MØTTE VEGGEN TO GANGER: Mette Helbæk (39) bor i Sverige
og driver restauranten Stedsans in
The Woods. Hun «møtte veggen»
i 2014 – og igjen i 2018. FOTO I SAK: Thomas Tolstrup, Line Thit Klein, All Over Press og PR
MØTTE VEGGEN TO GANGER: Mette Helbæk (39) bor i Sverige og driver restauranten Stedsans in The Woods. Hun «møtte veggen» i 2014 – og igjen i 2018. FOTO I SAK: Thomas Tolstrup, Line Thit Klein, All Over Press og PRVis mer

Stress:

Slått ut av stress

Mette, Katia, Michelle og Majbrit jobbet seg i senk. Her forteller de hvordan de kom seg på beina igjen.

– Jeg er blitt flink til å ta meg tid

Mette møtte veggen av stress en gang. Og så en gang til. Her forteller hun om andre gang det skjedde.

Det første tegnet var at jeg våknet og ikke var glad om morgenen. Det hadde vært noen episoder etter den første knekken min, men dette var et ordentlig stress-sammenbrudd igjen. Det kom fem år etter mitt første, og etter at vi hadde bestemt at vi skulle leve et mer nærværende liv der vi var mer sammen og hadde mer tid til hverandre og barna. Men det krevde mye å flytte til et nytt land, og vårt prosjekt med restauranten Stedsans ble også mer omfattende enn jeg kunne makte. Så det gikk galt igjen.

For meg er stress og depresjon stort sett det samme. Det handler om at jeg undertrykker mine følelsesmessige behov for lenge og at jeg i for lang tid sier til meg selv: «Jeg skal bare komme over på den andre siden, så blir det bedre …» Når jeg lurer kroppen min, sier den selv ifra. Livet mister rett og slett fargene sine på den måten, selv om jeg forteller meg selv at jeg har et godt liv med mange muligheter, så føler jeg det ikke sånn.

Jeg tror ikke på mytene om at det er perfeksjonister som blir tatt av stresset. Jeg tror snarere det er ildsjeler og entusiaster. Jeg kaster meg ut i ville prosjekter, som ofte viser seg å være større og mer problematiske enn jeg kan håndtere. Jeg hører absolutt ikke til i kategorien perfeksjonist, tvert imot. Men jeg er en våghals, og det koster. Når du både er entreprenør og eventyrlysten og følsom samtidig, kan stress være et livsvilkår.

Det er kombinasjonen. Hvis du er full av prosjekter på den ene siden og trygghetssøkende på den andre, må det bli krøll på linja. Det er nok det jeg har erkjent. Etter at jeg møtte veggen første gang og trodde at det var noe med meg som måtte fikses, har jeg i ettertid lært at det er sånn det er å være meg. Det er ikke noe som skal endres eller fjernes. Bare det at jeg har akseptert min egen natur med en blanding av «drive» og «overdrive», har gjort meg mindre stresset. Denne gangen kom jeg meg opp igjen etter tre måneder. Første gang tok det tre år.

Det var selvfølgelig tøft. Jeg hadde to små barn og var på knærne. Men de tre årene ga meg jo en rekke verktøy for å komme meg opp igjen som jeg har kunnet bruke senere. Jeg er blitt flink til å ta meg tid. For eksempel står jeg opp halvannen time før resten av familien om morgenen, og sitter og skriver og reflekterer og starter langsomt opp. Det gir ro til resten av dagen. Jeg kommer ikke gjennom alle e-postene mine slik jeg gjorde før. Og så har jeg endret syn på hva styrke og svakhet er. Der jeg før kanskje så det som en styrke ikke å bli knekt av stress, ser jeg annerledes på i dag. Styrke handler om min evne til å være i vanskelige situasjoner og komme ut av dem på en god måte. Igjen og igjen.

Når jeg nå er tilbake med full styrke, handler det ikke om tempo eller effektivitet. Full styrke er mitt personlige barometer for at jeg har det godt inni meg. Er jeg glad om morgenen når jeg våkner? Har livet farger? Og kan jeg merke meg selv og mine nærmeste? Det kan jeg nå

LES OGSÅ: Utbrent? Her er symptomene du bør ta på alvor

MØTTE VEGGEN: Katia Østergaard (48) jobber som administrerende
direktør. Etter at hun møtte veggen, har hun lært
seg å kjenne etter.
MØTTE VEGGEN: Katia Østergaard (48) jobber som administrerende direktør. Etter at hun møtte veggen, har hun lært seg å kjenne etter. Vis mer

– Hvor ofte ligger det en kvinne i høye hæler i gresset langs motorveien?

Hun trodde det var hjerneblødning, men det var stress som gjorde at Katia kollapset.

Jeg kjører av gårde, men kjenner i kroppen at det er under oppseiling. Så jeg kjører inn til siden og legger meg litt i gresset. Det er egentlig rart at ingen stopper. Hvor ofte ligger det en kvinne i dressjakke og høye hæler i gresset langs motorveien? Jeg reiser meg etter en stund, og tenker: «Nå har det nok gått over. Nå kan jeg komme meg videre.» Hvor dum går det an å være?

Jeg fortsetter min ferd, selv om jeg også tidligere har besvimt flere ganger. Det var et sinnssykt viktig møte. Men det skjer igjen. Så jeg kjører ut til siden igjen, stopper, går ut – og legger meg. Denne gangen er det faktisk en bil som stopper, og mannen sier til meg: «Du må nok innse at du ikke skal mer i dag …» En vilt fremmed.

Jeg er like ved avkjørselen til der mine foreldre bor. «Jeg svinger inn dit, får et glass vann, og så er jeg nok klar igjen», tenker jeg. Foreldrene mine er sjokkert, men jeg er jo voksen. De ville ikke kunne si: «Det MÅ du ikke, Katia!» Faren min sier: «Ikke under noen omstendigheter skal du kjøre bil.» Så kjørte han meg selv hele veien til det møtet – og hjem igjen.

Den natten sover jeg hos mine foreldre. Jeg kan verken gå eller stå, men drar likevel på jobb neste dag. Da jeg skal parkere, klarer jeg plutselig ikke å røre meg. Jeg tror det er hjerneblødning, og tenker: «Nå er det slutt.» Det går litt tid før jeg klarer å snakke, og jeg får tak i sekretæren. Hun ringer etter ambulanse, og sier: «Du gjør ingenting!» Men jeg skal jo inn og underskrive de viktige papirene fra møtet dagen før. Jeg går inn for å forklare situasjonen for sjefen min. Så faller jeg om på kontoret hans og er bevisstløs.

Hvor dum kan man være? Hvis noen hadde fortalt meg at de hadde oppført seg så åndssvakt … Men jeg kunne ikke se det da jeg var midt oppi det. Jeg er så ekstremt konkurransedrevet, og hvis jeg har et mål, skal jeg nå det.

Jeg ble fratatt alt, datamaskin, mobil, alt. Jeg ble lagt inn og var så sliten at jeg svimte av bare jeg så barna eller sjefen min. Jeg måtte lære å gå ned til butikken og kjøpe en liter melk igjen. Barna mine ble også kjempesjokkert. De var små da. En treåring som ser sin mor falle om … Det er ikke så bra.

Et knapt år senere er jeg på tur igjen. Det er på et møte i Sverige. Jeg går i gulvet midt under en samtale. Jeg kommer meg til hotellrommet. «Det var ikke hjerneblødning forrige gang, men nå er det nok det», tenker jeg. Å gjøre noe slikt én gang, og så gjenta det … Som leder har jeg alltid sagt at det må være rom for å feile. Men to ganger? Det er ufattelig dumt.

Legene sa: «Kroppen din er ikke laget for å kjøre i et slikt tempo og under så mye press. På et tidspunkt reiser du deg ikke igjen.» Det var en øyeåpner. Jeg hadde alltid tenkt at det var litt egoistisk å passe på seg selv. Det er en feilkobling hos meg. Det er alt annet før meg. Men jeg kunne jo ikke fortsette å arbeide i den tilstanden. Jeg klarte ikke å være noe for noen.

Jeg måtte gjøre ting som virkelig er anti-meg. Jeg fikk en psykolog. For meg har det alltid betydd at enten er du amerikaner eller så er du virkelig mentalt syk. Men det var en øyeåpner. Jeg ble tvunget til å forholde meg til meg selv.

Jeg startet med å spørre: «Hvilken bok kan jeg lese så jeg raskt blir kurert?» Jeg trodde jeg kunne snakke med ham i ti timer etter hverandre, og så ville det være ordnet. Men slik fungerer det ikke. Det krever tid, det er en prosess. Det var en fundamental endring.

Jeg sier mye mer fra nå. Jeg fyller ikke lenger min private kalender helt opp. Jeg gjør fremdeles mye med familie og venner, men det er ofte spontant, og det er greit å ringe dagen før og avlyse. Den friheten er fantastisk. Tidligere ville jeg ikke ha drømt om å avlyse, og da gjorde jeg alltid alt selv. Jeg har lært teknikker, og jeg har lært meg å kjenne etter.

Når jeg kommer inn døren med barna, er jeg logget av i noen timer. Jeg har lært å sjekke ut og koble av og lade opp for å få energi til neste prestasjon. Jeg kjenner forskjellen på vanlig hodepine og den andre hodepinen eller formen for trøtthet. Så jeg vet å passe på. Men det er en konstant bevissthet, for hvis jeg lar automatikken styre, vil jeg jobbe solen svart. Sånn er min natur.

LES OGSÅ: 6 tips som reduserer stress

MISTET ØYEBRYN: – Stress går ikke bare bort, sier sunnhetscoach
Michelle Kristensen (34), som nylig konstaterte
at hun hadde mistet et øyebryn på grunn av det.
MISTET ØYEBRYN: – Stress går ikke bare bort, sier sunnhetscoach Michelle Kristensen (34), som nylig konstaterte at hun hadde mistet et øyebryn på grunn av det. Vis mer

– Jeg gråt av ingenting

Michelle lot seg suge inn i en jobbspiral der hun sa ja til alt og alle. Det gjorde henne syk.

Det begynte med at jeg ikke klarte å sove. Jeg har ellers vært flink til å klappe sammen pc-en og bare falle i søvn selv om jeg har hatt det utrolig hektisk. Men det var kaos i hodet mitt. Bedriften min hadde vokst helt vilt. Plutselig hadde jeg 12–13 medarbeidere. Jeg hadde det kjempetravelt og fikk altfor lite søvn. Jeg fikk lettere angstanfall og ble kvalm når jeg gikk opp trappen til leiligheten. Jeg glemte ting, gjorde feil, gråt av ingenting, sippet helt fram til jeg skulle holde foredrag og var totalt utmattet etterpå.

Det vokste og vokste. Alt det jeg gjorde, ble en suksess på det tidspunktet, og det blir man høy av. Jeg holdt jo på med hobbyen min. Det var lidenskapen min. Man er privilegert, men det er også vanskelig å styre. Jeg sa bare «ja» og «ja» til alt. Jeg ville at alle skulle like meg.

Jeg kommer fra en familie der ingen var selvstendig næringsdrivende, så jeg visste ikke hva jeg gikk til. Det skjedde ting jeg ikke ante hvordan jeg skulle håndtere. Ubehagelige ting. Jeg ble saksøkt av et firma fordi jeg hadde laget en vannflaske der det sto «MK», og jeg ble lurt av noen hjemmesidefolk. Jeg stolte bare på alle. Og så skulle jeg plutselig være leder for 25 ansatte. Det var splid og konflikter blant dem, og samtidig skulle jeg være kreativ sjef og ansikt utad.

Jeg skulle sykle til Paris med veldedighetslaget Team Rynkeby, men måtte avlyse. I stedet dro jeg på hyttetur med søsteren min. Sommerhuset var skittent da vi kom. Det gråt jeg også over. Søsteren min sa: «Sett deg ned, jeg vasker …» Jeg klarte ikke å være sammen med noen, satt bare og stirret utover vannet. Etter litt tid begynte jeg å sove igjen. Vi danset seiersdans da jeg hadde sovet fire netter på rad.

Jeg har hatt mange kvinner på kursene mine som har vært slått ut av stress, og jeg har tenkt: «Ok, hvor ille kan det være, det er jo bare inni hodet på deg, hvorfor sier du ikke bare nei?» Jeg har dårlig samvittighet for det nå. Selv var jeg helt tom. På et tidspunkt ønsket jeg å krasje bare litt med bilen, slik at jeg kunne få tre dager på sykehus. Jeg hadde ikke lyst til å jobbe for første gang på sju år, og det var jo hele min identitet. Så hvem var jeg da? Det var skremmende.

Jeg har gjort store endringer, og jobber mye mer digitalt. Jeg skal ikke lenger bo på hotell hele tiden og være til stede overalt. Samtidig bruker jeg agenten min mye. Når jeg sier: «Wow, skal vi ikke bare si ja til alt», styrer hun meg. Også en coach har hjulpet meg. Jeg har følt meg som en femåring, og har tenkt: «Det er latterlig at noen må lære meg å styre kalenderen min.» Men det var nødvendig.

Jeg blir invitert til mye, men nå sier jeg nei. Det der med at alle må like meg, har jeg lagt på hyllen. Jeg har funnet roen når det gjelder det. Stress går ikke bare bort. Jeg så meg i speilet nylig og kunne konstatere: «Pokker jeg har mistet øyebrynet!» Ingen skal ha vondt av meg. Jeg har lært sinnssykt mye.

Jeg ville selvfølgelig heller sitte med to øyebryn nå. Men det måtte åpenbart til. Jeg skulle igjennom dette for å kunne få suksess både med bedriften og privatlivet.

LES OGSÅ: Ligg på sofaen - bli mindre stressa

MÅTTE MELDE PASS: – Jeg var nede i gjørma, sier Majbrit Berlau (41), som ble liggende
i en sofa og riste da hun omsider måtte melde pass.
MÅTTE MELDE PASS: – Jeg var nede i gjørma, sier Majbrit Berlau (41), som ble liggende i en sofa og riste da hun omsider måtte melde pass. Vis mer

Jeg hadde smerter i magen, i hodet … Alt var galt

Majbrit kjørte på i høyt tempo i sin lederjobb, selv om hun var totalt utmattet. I dag kjenner hun sine grenser.

Jeg hadde lenge holdt et skyhøyt tempo uten å ha krefter til det. Jeg hadde en jernvilje hver morgen til likevel å gjennomføre. Jeg innbilte meg at jeg bare var utmattet og at batteriene mine ville bli ladet opp igjen etter sommerferien. Ferien kom, men selv om vi droppet alle aktiviteter, hadde jeg det forferdelig. Lørdagen før jeg skulle på jobb igjen, åpnet jeg kalenderen for å orientere meg. Da jeg fjernet autosvaret, brast det for meg. Det gjorde så vondt i kroppen. Jeg hadde smerter i magen, i hodet … Alt var galt.

Jeg var i total fornektelse. Men jeg gikk likevel hjem og fortalte mannen min om det, og jeg fikk åpnet opp – også overfor andre som er tett på meg. Jeg gikk til legen. Beskjeden lød: «Det der er en sykmelding.»

Jeg var nervøs for å si det. Det føltes ekstremt personlig å fortelle omverdenen at jeg måtte melde pass. Men alle reagerte med omsorg. Det var viktig for meg at det var en plan for hvordan ting skulle fungere når jeg var borte. Vi fikk laget det, og så gikk beskjeden ut, og jeg logget fullstendig av og la meg til å riste i en sofa. Jeg klarte ikke å motta noen impulser fra virkeligheten. Jeg var nede i gjørma.

Vi analyserte hva som var stressutløsende i jobben min, og fikk lagt planer for hva som skulle endres. Tidligere traff jeg beslutninger hele tiden og mange ganger daglig. Nå gjør jeg det én gang ukentlig. Jeg har delegert mye mer av det administrative og er klokkeklar på hva som er vesentlige oppgaver for meg som leder.

Det sosiale har jeg til gjengjeld ikke skåret ned på. Det gir meg energi å være sammen med andre. Jeg ville elske å kunne fortelle deg at jeg legger vekk mobilen når jeg kommer hjem, og mine barn ville elske det. Men det kan jeg ikke si. Jeg har et arbeidsliv som er grenseløst. Men forskjellen er at jeg tillater meg å ta fri nå. Denne lørdagen sjekker jeg for eksempel bare e-post eller mobil hvis det er fra vår pressemedarbeider. Jeg jobber fortsatt mye, og er svært tilgjengelig. Men der jeg tidligere bare kjørte på, er det aktive beslutninger nå. Jeg kjenner mine grenser, og jeg vil aldri sette meg i den situasjonen igjen.

LES OGSÅ: Så skadelig er stress i lengden

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: