blir vanskelig å bruke mat som rusmiddel er veien kort til å velge noe annet, som for eksempel penger eller alkohol om overspisningslidelsen er ubehandlet.

– I all fedmebehandling bør det psykiske aspektet gis stor oppmerksomhet. Helse har tre bein; det psykologiske, fysiologiske og sosiale, men i alt for lang tid har det vært nærmest et isolert fokus på det fysiologiske. Hvis du for eksempel har utviklet spiseforstyrrelsen på grunn av hendelser og ikke får traumebehandling, kan legens velmente råd gjøre symptomene for overspisning verre.

VÆR ÆRLIG: Selv om man kanskje må vente litt på å bli slankeoperert, mener Mari-Mette Graff, leder i Landsforeningen for overvektige, at man alltid bør få bukt med overspisningslidelsen først. FOTO: Maria Langaard
VÆR ÆRLIG: Selv om man kanskje må vente litt på å bli slankeoperert, mener Mari-Mette Graff, leder i Landsforeningen for overvektige, at man alltid bør få bukt med overspisningslidelsen først. FOTO: Maria Langaard Vis mer

Ikke alltid ærlige om spiseforstyrrelser

Fokuset på psykisk helse i utredningsforløpet har ifølge Graff blitt bedre de siste årene. Et problem er imidlertid at kandidater for slankeoperasjoner ikke alltid er helt ærlige om hvilke utfordringer de sliter med.

– Det er ikke ukjent at noen velger å underkommunisere at de har en overspisningslidelse, i frykt for å ikke få operasjon. Det er så mye skam knyttet til det å være overvektig at folk er villige til å gjøre nesten alt for å få operasjonen, som de tenker er svaret på et bedre liv.

– Mitt råd er derfor at man må få bukt med overspisningslidelsen først, selv om det betyr at du må vente litt lengre. Hvis ikke risikerer du å operere deg inn i et nytt problem. Hver og en av oss er verdt å få den helsehjelpen vi trenger for å leve et godt liv, uavhengig av vekt. Og selv om det er vanskelig å få bukt med en overspisningslidelse, er det på ingen måte umulig.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer