SPISEFORSTYRRELSER: I 2007 startet Terese Alvén bloggen sin. Men før dette hadde hun en spiseforstyrrelse som holdt på å koste henne livet. Foto: Jane Haglund
SPISEFORSTYRRELSER: I 2007 startet Terese Alvén bloggen sin. Men før dette hadde hun en spiseforstyrrelse som holdt på å koste henne livet. Foto: Jane Haglund Vis mer

Trening

- Jeg trodde lykken lå i antall kilo

Terese Alvén (35) inspirerer tusenvis av lesere gjennom sin treningsblogg. Men i flere år hadde hun en spiseforstyrrelse som holdt på å koste henne livet.

Jeg var knapt 20 år da jeg reiste til New York i USA for å studere PR og kommunikasjon. Før jeg reiste, var det mange som advarte meg om alt jeg kom til å stappe i meg. «Man går alltid opp i vekt når man drar til USA», sa de. Men disse ordene trigget meg i stedet til å være finere, tynnere og mer veltrent enn noensinne når jeg kom hjem igjen. Om jeg var bevisst på hva jeg puttet i meg fra før, ble alt enda mer ekstremt der borte.

Det første jeg gjorde, var å lete opp et treningssenter i nærheten, der jeg skulle tilbringe flere timer hver dag. Jeg begynte å telle kalorier, unngikk alt som inneholdt det minste fett, og fant opp de mest eiendommelige regler – for eksempel at jeg alltid skulle spise alene. For å trekke ut måltidene, som kunne bestå av en håndfull frokost­ blanding med melk, leste jeg i en bok og tillot meg ikke å ta en ny bit før jeg hadde lest ut siden. 

Jo tynnere jeg ble, desto oftere påpekte romkamerate­ne mine det sykelige levesettet mitt. Samtidig hendte det flere ganger at jeg ble stoppet på byen av modellspeidere som mente at jeg ville passe som modell. Å få den typen oppmerksomhet var ikke noe jeg var vant til, og det gjorde meg lykkelig. Jeg fikk et kick av å gå ned i vekt. Og jeg hadde egentlig ikke noen oversikt over hvor mange kilo det dreide seg om, først og fremst fordi jeg veide meg i amerikanske pounds. Men jeg mente definitivt at jeg hadde kontroll på det jeg drev med. For en person med spise­ forstyrrelser finnes det ingenting som er tynt nok ‒ det går alltid an å presse seg enda lenger ned i vekt. Nesten all min våkne tid dreide seg om å spise, få angst og deretter kompensere med trening. Hvis jeg spiste et uplanlagt mellommåltid, kunne det gi meg så sterk angst at jeg tok enda en treningsøkt.

LES OGSÅ: Anoreksien og bulimien slo ut da Nina hadde begynt på videregående skole. I dag er Nina både lege og pasient

Da jeg var sykelig tynn, så jeg bare en altfor stor jente i speilet 

Egentlig tror jeg at uroen for kroppen startet allerede da jeg var liten. Jeg var den lengste og største jenta i klas­sen, jeg hadde vanskelig for å få meg en kjæreste, og det var aldri noen som spurte om jeg ville danse når vi hadde diskotek på skolen. Det var de små og søte jentene som fikk all oppmerksomheten, og mitt evige selvbilde var at jeg var den store jenta. Til og med mye senere, da jeg var sykelig tynn, så jeg bare en altfor stor jente i speilet.

Min mor var en jojoslanker, som så mange andre i oppveksten min, og jeg slengte meg ofte på slankekurene hennes. Selv om jeg syntes hun var perfekt, lærte jeg tidlig at mamma hadde stor rumpe, og at det var viktig å slanke bort alt fettet. Familien min oppmuntret til og med til forsøkene mine på å gå ned i vekt. Jeg var jo kraftigere enn vennene mine, og det ble ansett som positivt at jeg forsøkte å spise sunnere og bevege meg mer. På den tiden var det så vanlig med slanking, så jeg vil virkelig ikke sette mamma i et dårlig lys. Selv om hun ubevisst påvirket meg, har hun også vært min største støtte når det gjaldt å bli frisk igjen.

Jeg satte så høye krav til meg selv. Jeg skulle være pen, tynn, veltrent og disiplinert

Under oppholdet i USA raste min 178 centimeter lange kropp ned 20 kilo. I tillegg til at alle klærne begynte å henge og slenge, mistet jeg menstruasjonen nesten med en gang. Dessuten gikk jeg alltid rundt og frøs. Og i takt med at kroppen ble mindre, ble også verdenen min mindre. Jeg levde aldri livet fullt ut, og jeg konsentrerte meg om helt feil ting. Jeg satte så høye krav til meg selv. Jeg skulle være pen, tynn, veltrent og disiplinert.

LES OGSÅ: - For mange handler trening og kosthold først og fremst om utseende, ikke helse

SPISEFORSTYRRELSE: Terese Alvén inspirerer tusenvis av lesere gjennom sin treningsblogg. Men i flere år hadde hun en spiseforstyrrelse som holdt på å koste henne livet. Foto: Jane Haglund
SPISEFORSTYRRELSE: Terese Alvén inspirerer tusenvis av lesere gjennom sin treningsblogg. Men i flere år hadde hun en spiseforstyrrelse som holdt på å koste henne livet. Foto: Jane Haglund Vis mer

Å bli frisk var ingen quick fix

En kveld ville romkameratene mine i New York plutselig ta en alvorsprat med meg. De hadde sett at jeg ikke hadde det bra. Den maniske treningen og det nesten ikke-eksisterende matinntaket gjorde dem bekymret, og nå hadde de ringt hjem til foreldrene mine i Sverige og fortalt hvordan det sto til. Min egen telefonsamtale med mamma etter det var ubeskrivelig vanskelig ‒ og dessuten skulle hun snart komme på besøk.

Egentlig føltes det mest av alt slitsomt at hun skulle komme på besøk, for det ville kollidere med alle trenings- og mat- rutinene mine. Men jeg kunne ikke stoppe henne. Og da hun kom, hadde hun med seg et søknadsskjema til en klinikk for spiseforstyrrelser for at jeg skulle få behandling så snart jeg kom hjem. Som den flinke piken jeg var, fylte jeg ut skjemaet for mine foreldres skyld. Selv mente jeg at jeg ikke hadde så store problemer som de skulle ha det til, og trodde ikke at jeg kom til å bli skrevet inn.

Da jeg en stund senere kom hjem igjen til Sverige, så jeg fram til å fortsette i jobben som aerobicinstruktør. Dagen etter at jeg kom hjem, dro jeg til treningssenteret, glad og forventningsfull ‒ og de gamle kollegene mine fikk sjokk. De ringte til mamma og pappa med en gang og sa at jeg trengte hjelp. Hele verdenen min raste sammen. Å trene aerobicsklasser var jo livet mitt. (Psst: Kristine (34) fikk spiseforstyrrelser i voksen alder)

Men det ble tross alt et riktig vendepunkt og en lett­ else å komme til spiseforstyrrelsesklinikken på Huddinge sykehus. Jeg ville bli frisk. Grensen for å bli innlagt gikk ved en kroppstemperatur på 35 grader. Jeg hadde 35,2 grader og slapp derfor å bli innlagt. Men i to år var jeg innskrevet og gikk i behandling på anoreksienheten. Jeg samlet blant annet på små klistremerker som jeg fikk når jeg hadde klart en utfordring. Ett klistremerke for en bolle og ett for en pizza. Det føltes litt tåpelig innimellom, men jeg torde mer og mer etter hvert, og angsten begynte å slippe taket. Å bli frisk fra spiseforstyrrelsene innebar ingen quick fix, og jeg hadde mange tøffe dager. Familien min måtte tåle mye dritt fra meg fordi jeg var så utrolig irritabel. Jeg orket ikke noe annet enn å være hjemme. Selv om drømmen var å komme i gang med trening igjen, tok jeg opp igjen interessen for skriving. Jeg studerte svensk på universitetet og tok et kurs i journalistikk.

LES OGSÅ: Har kjæresten blitt besatt av trening og sunn mat?

Lykke har ikke noe med antall kilo å gjøre

Det var en enorm befrielse å kunne spise en kakebit uten å måtte tenke på konsekvensene

Etter en stund fikk jeg lov til å bevege meg mer og mer for hver dag. Men hodet brukte lengre tid enn kroppen på å hente seg inn igjen. Først etter fem, seks år følte jeg meg helt frisk. Det var en enorm befrielse å kunne spise en kakebit uten å måtte tenke på konsekvensene. I dag kan jeg gå på restaurant og bestille det jeg har lyst på, og mitt forhold til mat er faktisk veldig avslappet.

I 2007, da jeg ble frisk, startet jeg bloggen min. I starten skrev jeg bare om trening og helse uten å nevne spiseforstyrrelsene mine. Jeg trodde nok at det ville svekke lesernes tillit til meg, men da jeg fortalte om de tapte årene som anorektiker, fikk jeg en utrolig respons, og bloggen vokste enormt. Siden den gangen har jeg skrevet bøker og holdt foredrag om mine erfaringer med anoreksi, med håp om å kunne hjelpe noen gjennom min fortelling. Da er det verdt å utlevere seg selv på denne måten. (Psst: Ifølge ekspertene blir de fleste friske fra spiseforstyrrelser)

Det at jeg etter hvert kunne gå tilbake til jobben som treningsinstruktør, førte til at jeg møtte Glenn, som jeg er gift med i dag, og sammen har vi fått to barn. Familien betyr alt for meg. I dag vil jeg være et sunt forbilde for barna mine, for bloggleserne mine og for dem jeg trener. Jeg legger ikke vekt på mat eller kropp, men på følelsen og effekten treningen gir. At treningen er bra for livet.

LES OGSÅ: Ble kalt usunt forbilde - slik svarer Janka Polliani på kroppskritikken

Jeg har mistet mange år, men jeg har lært meg at lykken ikke har noe med antall kilo å gjøre

Alle disse årene har vært en lærerik reise for meg. Det har ikke vært en reise jeg unner noen andre, men uten den ville jeg nok ikke hatt det balanserte forholdet til mat og trening som jeg har i dag. Uten den hadde jeg kanskje drevet og testet alle disse diettene som vårt spiseforstyrrede samfunn sender ut gjennom medier og kokebøker. Jeg har mistet mange år, men jeg har lært meg at lykken ikke har noe med antall kilo å gjøre. Jeg var ikke mer lykkelig da jeg veide 48 kilo enn da jeg veide 75. Jeg har også lært meg ikke å skamme meg over historien min. Man er det man har opplevd. Og i dag er jeg lykkelig og fri.

redaksjonen@kk.no

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: