Aktivitetsarmbånd, apper og pulsklokker er populært som aldri før og svært mange av oss har en eller annen form for aktivitets- eller pulsmåler.

For mange gjør det at aktiviteten øker. Vi får et lite pling når vi har sittet lenge stille eller vi ser på skrittelleren at vi beveger oss langt under det som er anbefalt, og motiveres til å gjøre noe med det. Men for noen blir det for mye.

- Det er en god intensjon bak, med tanke på at en stor del av verdens befolkning er lite aktive. Men det er også en bakside, sier ernæringsfysiolog Therese Fostervold Mathiesen, som forsker på spiseforstyrrelser ved Norges Idrettshøgskole.

Den baksiden har Frida Austmo Wågan (24) kjent på. For henne ble aktivitetsmåleren et hjelpemiddel for spiseforstyrrelsen.

- Jeg hadde en typisk pulsklokke som målte energiforbruket gjennom dagen. Jeg hadde hele tiden et mål om å øke den prosenten, og den styrte om jeg hadde en bra eller dårlig dag, forteller Wågan, som i dag er frisk og har skrevet om veien tilbake fra anoreksien på bloggen sin.

Var hun ikke fornøyd med tallet kunne hun løpe en tur midt på natten, eller hun kunne droppe dagens siste måltid.