LØSE PROBLEMER: Reframing betyr at man ser på et problem eller en situasjon med nye briller. FOTO: NTB Scanpix
LØSE PROBLEMER: Reframing betyr at man ser på et problem eller en situasjon med nye briller. FOTO: NTB Scanpix
Reframing:

Se problemene gjennom nye briller - og bli kvitt dem

Du har et problem helt til du ser på det på en annen måte – det essensen i det som kalles reframing.

Det finnes dem som mener at reframing burde tilsettes drikkevannet vårt. En av dem er Anette Prehn, som er sosiolog, foredragsholder og forfatter av fem bøker om hjernen og hvordan den fungerer.

Men la oss starte med det grunnleggende: Hva vil det si å reframe?

Reframing betyr at man ser på et problem eller en situasjon med nye briller. Og når man har mestret den kunsten, kan man få snudd et negativt perspektiv til et mer meningsfullt, konstruktivt eller kanskje til og med positivt et.

– Det finnes situasjoner i livet du kan påvirke, og situasjoner du ikke kan påvirke. Og det handler om å finne ut hvilke situasjoner du kan gjøre noe med, og hvilke situasjoner du ikke kan gjøre noe med. Det er spesielt de situasjonene du ikke kan gjøre noe med som det kan være lurt å reframe. Det handler om å si til seg selv: «Nå har det skjedd, så hva skal vi gjøre?» Det betyr ikke at man skal skjønnmale det som er fælt, men prøve å få det beste ut av en situasjon slik den nå engang er, sier Anette Prehn.

Hun forteller at følelse og oppfatning henger nøye sammen. Hvordan vi oppfatter en gitt situasjon, vil dermed også avspeile seg i de følelsene vi har i forbindelse med situasjonen. Eller sagt på en annen måte: Hvis vi begynner å tenke annerledes om en situasjon, vil vi også endre det vi føler om den.

LES OGSÅ: Er du en overtenker?

«Framestorming»

Anette Prehn har lansert begrepet «framestorming», som er et redskap man bruker for å reframe. Framestorming er en metode hun har funnet opp med det formål å komme fram til en mengde nye «frames», altså perspektiver, på en situasjon.

Vanligvis når vi sitter for oss selv og skal reframe en situasjon, vil vi ifølge Anette Prehn kanskje komme opp med to–tre nye perspektiver, men når man framestormer, er målet minimum 15 nye, og gjerne 30 eller enda flere. Og ja, det er mulig å finne så mange nye perspektiver på en situasjon, selv om den virker fastlåst, sier hun.

Vi er 12 kursdeltakere som har meldt oss på Anette Prehns todagerskurs for å lære nettopp det. Og ifølge henne er det slett ikke så vanskelig som det høres ut – altså å finne en haug med nye perspektiver på vanskelige situasjoner. Hun forteller for eksempel om en bedrift hun besøkte en gang, som hadde gjennomgått noen omdiskuterte omstruktureringer som mellomlederne var veldig misfornøyde med, men etter en runde med framestorming kom de opp med en liste på mer enn 80 punkter med alle de fordelene omstruktureringen også førte med seg.

Hun forteller også om en kvinne som hadde sluttet å løpe maraton fordi hun var kommet litt opp i årene og ikke klarte å avfinne seg med at tidene hennes ble dårligere. For henne var et dårligere resultat synonymt med forfall. Men etter å ha framestormet, kom hun fram til flere nye perspektiver og fikk snudd situasjonen. Og en av de framene som fungerte for henne, var å endre suksesskriteriet fra «hurtighet» til «antall minutter løpende». Det betydde at hun i stedet for å se på en dårligere tid som en katastrofe, kunne se på den som en ny form for seier: Nå hadde hun løpt flere minutter sammenhengende enn hun noen gang hadde gjort før.

– Det er som regel sånn at når man har mange frames å velge mellom, vil det være en eller to som virkelig treffer og dermed kan utgjøre en forskjell. Også fysisk sett. Jeg prøvde det selv en gang jeg skulle ta MR av hjernen. Når man skal inn i den maskinen, kan man få litt klaustrofobi, så jeg begynte å reframe. Jeg kom fram til følgende: «Hvis dette hadde vært for 100 år siden, hadde undersøkelsen blitt gjort med hammer og meisel – og uten bedøvelse!» Og da skjedde det noe med meg. Jeg kunne kjenne det i kroppen, jeg begynte å slappe av, og det er det som skjer når man finner en kraftfull reframing, sier hun.

Jeg må innrømme at reframing er et redskap jeg selv kunne ha bruk for akkurat nå. Vann fra badet mitt har lekket gjennom veggen og inn til et tilstøtende rom, og jeg må ha nytt bad. Jeg har ikke kunnet bruke badet mitt på flere måneder, og det er bare et spørsmål om tid før doen ryker i tillegg. Jeg ligger våken om natten og tenker på hvor mye det kommer til å koste. Kan denne situasjonen reframes? Kan jeg klare å tenke annerledes om den? Hvis jeg kan det, ville jeg kanskje få nattesøvnen tilbake.

LES OGSÅ: Kjenner du på tankekarusellen oppi hodet? Her er teknikkene som skal hjelpe oss ut av hjernens hamsterhjul

Man bør starte i det små

Men man må lære å krype før man kan begynne å gå. Anette Prehn forklarer at det er med reframing som med alt annet man ønsker å mestre: Man bør starte i det små. For det blir for vanskelig å reframe ting og situasjoner i livet ditt som påvirker deg veldig følelsesmessig. Jeg setter reframing av baderomssituasjonen på vent. I stedet blir vi kursdeltakere oppfordret til å dele noe som irriterer oss i hverdagen, men som ikke påvirker oss så altfor mye. Det er mer enn nok å ta av.

To av situasjonene vi velger å jobbe videre med, er «dårlig vær» og «kø ‒ både i bilen og andre steder». Deretter skal vi prøvde å komme på så mange positive ting som mulig ved kø og dårlig vær. Listene blir overraskende lange. Konklusjonen jeg sitter igjen med, er at det kanskje kan være ganske fint å stå i kø – også i regnvær.

Men kan man komme like langt med reframing når det gjelder mer seriøse ting? Anette Prehn ber oss om å ta for oss en mer alvorlig situasjon. Jeg kunne tatt opp det med badet, men jeg gjør det ikke. Jeg kommer ikke til å takle det hvis noen kommer trekkende med skrekkhistorier om råte og sopp. Heldigvis bidrar de andre med eksempler, og framen vi velger å jobbe videre med er: «Kritikk er en trussel».

Først skal vi vurdere hvilke følelser som er forbundet med dette (utilstrekkelighet, sinne og angst), og hva som vil skje hvis vi fortsetter å gi næring til det (at man går i forsvar, bekymrer seg, føler seg mindreverdig, grubler, stenger av for all kritikk og så videre). Med andre ord ser det ut til at det er god grunn til å framestorme. Og det er faktisk påfallende hvor mange andre vinkler man kan se på kritikk fra.

Her er bare noen av dem vi kom fram til:

Kritikk er: en anledning til en god diskusjon. Et bevis på engasjerte kolleger. En invitasjon til utvikling. En hjelpende hånd. Et uttrykk for mot. Et uttrykk for tillit. En anledning til å rydde opp i misforståelser. En mulighet til å få oppmerksomhet. En gave. En drøm om noe bedre. Noe man kan ta til seg eller ikke. Et uttrykk for at man betyr noe. En konsekvens av å være menneske. Noe som kommer fra en som føler at hans eller hennes verdier er truet. En anledning til å utvise tilstedeværelse. En invitasjon til å være raus. Et uttrykk for den andres lidenskap/verdier. En bønn om hjelp. Et uttrykk for usikkerhet om hva framtiden vil bringe. En persons måte å ta ansvar på. En invitasjon til dialog. Et uttrykk for tillit til at vi kan løse dette sammen og så videre, og så videre.

Noe annet vi gjør, er å prøve å se på situasjonen fra en humoristisk synsvinkel, ettersom humor kan ha en forløsende effekt. For eksempel kan man tenke følgende om den som kritiserer:

«Jeg hører at bjørnen brøler, men egentlig trenger den en klem», eller «hun har i det minste ikke pistol».

Deretter gjelder det å velge den ene eller de to reframene som appellerer mest til deg, og som dermed mest sannsynlig kan føre til en følelsesmessig forandring.

Så var det situasjonen med badet, da. Er det mulig å reframe den? Etter kurset har jeg så smått gått i gang med det. Jeg har laget en liste på telefonen min med det positive som kan komme ut av situasjonen, og den blir faktisk lengre og lengre.

LES OGSÅ: Derfor er det godt å banne på trening

Til forsiden