Det er 2015, Therese er 38 år og besøker fastlegen. Idet hun er ferdig med undersøkelsen og omtrent på vei ut av døra, nevner hun den kløende flekken på ryggen – hun tror det er en ny føflekk. Legen tar en sjekk av den og beroliger henne med at det sannsynligvis ikke er noe farlig, men setter opp en ny time for å fjerne føflekken. Da slipper hun å bekymre seg noe mer for den.
I ungdommen jobbet Therese (47) på solsenteret i sentrum av Askøy. Her vokste hun opp på 80-tallet – en tid det var begrenset med kunnskap om solvaner og solbeskyttelse.
Therese er lys i huden, har fregner og lysebrunt hår – den klassiske, lett solbrente huden, som hun sier. Hun smurte seg sporadisk i ungdommen, men fokuset var ikke på at solbrentheten kan føre til alvorlige helsemessige konsekvenser.
47-åringen minnes at hun ble skikkelig solbrent noen ganger som barn, men hun mistenker at det er bruken av solarium som har innhentet henne i voksen alder. Hva solbrentheten kunne føre til, var hun ikke opplyst om den gangen. I god tro om at solarium var gunstig for å ha et grunnlag før sydenturen, tok hun ofte gratis sol – noe mange kunne misunne henne, ettersom hun jobbet på solsenteret.
– Jeg tok solarium i kanskje en time hver gang. Det er ganske intenst, sier hun til KK.
– Den gangen tenkte vi mer på at du måtte ikke ta så mye solarium, for da får du så mye rynker når du blir eldre. Det var ikke snakk om hvor farlig det faktisk var.
Det hun sitter igjen med er at hun skulle ønske hun visste bedre, men det gjorde hun ikke. Å være solbrent som barn og ungdom, følger deg i mange år senere.
– Jeg visste ikke den gangen det jeg kunne ønske folk visste, og det er at huden husker.
I Betsys utdrikningslag fortalte bestevenninna hvor syk hun egentlig var
Helseangsten kom snikende
Vi spoler frem til 2015 igjen. Ukene etter at hun har fjernet føflekken går, og hun legger bekymringen til side – helt til telefonen fra legen kommer.
Det var funnet kreft i føflekken hun fjernet.
– Som alle andre som får beskjed om kreft, får man jo et sjokk. Det er ikke noe man vil.
Therese ble kastet inn i et pakkeforløp med påfølgende operasjon hvor hun fjernet en større del fra ryggen der det var funnet svulst, samt lymfeknuter som kreften ofte sprer seg til. Det ble oppdaget relativt tidlig, så kreften var ikke så aggressiv, og hun fikk beskjed om at det ikke var spredning. Under tett oppfølging de neste årene, fjernet hun til sammen 13–14 føflekker.
Til tross for tett oppfølging, fikk Therese en følelse av at undersøkelsene ikke ble gjort grundig nok. Legene sjekket huden hennes og kjente på lymfeknutene. For Therese var ikke det nok. «Hvordan kan de vite at jeg ikke har noe kreft i meg?» grublet hun. Hun klarte heller ikke å stole fullstendig på legen som sa at det ikke er større sjanse for hun skal få kreft igjen, som for hvem som helst andre. Men hun klarte ikke å slippe tanken.
Therese utviklet helseangst. Hun stolte ikke på systemet, hun var mye bekymret og ble i denne perioden også sykemeldt.
– Det var rent psykisk. Jeg var redd for å være syk, og jeg hadde helt panikk for å bli eksponert for sol. Jeg var livredd – ironisk nok, sier hun og legger til at hun ble redd solen etter at skaden var skjedd.
Tilbakefallet
Askøyværingen kunne ikke la helseangsten styre hverdagen. Ingen vet hva som er rundt nest sving, så det å bruke energi på noe hun ikke kunne styre, var unødvendig bruk av krefter.
I dag ser hun dessuten at oppfølgingen er annerledes. Oppfølgingen er annerledes enn før, og i noen tilfeller brukes immunterapi som forebyggende for å unngår videre spredning – noe hun skulle få personlig erfaring med.
Da karantene hadde blitt et hverdagslig ord for oss, og vi var godt inne i koronarestriksjoner, kjente hun smerter i ryggen. Det er ironisk, med tanke på tidligere helseangst, påpeker hun. For hun tenkte ikke tanken på at det kunne ha noe med kreften å gjøre, men heller at hverdagen var preget av for ugunstig sittestilling på hjemmekontoret. Hun gikk til både muskelterapeut og kiropraktor, og gikk mye turer i håp om å løsne opp den vonde ryggen. Men ingenting hjalp.
MR-bildene viste at hun hadde svulst på 4 cm, på motsatt side av der den hadde sittet forrige gang. Det var en spredningstumor som satt i opprinnelig i magen, samt flere i lungene og i buken.
I de to ukene hun ventet på beskjeden fra legen, forsto hun alvoret. Alle disse var spredningstumorer fra den opprinnelige føflekken og kreften som ble fjernet i 2015. Det eskalerte fort.
Therese ble brått veldig syk, og sommeren 2021 var hun innlagt på sykehuset. På et tidspunkt trodde hun aldri at hun skulle komme ut derfra – den kritiske tilstanden gjorde at hun ikke klarte å gjøre hverdagslige bevegelser og rutiner på egen hånd. Likevel tullet hun med kreften og døden. «Du må slutte å tulle så mye», fikk hun høre fra nær familie – for folk skjønte ikke hvor syk hun var når hun tøyset det bort.
– Du går inn i en egen tilstand. Det er på godt og vondt at man har galgenhumor. Når folk som meg blir skikkelig dårlig, viser man det ikke, og da skjønner ikke andre hvor alvorlig syk man faktisk er.
Hun hadde spredning til flere deler av kroppen, dren både i buk og i lungene fordi de var fylt med væske, og hun kom seg ikke opp av sykehussengen. Det var som at kreften virkelig eksploderte, og det var en grusom opplevelse. Svulstene både i rygg og buk presset på nerver og tok opp plass for andre organer. Det ga store smerter for tobarnsmoren.
– Det er skremmende hvor fort det blir alvorlig, reflekterer hun.
Therese fikk målrettet behandling i tablettform. Med medisinen risikerer man å bli veldig syk, men det var hun allerede, så det var ikke egentlig noen tvil om det var verdt å gi det et forsøk.
Kreften stagnerte, og Therese var snart på beina igjen. I tilsynelatende god form, forlot hun sykehuset og kunne ta den etterlengtede turen hjem. Hun fikk endelig senket skuldrene.
«Jeg har en dårlig nyhet. Datteren deres har blodkreft»
Julen hun forberedte seg på det verste
Medisinen hun hadde fått den sommeren hadde fungert så raskt at det var vanskelig å forstå – en sann glede.
Men gleden skulle vise seg å være kortvarig. Like før jul det samme året, fikk hun nok en tøff beskjed. Svulsten var vokst til 13 centimeter og hadde spredd seg ytterligere. Det var full spredning igjen.
– Jeg har ikke lagt meg ned i fosterstilling og grått og syntes synd på meg selv. Jeg tror jeg mobiliserte veldig bra, sier tobarnsmoren som holdt motet oppe samtidig som hun forholdt seg realistisk.
Når hun var hjemme fra sykehuset var fokuset på å være mamma og ha fine dager med ungene. Om hun bare fikk ligge på sofaen, var hun glad for det. Det nærmet seg julaften og familietid, og Therese forberedte seg på det verste.
– Den julen var jeg fullstendig klar over at kunne være min siste jul, sier hun. Hun tar en pause før hun fortsetter:
– Ungene visste ikke det, men jeg visste. Behandlingen kunne potensielt ta livet av meg, men i samråd med legene ville vi ta risikoen, for dersom den virker, virker den så bra, og uten behandling ville jeg ikke overlever, sier hun ærlig.
Hun hadde ikke noe alternativ, tenkte hun og forsøkte å stå sterkt i det. Den første kuren fikk hun i romjulen.
– Var det et bevisst valg ikke å si det til barna dine?
– Ja, jeg syntes det var vanskelig fordi de skulle feire jul hos faren sin. Jeg fortalte at jeg kunne bli dårlig av behandlingen, så det var de forberedt på.
Mens barna var hos faren, forberedte Therese seg på at livet kunne være over snart. Hun sørget for at alt hjemme var klart for at barna skulle overta. Hun ryddet, organiserte og delte digitale passord. Idet hun forteller om det, innser hun at hun nok blir veldig praktisk av seg i alvorlige situasjoner.
Men når barna var hjemme igjen, sørget hun for kvalitetstid med dem, det var det viktigste av alt.
– Det er klart at det har vært tungt. Jeg har vært livredd og jeg har egentlig vært skremt av hvor alvorlig syk jeg er, og det er vanskelig å ta innover seg, sier hun.
Hun tenkte mye på foreldrene sine og de to barna som hun skulle etterlate. Og for at ikke hun skulle få være der for ungene.
Har fått flere julefeiringer
Therese forholder seg til det som skjer her og nå, og har aldri spurt legene om prognoser. Ved å forholde seg til det praktiske, har hun kunnet fokusere på det og ikke tenke så altfor mye på de ulike utfallene.
– Da jeg kom inn før jul og fikk beskjed om spredning alle veier, og legen så ut som at hun bare kunne bestille kisten til meg med en gang, spurte jeg: «Får jeg behandling?» da jeg ikke var i gang med den enda.
Hun orket ikke snakke mer om hvor kreften hadde spredd seg ytterligere da det ikke spilte noen rolle. Om behandling virker, så tar den spredningen også, tenkte hun.
Våren i fjor begynte den nå 47-årige tenåringsmoren endelig å kjenne at behandlingen hadde effekt – hun følte seg gradvis bedre.
Men behandlingen hadde også andre bivirkninger som har gjort at hun må bremse medisinene. Samtidig viste bildene at svulstene krympet. Nå, to år etterpå er det ikke noe synlig igjen av svulstene med det blotte øyet. Immunterapien har gjort mye skade i andre organer, men den har klart å få kreften i sjakk.
– Jeg blir jo aldri frisk. Det er ikke sånn at jeg kan bli kurert av dette, sier hun. Hun gir inntrykk av at hun har forsonet seg med tanken.
Likevel høres en lettelse i stemmen hennes. Den livstruende kreftsvulstene er under kontroll, den som har fratatt henne et friskt liv, og den som har truet livet hennes.
I dag er det ikke kreften som gjør at hun ikke er tilbake i jobb, men all skaden kreften og behandlingen har ført til. Men forhåpentligvis skal hun leve lenge til tross, og det er en lettelse. Av og til holder hun foredrag, og målet er å komme tilbake i jobb, men hun tar en dag om gangen.
En kreftform man faktisk kan forebygge
Under en parasoll vil minst 50 prosent av solstrålene bli spredt og komme inn fra siden, ifølge Kreftregisteret. Dessuten reflekterer bølger fra sjøen solstrålene med opptil 50 prosent.
Informasjon som dette var Therese, i likhet med veldig mange, ikke klar over på sine strand- og sydenturer tidligere i livet. Og det er grunnen til at Therese ønsker å fortelle sin historie. Hun synes ikke synd på seg selv, eller vil fortelle hvor forferdelig hun har hatt det, men hun ønsker at folk skal forstå at små tiltak kan bidra til å forebygge hudkreft.
– Jeg tror ikke folk skjønner hvilke risikoer de utsetter seg for, sier hun bekymringsfullt.
Hun skremmes av utsagt som at man heller vil ha kreft enn å være bleik idet man forsvarer solarium-bruk, eller at man ikke trenger å smøre seg fordi solen er så svak og det er om å gjøre å bli brunest mulig.
At Norge ligger på verdenstoppen når det gjelder tilfeller av hudkreft, er et tydelig faresignal.
Therese minnes den ene gangen hun var i Tyrkia og ikke ble solbrent. Hun smurte seg med faktor 20–30 mens hun satt under en parasoll hele uken. Og hun fikk farge – eller «trygg farge» – som hun sier. Ved å unngå panikksoling, unngår du også solbrenthet.
- Det er et mirakel at jeg overlevde
– Jeg har tenkt å være her
– Jeg føler at jeg sto med én fot i graven. Jeg var skikkelig redd for at jeg ikke skulle få se ungene bli atten og være her for dem, sier hun åpenhjertig.
– Jeg har tenkt å være her.
Men hun vet ikke hvor lenge. Når folk snakker om tre år frem i tid, kan Therese tenke at det er lenge. Hun ser verden med andre øyne i dag.
– Men jeg går ikke rundt og er redd eller tenker på at jeg ikke skal leve lenge.
Therese synes det er viktig å snakke om hudkreft og konsekvensene av overeksponering av sol for å bevisstgjøre rundt konsekvensene av det. Hudkreft kan i større grad forebygges dersom vi snakker om hvordan vi bedre kan ta vare dersom vi prater mer om det og opplyser om at det er en kreftform som i stor grad kan forebygges.
– Ingen brunfarge er verdt å dø for
Men i hvilken grad man kan si at hudkreft er selvforskyldt? Vi tok kontakt med Kreftforeningen som kan opplyse om at 9 av 10 tilfeller av hudkreft henger sammen med for mye UV-stråling fra sol og solarium.
– Det er jo ikke rart vi er glade for sola når den endelig er her, men forekomsten av alle typer hudkreft bare øker, så vi må rett og slett gjøre mer for å begrense hvor mye vi er i sola. Nyt sola med måte. Ingen brunfarge er verdt å få hudkreft for, sier generalsekretær i Kreftforeningen Ingrid Stenstadvold Ross til KK.
Hun oppfordrer oss om å gå til fastlegen hvis en ny flekk eller en føflekk du har fra før, forandrer form og farge eller skiller seg veldig ut. Hvis du er har knute eller svulst som vokser fort, eller har et sår som lett blør og ikke gror, er det også grunn til å sjekke det opp hos fastlegen.
– Hva er det viktigste vi gjør for å unngå hudkreft?
– Det handler om å gjøre det mange egentlig kjenner til, å begrense tiden vi er i de sterke solstrålene, beskytte oss med klær og noe på hodet, bruke solkrem og ikke bruke solarium.
– Det er viktig å opplyse om, sier Therese og minnes en hendelse som skjedde noen somre etter kreftdiagnosen da hun ble opprørt fordi ungene hennes nektet å smøre seg og ikke forsto viktigheten av solkrem.
Det førte til en alvorsprat hvor hun fortalte at hun hadde hatt kreft i en føflekk. Hun ønsket ikke å skremme, men å få dem til å forstå alvoret. Og det gjorde dem.
I dag ser Therese at datteren Marita (18) går foran som et godt eksempel og viser aldersgruppen 16–18 år at det er viktig å smøre seg og unngå solarium.
– Det er viktig at vi solglade nordmenn ikke undervurderer hva hudkreft kan innebære. Hvis flere følger solrådene, så vil færre få hudkreft, slår Stenstadvold Ross fast.
Da Malin fant en kul i brystet, trodde ingen det kunne være kreft - hun var jo så ung
Da Marias mann så brystet hennes, sa han: «Kom deg til legen!»
