Spiseforstyrrelser

På dette bildet har Elisabeth slitt med spiseforstyrrelser i over tjue år

Alltid matbokser, også på restaurant. Personlig trener Elisabeth Rolsdorph (48) var over førti år før hun åpnet opp og fikk hjelp for spiseforstyrrelsene sine.

TI ÅR TILBAKE I TID: Elisabeth så topptrent ut, og skjulte egne spiseforstyrrelser bak strenge treningsrutiner og utallige matbokser. Nå advarer hun andre mot et overdrevent fokus på kosthold og trening. Foto: Privat
TI ÅR TILBAKE I TID: Elisabeth så topptrent ut, og skjulte egne spiseforstyrrelser bak strenge treningsrutiner og utallige matbokser. Nå advarer hun andre mot et overdrevent fokus på kosthold og trening. Foto: Privat Vis mer
Publisert

Blikket er konsentrert og alvorlig. Ryggen er solbrun, og muskelspillet i skulderpartiet bare delvis skjult under den sorte singleten vitner om utallige timer på treningssenteret. Det er dette hun er god på. Sette mål og nå dem. Ikke gi seg, selv om kroppen verker og magen rumler. Men hvorfor smiler hun ikke?

- Det er ti år siden jeg trente jeg 3-4 timer hver dag og levde etter mantraet «en dag uten trening er en dag uten mening». Elisabeth Rolsdorph

- Ti år siden jeg hadde med egne matbokser på restaurant og spiste torsk med kanel for variasjonens skyld, og ti år siden jeg var lykkelig på overflaten, skrev personlig trener Elisabeth Rolsdorph (48) på Facebook en helt vanlig onsdag i oktober i år, under bildet med den muskuløse ryggtavla hun hadde jobbet så hardt med å oppnå.

- Ti år senere er jeg definitivt mindre muskuløs, har betydelig høyere fettprosent, skyr dietter som pesten og lever etter mantraet «balanse i livet», skrev Elisabeth og la til at hun nå trener når hun har lyst, er mye i marka og endelig føler seg genuint lykkelig.

I BALANSE: - Jeg er mer utendørs enn på treningssenteret, sier Elisabeth om livet i dag. Foto: Astrid Waller
I BALANSE: - Jeg er mer utendørs enn på treningssenteret, sier Elisabeth om livet i dag. Foto: Astrid Waller Vis mer

Hva gjorde at hun delte et slikt innlegg? Er det ikke bra å trene ofte og passe på kostholdet? Og er det ikke nettopp dette med å sette seg mål og nå dem, noe av det hun som PT jobber med at vi andre skal få til?

- Jeg syns mengden av det vi ser rundt oss av kosthold- og treningsstips, alle bildene som deles i sosiale medier av resultater og treningsøkter, alle samtalene vi har over lunsjbordene om hva vi har på tallerkenen, er så massiv at jeg opplever det som skadelig, sier Elisabeth engasjert, før hun fortsetter:

- Jeg møter voksne damer med dårlig samvittighet for at de "bare" har fått trent tre ganger denne uka. Eller for at de har drukket to glass vin med en venninne. Det syns jeg ikke er riktig. Og jeg syns det er viktig å være ærlig om at spiseforstyrrelser ikke er noe bare unge jenter er utsatt for. Det kan ramme voksne menn og kvinner også. Selv tok jeg ikke skikkelig tak i egne problemer før jeg var over førti, sier Elisabeth og tar en en slurk av en kaffe latte.

- I mange år spiste jeg ikke ute foran andre. Brødmat og bakervarer var noe av det vanskeligste. Det har jeg måttet øve på. Å drikke det her var ikke aktuelt, sier hun og nikker mot kaffekoppen med H-melk oppi.

- Men jeg brenner for mer åpenhet om dette temaet, for jeg har vært der selv, og jeg gjenkjenner mye av det jeg ser rundt meg som omtales som "inspirasjon" som noe usunt, sier Elisabeth.

Hun er et annet sted nå. Tryggere, eldre, mer livserfaring. Og hun har lært seg at fettprosenten ikke sier noe om verdien hennes som menneske. Eller at "forbudt" mat ikke må kastes opp igjen.

- Jeg var rundt seksten år da jeg utviklet spiseforstyrrelser, forteller Elisabeth.

- Ikke alle spiseforstyrrelser syns utenpå, minner Elisabeth om. Foto: Astrid Waller

Som ungdom drev hun med både sprangridning, håndball, alpint og orientering. Timeplanen var full. Hele familien hadde det hektisk, en stor gård på Kirkenær med 26 hester på stallen krevde sitt, og for Elisabeth var det ikke spesielt vanskelig å hoppe over måltider. Eller kaste opp det hun hadde spist, som etter hvert ble metoden.

Sårbar som ung

- Det er alltid sammensatte årsaker til at man utvikler spiseforstyrrelser. For meg handlet det nok om at jeg følte meg utenfor og var ganske sårbar. Da hjalp det ikke at jeg en periode var i et forhold hvor jeg følte jeg måtte se ut på en bestemt måte, sier Elisabeth.

Etter videregående flyttet hun til Oslo for å studere. Elisabeth ble stamkunde på det lokale treningssenteret. Etter hvert sto hun på fremste rekke under aerobic-timene. Det var noe med følelsen det ga henne. Blikket i ryggen fra de andre. Følelsen av mestring.

- Jeg ble ganske hekta. Og jeg er jo litt sånn skrudd sammen at når jeg først starter med noe, går jeg veldig inn i det, sier Elisabeth og forteller at hun ble opptatt av synlige resultater av treningen.

Etter studiene ventet jobb i næringslivet. Trening var den store lidenskapen, og store deler av fritiden gikk med til å trene mye og hardt. Spiseforstyrrelsene lå der hele tiden, noen perioder bedre og andre perioder verre enn andre. Jobben krevde mye. Lange dager, høyt tempo. Da Elisabeth blir gravid første gang, går hun opp mer i vekt enn planlagt. Å ta av de ekstra kiloene var tøft, men hun fikk det til. Da hun syv år senere blir gravid med nummer og rammes av en kraftig bekkenløsning, viser vekta etter fødselen at hun har over tretti kilo å ta av før hun er tilbake til «normalen».

Vi ta treningen til et nytt nivå

- Jeg husker jeg syntes det var så flaut å ha så mange kilo ekstra etter svangerskapet, sier Elisabeth og bestemte seg for å ta treningen til et nytt nivå, med strikte kostholdsplaner og tung styrketrening. Resultatene kom. Elisabeth blir slankere, men PT-en hun bestemmer seg for å samarbeide med etter hvert, fatter mistanke om at hun spiser for lite til å trene så mye og tungt.

- Han er faktisk den første som konfronterte meg med mistankene sine. Da hadde jeg hatt spiseforstyrrelser i tjue år, forteller Elisabeth og forteller at treneren oppfordret henne til å søke hjelp, og hjalp henne med å sette opp matplaner med nok energi, og til å få skikkelige måltidsrutiner. Han fulgte også med på at hun ikke "svingte innom" toalettet rett etter en spisepause.

Hva er spiseforstyrrelser?

  • Spiseforstyrrelser er alvorlige psykiske lidelser som defineres som «en overopptatthet av, og et problematisk forhold til mat, kropp, vekt og følelser».
  • Befolkningsundersøkelser viser at cirka 10 prosent har lettere spiseproblemer. For noen kan spiseproblemer være forstadier til en spiseforstyrrelse, mens hos andre kan disse gå over uten at man utvikler en spiseforstyrrelse.
  • Bulimi kjennetegnes av overspisingsepisoder med påfølgende renselse (oppkast, bruk av avførende og vanndrivende midler, og intens fysisk aktivitet).
  • Kilde: ROS (Rådgivning for spiseforstyrrelser/nettros.no)
  • Trenger du hjelp? Hos ROS kan du få hjelp via chat, mail eller telefon.

De to blir gode venner. Elisabeth bestemmer seg for selv å ta PT-utdanning ved Norges Idrettshøyskole. Tanken på å jobbe med noe hun elsker, og kunne være "på jobb" et sted hun likevel tilbringer så mye tid, er forlokkende. Resultatene på trening er gode. Å spise etter klokka passer henne godt. Gjør at hun gjenvinner kontrollen. For en periode.

- Da jeg etter en stund med systematisk, tung styrketrening ble spurt av en annen på treningssenteret om jeg hadde lyst til å teste ut bodyfitness, var jeg ikke vond å be. Jeg fikk lyst til å se hva jeg klarte ved å bare spise riktig og legge inn stor nok treningsinnsats, men jeg hadde ikke ambisjoner om å hevde meg i konkurranser, sier Elisabeth og forteller at hun ble en sånn som speilet seg hastig i butikkvinduer og parkerte bilder når hun gikk forbi. Så hun slank ut? Syntes arm-musklene i den t-skjorten, på den riktige måten?

Hun innrømmer i dag at det å konkurrere nok ikke var en lur avgjørelse med tanke på egne spiseproblemer, men at hun tenkte hun hadde tilstrekkelig kontroll til å få det til å fungere.

- Du vet, da kunne jeg gjøre som alle andre fitnessutøvere, og bare spise egen medbragt mat, veie alle ingredienser og forklare alt med at jeg skulle konkurrere, sier Elisabeth.

Torsk med kanel

Det er i denne perioden torsk med kanel dukker opp.

- I forkant av konkurranser ble det så fryktelig mye torsk, det kalles "å torske ned" fordi det er så mager mat. På den måten får man ned fettprosenten, og musklene du har bygd opp blir synlige, forklarer Elisabeth.

- Jeg husker pappa reagerte da jeg drysset kanel over torskefileten, på besøk hjemme hos ham. Han trodde jeg tok feil krydder, men jeg gjorde det for variasjonens skyld. Det var bare næring som måtte ned liksom. Det var sånn jeg så på mat, forklarer Elisabeth.

MAT ER MER ENN BARE NÆRING: Elisabeth advarer om å gjøre måltider om til noe som bare handler om "næringsinntak". - Mat er sosialt og skal være godt også, sier hun til KK. Foto: Astrid Waller
MAT ER MER ENN BARE NÆRING: Elisabeth advarer om å gjøre måltider om til noe som bare handler om "næringsinntak". - Mat er sosialt og skal være godt også, sier hun til KK. Foto: Astrid Waller Vis mer

Elisabeth var singel og mamma til to, og jobbet fulltid som PT mens hun trente mot ulike bodyfitness-mesterskap. Hvordan var det for barna at hun hadde sitt eget kosthold og var så hektet på treningsresultater?

Elisabeth rister på hodet.

- De visste at mamma jobbet med trening, men hjemme var jeg opptatt av at barna skulle få vanlig mat og matpakker, mens jeg spiste det jeg skulle ha sammen med dem. Jeg trodde ikke de ble påvirket, men i ettertid har jeg skjønt at de fikk med seg at mamma "måtte" spise på en bestemt måte. Barn får meg seg alt, det er naivt å tro noe annet, sier Elisabeth og legger til:

- Jeg husker jeg ble intervjuet av NRK i 2011, i forkant av en konkurranse, og det samme ble Emilie, datteren min. Hun var tolv år gammel omtrent. Journalisten spør hvordan det er å ha en mamma som forbereder seg på konkurranse. Og hun svarer bare rett ut: «Hun har jo vært ganske mye sur.»

Elisabeth blir stille.

- Hun svarte jo helt ærlig, og hun hadde jo rett! Jeg hadde humørsvingninger av en annen verden. En kommentar kunne få meg til himmels, eller få meg til å følge meg helt på bånn. Andres anerkjennelse var alt jeg søkte. Det er ikke sånn det skal være.

Blir alvorlig syk

Elisabeth bestemmer seg for å kutte ut fitness-konkurreringen i 2012. Men det er først da hun blir alvorlig syk et par år senere at det virkelige vendepunktet kommer. En voldsom, vedvarende hodepine gjør at hun oppsøker lege. En svulst på hypofysen avdekkes, men forklarer ikke hodepinen. Den viser seg å komme fra en ubehandlet hjernehinnebetennelse.

- På sykehuset møter jeg en nevrolog som sier hvis jeg kan stole på henne, så vil hun forsøke å hjelpe meg. Men det kan ta lang tid å bli frisk, forteller hun meg.

Elisabeth blir sykemeldt et helt år. Hodepinen veksler mellom å være så intens at hun bare kan ligge i senga, eller på et nivå som gjør at hun kan være der for barna noen timer om dagen. Men det strenge treningsregimet må vike. I møte med psykolog forteller også Elisabeth hvordan hun virkelig har det. Hun bestemmer seg for at hun aldri skal tilbake til et liv der hva hun putter i munnen og hvor mange timer hun tilbringer på treningssenteret skal få bestemme hvor verdifull hun føler seg som menneske.

- Alvorlig sykdom tvinger deg til å reflektere. Hva er viktig i livet ditt? Hva gir deg mening? Så vidt jeg vet lever vi bare en gang, og da er det avgjørende at vi benytter tiden på det som er meningsfullt, ikke sant?

Svulsten trakk seg tilbake av seg selv, uten operasjon eller cellegift. Og hopepinen etter hjernebetennelsen "brant ut" etter et år. Hardkjøret og stresset hun hadde utsatt kroppen for i årevis ble antatt å være medvirkende årsak til de intense hodesmertene. Elisabeth måtte tenke nytt. Og hun måtte tåle å være ærlig med seg selv.

- Jeg har brukt trening til å få ut mye og til å skape en form for kontroll når det har stormet i livet. Jeg var godt voksen da jeg tok tak i egne problemer, sier Elisabeth.

Hun har valgt å være åpen om egen historikk, og tror det er viktig med et blikk på dem som kanskje lar treningen og sunt kosthold ta for stor plass i hverdagen. Hva er er egentlig faresignalene, slik hun ser det?

Stiller spørsmål

- Med en gang dårlig samvittighet blir en driver. Å droppe trening de gangene du er for sliten, er viktig. Det å være nok ute, få nok søvn. Livet er sammensatt, balanse er avgjørende. Treningen skal ikke gjøre deg utmattet, tvert i mot skal det gi deg overskudd.

Elisabeth mener et av de viktigste spørsmålene hun stiller kunder er "hvorfor".

- Hvorfor vil du trene og spise annerledes? Hvorfor vil du ned akkurat 7.5 kilo? Hvorfor akkurat det tallet? Elisabeth forklarer at hun forsøker å utfordre litt.

- Det er klart det er godt å komme i form, og få overskudd! Men merker jeg en sårbarhet, at noen virker veldig opptatt av å nå et bestemt vektmål bare fordi de tallet føles riktig for eksempel, da kan det hende jeg forteller litt om egen erfaring. Slik at de kan vite at dette er noe jeg gjenkjenner og vet en god del om, sier Elisabeth og understreker at hun ikke er psykolog.

Velger å være åpen

- Jeg setter heller ikke opp dietter hvor det står hva du skal spise helt nøyaktig til alle måltider, og jeg vil ikke at folk skal ha kjøkkenvekt eller begynne å veie seg hver dag, sier Elisabeth.

Har du noen gang tenkt at ditt eget forhold til mat og trening kan ha vært problematisk som PT? Man er jo på mange måter et forbilde?

- Ja, det er man absolutt. Mine spiseforstyrrelser har aldri vært synlige utenpå og det har gjort at de færreste, både kunder og kolleger, har skjønt at jeg tidvis har vært veldig syk og jeg har dermed kunnet fly uforstyrret under radaren, på godt og vondt.

Elisabeth har valgt å være åpen med arbeidsgiver om egen historikk i flere år. I dag står det også på nettsiden til SIO der hun nå jobber, at hun har erfaring med spiseforstyrrelser. I tillegg til sin egenerfaringskompetanse, har hun valgt å fordype seg faglig i tematikken rundt trening og spiseforstyrrelser.

Elisabeth er opptatt av tilværelsen ikke skal være fylt av dårlig samvittighet. Foto: Astrid Waller

- Jeg tror nok at det jeg har opplevd har gjort meg mer oppmerksom på problematikken i møte med kunder. Jeg har også blitt mer bevisst på å ikke legge ut bilder av meg selv som kan trigge andre, og jeg er passer på å ikke trene for mye selv. På timene mine trener jeg andre, bortsett fra på spinning. Og jeg bruker mer tid utendørs enn på treningssenteret, forklarer Elisabeth.

Hun syns dessuten mange av oss burde snakke mindre om hva vi spiser, hvor mye vi trener og i tillegg legge ut bilder av det hver eneste gang.

- Jeg har selv tatt noen runder i egne kanaler og slettet ting jeg har lagt ut, hvor jeg i etterkant har tenkt at det ikke er bra for alle å se. I dag jobber jeg med studenter, jeg har en datter på 21 og en sønn på fjorten. For meg har det blitt veldig viktig hvilke verdier jeg overfører til dem også, sier Elisabeth.

Livet til Elisabeth er i dag et liv i balanse, ifølge henne selv. Men ja, også hun kan bli stresset. Eller føle at hun ikke strekker til. Da puster hun med magen, snakker med kjæresten om det, tar seg en tur i marka. Tid med familie og venner er viktig.

- Er det en ting jeg vet nå, så er det at den dagen du er borte, så vil ikke de du har rundt deg huske deg for for flink du var til å trene eller hvor lav fettprosent du hadde, sier Elisabeth og ler, og tar siste slurk av kaffen med melk.

- Viktig tema

Beate Torset er emneansvarlig på Studieprogram personlig trener (60 studiepoeng), altså årsenheten som må fullføres for å bli sertifisert PT fra Norges idrettshøgskole (NIH). Hun forteller at studentene skal ha et lærlingsutbytte som gir dem kjennskap til spiseforstyrrelser og kroppspress som del av treningssenterbransjen.

- Vi har forelesning om temaet, og studentene har pensumrelaterte oppgaver og diskusjonsinnlegg de skal besvare.

Torset forteller også at foreningen ROS (rådgivning om spiseforstyrrelser) har utarbeidet et e-læringskurs om spiseforstyrrelser som er tenkt til bruk i treningssenterbransjen.

- Det heter “Når trening blir tvang”, og NIH ønsker å bruke i PT-utdanningen. Her inngår ansattes rolle og ansvar, både det å unngå å bidra til uønsket kroppsfokus, bidra til et positivt treningsmiljø, og hva de kan gjøre dersom de mistanker at medlemmer har holdninger og adferd som er negativt for helsen, påpeker Torset og legger til at det er hvert enkelt senters ansvar å lage gode rutiner for hvordan slike problemstillinger skal behandles.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer