Aker sykehus, torsdag 3. august 2000: Fødselen tar tid, lang tid. Christine er på døgn to og fullstendig utslitt. Hun har ingenting å gi når jordmor ber henne presse og når pulsen plutselig blir farlig lav, gjør fødselslegen seg klar til å haste Christine til operasjonssalen for keisersnitt. Men i et siste forsøk med sugekopp, får hun henne ut og så er hun endelig der, lille Maria med lyst hår og et skeptisk blikk.

- Jeg merket at Maria var veldig engstelig helt fra fødselen av. Hun var så følsom for lyder, hadde liksom nervene utenpå huden. Men jeg hadde ikke vært mamma før, så jeg visste ikke hvordan det skulle være, sier Christine Otterstad til KK.

17 år har det gått siden hun ble mamma for første gang og hennes livs viktigste jobb begynte. En jobb som skulle bli mye tøffere enn hun noen gang kunne sett for seg.

LES OGSÅ: Også barn kan få psykiske lidelser

Født livredd

Maria var en baby som gråt mye, egentlig hver gang Christine forsøkte å legge henne ned for kanskje å løpe og hente seg et glass vann, ta en lynrask dusj eller gå på do. Å få henne til å sove i sprinkelsengen forsto hun og mannen Alf fort at de måtte gi opp. Maria klarte bare å sove tett inntil moren, og de visste det ikke da, men det skulle gå mange år før Maria klarte å sove i sin egen seng.

- Det var som om hun var født livredd. Hele tiden i beredskap og på vakt, forteller Christine.

Og de ante ikke hvorfor. Verken Christine eller Alf så på seg selv om spesielt engstelige, heller motsatt. Kunne det skyldes noe som hadde skjedd i svangerskapet? Var det den tøffe fødselen? Christines nedstemthet etterpå? I flere år grublet hun på årsaken til at Maria var så engstelig.

- Jeg var gjennom alle mulige forklaringer hundre ganger. Både jeg, fastlege og psykiatere har forsøkt å finne en forklaring. Vi vet ikke, jeg vet ikke og jeg har sluttet å lete, fordi jeg holdt på å bli gal.

- Noen barn får en skjev start, det kan være en tøff fødsel eller at de har vært mye borte fra foreldrene. Vi vet også at hvordan mor har det psykisk, påvirker et barn. Så har du også en del barn som bare er mer engstelige og følsomme av natur. De blir lettere skremt av andre barn, misliker kanskje nye voksne, er ikke så glad i å prøve nye ting. Det skyldes ikke nødvendigvis en skade eller noe galt foreldrene har gjort, forklarer barnepsykolog Elisabeth Gerhardsen.

Mens andre mødre forberedte seg mentalt til barnehagestart, hadde Christine innsett at hennes ettåring ikke kom til å begynne i noen barnehage på lang tid. Hun var for redd.

LES OGSÅ: Mange får angst og depresjoner samtidig

Redd andre barn

Psykiske plager og lidelser blant barn og unge er et stort helseproblem i Norge, har Folkehelseinstituttet slått fast. De estimerer at det til enhver tid er mellom 15-20 prosent av alle norske barn og unge som har nedsatt funksjon på grunn av psykiske plager som angst, depresjon og atferdsproblemer.

Maria gikk fra å være en urolig baby som gråt mye og sov lite, til å bli en liten jente som ikke ville bli med på besøk eller ut blant folk, men som helst bare ville sitte på mammas trygge fang hjemme i huset på Nordstrand.

- Den ordentlige mistanken om at det var noe galt, kom da hun var 2-3 år. Hun var så redd andre barn, redd andre voksne, redd for å falle, redd for å bli møkkete på klærne. Det var noe usunt over det, noe trist som hemmet henne i å leve livet, sier Christine.

Når Maria nærmer seg 4 år, innser Christine og Alf at de trenger hjelp. Fastlegen henviser dem til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, som blant annet sørger for at hun får en assistent og sammen beslutter de at Maria skal begynne i en barnehage. Hun trenger å øve seg på å være sammen med andre barn. Sammen med lillebror Marcus tar hun små, små forsiktige skritt ut i verden. Men det går sakte, hun klarer bare å være der et par timer om dagen.

- Angst forsvinner ikke om du konsekvent unngår det du er redd for. Det er derfor viktig at foreldre til engstelige barn gradvis forsøker å eksponere barnet for det det er redd for, forklarer Elisabeth Gerhardsen.

For Maria er disse aller første minnene i livet fylt med følelser av redsel, men også mestring. Som da hun turte å gå ned trappen i barnehagen helt selv. Eller da hun turte å være i barnehagen uten assistenten, som hadde vært sammen med henne hver eneste dag siden hun startet der.

LES OGSÅ: - All frustrasjon ble til arr

Ble datterens mentale trener

Barneskolen blir en eneste lang kamp for å få Maria til faktisk å gå på skolen. Christine kjemper. Hun er livredd for hva som vil skje dersom datteren blir hjemme, ser for seg undervisningen hun går glipp av, vennskapene som fordufter. Stadig oftere kjenner hun på følelsen av at hun ikke klarer å nå helt fram til Maria.

Desperat etter å hjelpe datteren, utdanner hun seg til mental trener og gradvis inntar hun rollen som Marias personlige coach. Det hjelper, men ikke alltid.

- Jo svakere hun ble, desto strengere ble jeg. Da kom den mentale treneren i meg. For jeg satt på verktøyene og kunne gå inn på rommet hennes og si at «nå må du bare gjøre sånn og sånn». Duret på. Holdt taler og glemte å ha samtaler. Jeg skulle vært litt mer mamma og litt mindre mental trener, sier Christine.

Rundt åtte prosent av barn og unge med psykiske plager, har så alvorlige problemer at det kan defineres som en psykisk lidelse.

- Et barn som har mange tegn på mistrivsel samtidig, som for eksempel at det sover dårlig og endrer appetitt, har humørsvingninger og sliter sosialt, kan trenge profesjonell hjelp, sier Elisabeth Gerhardsen.

40 prosent av alle barn som ved 4-årsalder har betydelige psykiske plager, har det fremdeles som 10-åringer, ifølge Folkehelseinstituttet. Psykiske lidelser går for de fleste barn og unge over, men det tar mange ganger lang tid. Det gjorde det også for Maria.

Når hun skal begynne på ungdomskolen, gjør Maria og foreldrene en feil. De vil begynne med blanke ark og lar være å fortelle skolen at Maria har angst.

- Vi fikk ikke den hjelpen vi trengte, fordi vi ikke var åpne. Hvis du ikke forteller folk hvordan du har det, kan du heller ikke forvente at folk skal forstå, sier Christine.

LES OGSÅ: Mye sykdom kan skyldes tidligere traumer

Ville ikke leve

For lærerne vet ikke at Maria blir litt sykere for hver gang de ber henne svare høyt i klassen, hver gang de skal ha en presentasjon, hver gang det er prøve.

Angsten blir sterkere, anfallene hyppigere. Det blir vanskeligere og vanskeligere å gå på skolen. I takt med høsten og trærne som mister bladene, blir Maria gradvis tynnere, svakere, ryggen krummes, hodet bøyes, fargene forsvinner og hun blir en grå utgave av seg selv. Hjemme ved middagsbordet er stemmen blitt så svak, viskende egentlig, at det nesten er så de ikke hører henne.

De siste ukene før jul i 8. klasse går Maria inn i en dyp depresjon. Nå, fire år etter, er det den enorme tristheten som kom med depresjonen hun selv husker som verst. Dagene tilbringes hjemme i sengen, blikket tomt festet på veggen. Om natten bytter Christine og Alf på å sitte ved sengen hennes. De ser hvor syk datteren er.

- Maria sa hele tiden at hun ikke ønsket å ta livet sitt, men at hun syntes at det hadde vært deilig ikke å våkne igjen. Så jeg ville bare forsikre meg om at hun lå i senga si og sov, sier Christine.

Den vinteren er det ikke bare Maria som blir syk. Christine raser ned i vekt, 46 magre kilo viser badevekten. Store flekker av håret faller av. Hvilepulsen måler 130.

De nærmer seg bunnpunktet begge to, men vet det ikke selv.

I et veikryss på Nordstrand en tidlig januarmorgen skjer det. Bak rattet sitter Christine i pysj med bustete hår, hamrende hodepine, sidesynet har forsvunnet på det høyre øyet. Hun har tvunget Maria inn i bilen. Hun skal på skolen. Ingen bønn. Plutselig husker ikke Christine hvordan man kjører en bil. Hjernen er tom.

Hvordan hun kom seg ut av veikrysset husker hun fremdeles ikke. Christine blir sykmeldt. Sengeliggende, akkurat som Maria. I flere uker ligger de sånn, mor og datter, i hver sin seng, med tomme blikk.

LES OGSÅ: Flere barn har symptomer på stress

Opp av grøfta

Kampen for Maria hadde gjort Christine syk. Hun så ikke at det også gjorde Maria sykere. I ettertid har hun klandret seg selv, hun burde sett hva som var i ferd med i skje synes hun. Hun burde forstått at datteren ble sykere av at hun presset henne når hun lå nede, holdt taler om mentale teknikker, at hun ble sykere i takt med henne selv.

- Barn speiler foreldrene. Det er ingen tvil om at jeg trigget angsten til det verre, sier Christine.

- Har du hatt mye skyldfølelse?

- Ja, veldig. Jeg har hatt masse skyldfølelse. Jeg var så kjørt og stresset for at hun mistet så mye av skolegangen og var så redd for at hun skulle miste vennene sine, at hun skulle droppe ut. Den bekymringen overtok for fornuften i en lang periode, sier Christine.

Det er flere ting hun ville gjort annerledes. Hun ville fortalt mannen sin hvordan det virkelig sto til, ikke bare antatt at han så det. Hun ville bedt om enda mer hjelp. Fra venner, skolen, systemet.

Bit for bit lapper de seg sammen. Alf tar over på hjemmebane, søsteren griper inn og så er denne ene. Læreren de tilfeldigvis treffer i gangen på vei inn til et møte med skolen, som tilbyr seg å bli med. Hun ser situasjonen med klokt og krystallklart blikk, forstår hva Maria trenger og sørger for at hun får det.

Gradvis, uke for uke, måned for måned, kommer fargene, lyset, smilene, livet tilbake. Og de finner tilbake til hverandre, mor og datter som alltid har vært nærmest, nå er de det igjen. I dag er Maria frisk og vet at hun vil bruke alt det vonde til noe godt. Sammen holder mor og datter foredrag om hvordan Maria kom seg ut av det jerngrepet angst kan ha. Hun vil hjelpe andre.

- Hender det at du er redd for at mørket skal komme tilbake?

- Vi var det, både Maria og jeg, en lang periode. Nå er jeg ikke det lenger, fordi jeg ser og jeg vet at Maria er et helt annet sted. Et mye, mye bedre sted.

Har du et barn som strever psykisk og som du tror trenger profesjonell hjelp? Ta kontakt med fastlege eller helsestasjon, de vil vite hvem som kan hjelpe dere.

Til info: Christine Otterstad er blogger, foredragsholder, coach og mental trener. Hun er i tillegg tidligere KK-spaltist.

LES OGSÅ: - Jeg frykter at datteren min aldri skal bli frisk