Hvor mange av oss er det ikke som løper rundt i hamsterhjulet og lapper og fikser på sprekker i både sinn og kropp uten å spørre seg hvorfor de oppstår eller hvorfor ikke reparasjonene holder? Som smører og døyver følelsesmessige fluktstrategier i stedet for å grave der vi står.

Søvnproblemer bøtes på med tabletter, følelsen av ikke å duge døyves med nettshopping, intense yogaøkter avløses av dypdykk ned i chipsposen samtidig som partneren får hint om at han eller hun heller ikke duger. Og når du fortsatt føler deg lei deg eller irritert, så fortjener du et glass vin eller hvorfor ikke et nyoppusset kjøkken, og så presterer du å skjelle ut både hund og barn før en ny dag begynner etter samme mønster.

Søvnproblemene fortsetter, skuldre og rygg verker, magen krangler, hjertet dunker, og humøret spretter opp og ned som en bordtennisball. Sint, trist, glad – du jager videre, for du er kompetent, smart, dyktig og vellykket. Eller, i det minste liker du å gi et bilde av å være det. Innerst inne føler du deg mer som et 1000-biters puslespill som ligger i en haug.

Og så den der forbanna bumerangen, da. Den som insisterer på å komme tilbake hele tiden og smekke til deg i pannen, den som bærer på gamle sorger og uretter, og som du snart har kastet rundt halve jorden for å bli kvitt. Hvis du stikker hodet i sanden neste gang den kommer snurrende, så bommer den kanskje på deg. Ser du ikke, så finnes du ikke, eller hvordan var nå det der igjen?