– Det er rart at det går an å oppleve noe så kraftig innvendig, men at ingen kan se det på deg, sier Maria Tørø (34) til KK.

Hun snakker om et panikkanfall hun opplevde for to år siden. Et panikkanfall som kastet henne ut i et virvar av tanker: Har jeg blitt psykisk syk nå? Tenk om det skjer igjen? Tenk om dette er noe jeg ikke har kontroll over?

Vi snakker med Maria på telefon fra Trondheim, der hun bor med samboeren og sine to barn.

Hun forteller åpenhjertig om hvordan hun kjempet for å ikke la panikkanfallet skremme henne fra å fortsette å leve livet hun ønsket. Om hvordan angsten kan ramme oss alle, uansett hva slags psykisk helse vi har.

Tones vei ut av angsten: - Metoden snudde opp ned på livet mitt

– Jeg tenkte at: «Nå dør jeg»

I 2015 ble Maria diagnostisert med den autoimmune sykdommen Morbus Addison, en sjelden sykdom hvor immunforsvaret går til angrep på binyrene. KK har tidligere intervjuet Maria om livet med sykdommen.

Addison sykdom er alvorlig, og den kan forverres av flere faktorer. Magevirus, forkjølelse og stress kan være nok til å trigge en Addison-krise, og Maria tar kortison for å holde sykdommen i sjakk.

– Jeg har vært mye inn og ut av sykehuset på grunn av forverring av symptomer, forteller Maria.

Sykdom, kroppslige symptomer og stress var noe Maria hadde blitt vant til, men på kvinnedagen i mars 2021 ble hun plutselig syk på en helt ny måte.

– «Hjertet mitt, hjertet mitt» ropte Sara da hun løp av scenen og trodde hun hadde blitt gal

– Dagen startet som en helt vanlig mandag. Jeg var i fin form og hadde hatt en fin dag i snøen med ungene. Jeg skulle sette meg ned med samboeren og se på TV, og plutselig fikk jeg en følelse av at jeg ikke fikk puste.

Det kom fra «helt ut av det blå», forteller Maria. Plutselig klarte hun ikke å dra pusten ordentlig ned i lungene, og en varm, prikkende følelse gikk som et støt gjennom kroppen. Hun kjente et kraftig press i brystet og ble helt nummen. Hun klarte ikke en gang å svelge.

– Jeg trodde jeg skulle dø. Den første tanken var: «nå får jeg et hjerteinfarkt», forteller Maria.

– Så tenkte jeg at det måtte være en akutt forverring av Addison-sykdommen, så jeg tok mer kortison. Men det hjalp ikke, og dette føltes jo ut som noe helt annet.

Da kortisonen ikke hjalp og symptomene bare ble verre, fikk Maria fullstendig panikk. Hun hyperventilerte og kjente at hun ikke hadde noe kontroll over det som skjedde med kroppen hennes.

– Samboeren min har sett panikkanfall på nært hold før, så han forsto hva det var. Men jeg hadde vanskelig for å tro på ham. Jeg tenkte at «panikkanfall er jo noe psykisk» - og dette var den mest kraftige fysiske reaksjonen jeg noen gang har hatt.

– Jeg fikk ikke puste, og trodde jeg skulle dø

– Ante ikke hva jeg skulle gjøre

Maria, som aldri har slitt psykisk, klarte ikke tro på at hun var midt i et angstanfall. Samboeren ba henne fokusere på pusten. Maria gikk i dusjen og lot iskaldt vann skylle over kroppen. Der sto hun i en time, mens samboeren satt på baderomsgulvet og snakket til henne.

– Panikken kom og gikk litt, så jeg klarte å tenke klart innimellom. Jeg vekslet mellom å tenke «dette er et hjerteinfarkt» og «dette må være et panikkanfall».

Begge scenarioene var omtrent like skumle for Maria.

– Man sier jo at ingen kan dø av et panikkanfall, men jo, jeg kan faktisk dø av stress, på grunn av Addison-sykdommen! Så jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre.

Fikk hjelp av venninne

Den kalde dusjen roet Maria litt ned. Hun bestemte seg for å ringe en venninne som har erfaring med angst.

– Hun var redningen min den kvelden. Hun roet meg ned, og lærte meg hvordan jeg bare skulle puste. Man skulle jo tro at man vet hvordan man skal puste, men det kan man tydeligvis glemme!, sier Maria og ler litt, før hun fortsetter:

– Venninnen min fikk meg til forstå at jeg kunne kontrollere dette, jeg måtte bare puste rolig.

Etter hvert roet kroppen seg ned igjen.

Angst for angsten

Maria har aldri fått et så kraftig panikkanfall igjen. Men i tiden etterpå utviklet hun det mange med angstlidelser kan kjenne seg godt igjen i: Angst for angsten.

– Hva om det skjer igjen? Hva om jeg får et panikkanfall mens jeg er på kino, eller i kirken under en begravelse? Jeg husker jeg sto i køen på apoteket en gang, og angsten for angsten tok overhånd. Utenfra så jeg helt rolig ut, men inni meg kjempet jeg en indre kamp for å ikke knekke sammen.

I situasjoner der hun følte seg «fanget», som i folkemengder eller steder uten en rask utvei, kunne hun kjenne at panikken ulmet.

Men Maria ville ikke la angsten for et nytt panikkanfall ta overhånd.

– Jeg kan bli akutt syk når som helst på grunn av Addison, så jeg måtte lære meg å tenke litt samme om angsten. Jeg måtte akseptere at det har skjedd, kanskje kan det skje igjen, men hvis det skjer, så vet jeg at jeg allerede har overlevd et forferdelig panikkanfall, sier Maria, og fortsetter:

– Og jeg har lært meg verktøy jeg kan ta i bruk, som å puste - inn med nesen, ut med munnen - og si de riktige tingene til meg selv. At jeg er trygg, at jeg takler dette: «Dette går bra, bare pust».

Maria satte seg selv i situasjoner hun egentlig var redd for, for å bevise for seg selv at angsten ikke hadde kontrollen.

– Jeg gikk på kino, sto i kø, og skjønte etter hvert at det gikk helt bra.

Omtrent et halvt år etter panikkanfallet slapp redselen taket.

- Var ikke ute av huset på flere år

Er jeg på vei til å bli psykisk syk?

Så, hvorfor tror Maria at panikkanfallet kom den dagen for to år siden?

– Jeg har vært gjennom en del i livet, med mobbing og fysisk sykdom, men jeg har alltid hatt et godt støtteapparat rundt meg som har gjort meg sterk, forteller Maria.

Da hun fikk Addison-diagnosen i 2015 gikk Maria fra å være ung, frisk og selvstendig næringsdrivende, til å bli 100 prosent ufør.

– Men jeg taklet det bra. Foreldrene mine forventet en større reaksjon. Så panikkanfallet flere år senere kom som et sjokk, sier Maria, som i tiden etterpå var veldig opptatt av å finne ut hvorfor det skjedde.

– Det eneste svaret jeg har, er at jeg kanskje hadde vært sterk for lenge. Det var ett år inn i pandemien, og jeg hadde hatt mye stress og bekymringer om smitte, siden jeg var i risikogruppa. Jeg taklet det bra der og da. Jeg var nok sterk under stormen, men da det ble rom og plass for meg selv og tankene mine, så kom alt på én kveld, tror Maria.

Var åpen om angsten

Maria bestemte seg tidlig for å være åpen om panikkanfallet.

– Slik at hvis det skulle skje igjen, så hadde jeg mennesker rundt meg som visste hva som foregikk. Det å prate om det gjorde det mindre farlig.

– Åpenheten har vært veldig viktig for meg, selv om jeg husker at jeg sa til meg selv da jeg sto i dusjen midt under panikkanfallet at: «Dette kan jeg aldri si til noen. Jeg som alltid har sagt at jeg er psykisk sterk». Jeg følte at jeg hadde lurt alle sammen.

Men Maria, som allerede er åpen om livet med Addison på Instagramkontoen @lifewith_addison, valgte å dele et åpenhjertig innlegg om panikkanfallet.

– Jeg fikk mange tilbakemeldinger, og jeg har pratet med mange som har opplevd panikkanfall, både folk som allerede sliter med angst og de som ikke gjør det, sier Maria, som har merket de positive effektene av å være ærlig om hvordan man har det.

– Det er jo godt å høre at andre har stått i det samme - det gir en trygghet du igjen kan føre videre til andre.

Agorafobi er frykt for visse steder, og gjør mange ensomme

Selv hadde ikke Maria behov for psykologhjelp, men hun tror det er det riktige valget for noen.

– Det skal ikke være noe skam rundt det. Og når man først har sagt det til noen én gang, blir det lettere å snakke om det gang nummer to og tre, sier Maria.

– Det er vanlig å kjenne på ulike følelser

I dag er ikke Maria lenger redd for å få et panikkanfall. Hun vet at hun takler det, og hun vet hva hun skal gjøre.

Hun understreker at hun har fått en enorm respekt for de som lever med en angst- eller panikklidelse. Men hun har også lært at angst kan ramme alle, uansett om en har en angstdiagnose eller ikke.

– Jeg har lært at alle har en psykisk helse, på lik linje med en fysisk helse. Vi er mennesker og det er helt vanlig å kjenne på ulike følelser. Jeg hadde en helt normal reaksjon på det jeg hadde stått i, avslutter Maria.

Tine var livredd for å kjøre bil: - Jeg klarte ikke bearbeide frykten

Kommer et panikkanfall virkelig helt «ut av det blå»?

Mange som har hatt et panikkanfall kan nok kjenne seg igjen i følelsen av å bli tatt litt på senga. Som Maria, som hadde hatt en hyggelig og vanlig mandag, før angsten plutselig kom.

Men kommer et panikkanfall virkelig «helt ut av det blå»?

Kyrre Dyregrov, som er psykolog og daglig leder for Onlinepsykologene, forteller at et panikkanfall ofte vil oppleves slik.

Men han understreker:

– Som regel, når vi ser nærmere på sammenhengene, så kan man finne både bakenforliggende og utløsende faktorer.

– Mange jeg møter i terapirommet har over tid hatt et vanskelig forhold til følelser, gjerne i form av at de unngår eller undertrykker ubehagelige følelser, og at det til slutt resulterer i et panikkanfall.

Kanskje har de lenge undertrykket noe de ikke ønsker å føle på - helt til de blir utsatt for hendelser som plutselige endringer i livssituasjon, livskriser, stress. Disse situasjonene kan virke utløsende for at panikkanfallet til slutt kommer.

– Ofte er det første panikkanfallet også det verste panikkanfallet, nettopp fordi folk ikke har noe referansepunkt, ofte ikke forstår hva det er, men samtidig kjenner på kroppen og hodet at det oppleves som om man er i fare.

Mange blir redde for å dø når de opplever et panikkanfall for første gang. Andre føler at de er i ferd med å miste kontroll eller bli gal.

- Det føltes som at jeg ikke kunne bevege meg

Angst for angsten

Og når panikkanfallet har kommet én gang, så kan angsten for angsten for mange bidra til at panikkanfallene kommer igjen:

– Fordi man får et forsterket fokus på det som kan være farlig, hvilket igjen bidrar til at det oppleves mer farlig, og at man blir fanget i en ond sirkel av regelmessige panikkanfall.

– Hva vil du anbefale en som har opplevd et panikkanfall én gang å gjøre? Er det grunn til å søke hjelp ganske raskt, for å unngå at det skjer igjen?

– Paradokset jeg møter i terapi er at de som sliter med panikkangst ofte gjør svært mye for å beskytte seg mot angsten, ofte i form av unngåelse, eller det vi kaller «sikkerhetsatferd».

Sikkerhetsatferd er ment å forsøke å dempe eller kontrollere angsten. Kanskje unngår man situasjoner fordi man er redd for at panikkanfallet skal komme, eller man setter seg ned fordi man er redd for å besvime.

– Føltes ut som jeg ikke fikk puste og at jeg holdt på å bli gal

– Denne typen atferd gjør for det første at man aldri får sjekket ut hvor farlig det faktisk er - hvis du setter deg ned fordi du er redd for å besvime, så finner du ikke ut om det faktisk skjer eller ikke, påpeker Dyregrov, og fortsetter:

– Samtidig bidrar det til fokus og oppmerksomhet på fare, hvilket igjen forsterker angsten og symptomene dertil og opprettholder problemene.

Forsøk å møte situasjonene du er redd for

Dyregrovs anbefaling er derfor å forsøke å gjøre mest mulig «business as usual» - gjør som du ville gjort dersom du ikke var redd for å få panikkanfall.

– I stedet for å unngå og forsøke å dempe angsten - forsøk heller å lene deg inn i den, og å møte den. Vær oppmerksom på hva du er redd for skal skje - er du redd for å dø, besvime, miste kontroll, bli gal, eller falle i bakken?

Møt situasjonene som gir deg angst - uten forbehold, altså uten å dempe angsten, og se hva som skjer, råder psykologen.

– Først med disse gjentatte erfaringene kan du etter hvert bli trygg på at det er angsten som spiller deg et puss - og ikke at du faktisk er i livsfare. Det er altså ikke nok å fortelle seg selv det - du må også erfare det.

Charlotte (37) våget ikke en gang å gå til postkassen

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Kathrine ble kvitt angsten: - Et firedagers kurs reddet livet mitt

- Hvis jeg ikke var åpen om det, ville ingen tenkt at jeg har angst