– Å slutte i et yrke som hadde betydd så mye for meg var helt grusomt, og jeg slet med dårlig samvittighet i lang tid etterpå. Først og fremst ovenfor pasientene jeg forlot, men også fremtidige pasienter da det er en reell sykepleier-krise. Men jeg kunne ikke stå inne for dette systemet lenger, sier Vigdis J. Reisæter (39).
I 2018 sa hun i protest opp jobben sin som sykepleier på sykehjem. Etter å ha jobbet nesten ti år i den norske eldreomsorgen hadde hun utallige ganger vært vitne til at mange eldre ikke får den behandlingen de har krav på.
– Hver dag brytes menneskerettigheter på mange norske sykehjem, sier Vigdis.
– Sykepleiere står ofte frem og krever høyere lønn og bedre arbeidsforhold, men du hører aldri pasienter fortelle om sin hverdag i eldreomsorgen. Jeg kjente at de fortjente at noen var på deres lag og ville fortelle deres historier. Hvis jeg lot være å fortelle historiene deres, var jeg med på å opprettholde at brudd på menneskerettigheter finner sted. Det kunne jeg ikke ha på samvittigheten.
Sterke historier om pasientenes hverdag
Resultatet har blitt boken «Jeg skal hjelpe deg» hvor Vigdis forteller varme og sterke historier fra sitt arbeid tett på pasienter og pårørende.
Vi får innblikk i hvordan det er for sykepleiere å skulle gi pasientene en god og verdig avslutning på et langt liv, samtidig som de kjemper med en arbeidsliste som det ikke er fysisk mulig å komme seg gjennom. Noe som ofte fører til ganske tøffe prioriteringer.
I boken forteller hun blant annet om eldre som er engstelige og som trenger at noen sitter hos dem for å roe dem ned, men som i stedet får en beroligende pille fordi de ansatte ikke har tid.
Vi får også lese om eldre som ikke får dekket sine primærbehov. Mennesker som trenger hjelp til å gå på toalettet, men som blir liggende i sin egen avføring fordi pleieren må prioritere noe annet. Og om underernærte som må vente lenge på maten sin, fordi de er avhengige av at noen har tid til å mate dem.
Noe av det mest brutale er kanskje historiene om alle eldre som dør helt alene.
– Følelsen av at ting ikke var helt slik de skulle, begynte så smått i studietiden. Allerede i praksisperioden opplevde jeg ting som jeg satte spørsmålstegn ved, for eksempel at det var for lite folk og at man blir satt i arbeidssituasjoner som jeg ikke opplevde som pasientsikre og etisk riktige. Men jeg fikk bare tilbakemeldinger om at «sånn var det», en holdning jeg etter hvert overtok, forteller Vigdis.
– Dette er et system som ikke spiller på lag med de eldre. De siste årene ble den dårlige magefølelsen enda sterkere og til slutt toppet det seg for meg. Jeg kjente at dette ikke var ok og at jeg ikke bare kunne godta at det var sånn. Du løper beina av deg og kommer aldri i mål. Uansett hvor fort du løper, er det alltid pasienter som ikke får det de trenger.
En dag kollapset Mette (43) - ble sengeliggende i ett år
Angrer på at hun ikke skrev flere avvik
I dag jobber hun i Kolonihagen, et mat- og kompetansehus som utvikler økologiske produkter, hvor arbeidshverdagen er svært forskjellig fra den hun hadde tidligere.
Sykepleier er riktignok fortsatt en viktig del av identiteten hennes. Hun håper og tror at hun en gang skal tilbake, men da må hun først se en radikal forandring til det bedre i eldreomsorgen.
Hennes største anger er at hun ikke skrev flere avvik i de årene hun jobbet i eldreomsorgen.
– Slik sett kan man se på denne boken som min største avviksmelding noen sinne. Selv om noen er flinke, skrives det generelt alt for få avvik. En årsak er at man ikke har tid til å skrive avvik i løpet av en vakt, fordi det er en så omfattende og tidkrevende prosedyre. De fleste klarer ikke avslutte vakten innen arbeidstiden er slutt, så mange nedprioriterer å skrive avvik. Når dagen er omme ønsker man bare å dra hjem.
– Hovedgrunnen til at jeg ikke skrev så mange, var at jeg ikke hadde tiltro til at det å melde fra førte til forbedring. Jeg prøvde flere ganger, men ble bare møtt med bagatellisering. Til slutt tok jeg meg ikke bryet.
– Mange steder blir det å si ifra også sett på som et svik. Man jobber tett på hverandre og er redd for å skape dårlig stemning eller få dårlige referanser om man sier opp. Avviksmeldinger er verktøyet vi har for å si ifra, så ved å ikke benytte oss av det sier vi på en måte at ting er ok selv om de ikke er det. De som sitter igjen som svarteper er pasientene. De lider under dette, noe det er helt grusomt å være vitne til.
Nå kan du få diagnosen «utbrent» av legen
Fikk mailer fra hele landet
Vigdis har jobbet på ulike sykehjem på Østlandet, men har inntrykk av at mye av det hun har opplevd også er vanlig andre steder i landet.
Etter at hun sluttet som sykepleier, skrev hun et innlegg på Facebook hvor hun tømte seg for sin frustrasjon.
Innlegget ble delt over 8000 ganger og det var ingen tvil om at hun hadde truffet en nerve.
– Jeg fikk utrolig mange mailer og meldinger i sosiale medier fra frustrerte fagfolk og pårørende, som satt med de samme opplevelsene jeg beskrev i det lille innlegget. Jeg får fortsatt meldinger fra folk, to år etter at jeg sluttet, sier hun.
– Jeg vet at det også skjer mye bra på mange norske sykehjem, men jeg tror ikke at det nødvendigvis skyldes at det er tilrettelagt slik fra organisatorisk hold. Det handler mer om at det finnes så mange pleiere som står på og skaper hverdagsmagi allikevel.
– Selv synes jeg at det å jobbe med mennesker på den måten og komme så nær pasientene, er helt fantastisk. Det å ha en jobb og sitte på en kompetanse som gjør en forskjell i noens liv, er for meg helt uvurderlig.
Nattarbeid kan ha store konsekvenser for helsa - spesielt hvis det strekker seg over lengre tid
Trenger flere fagfolk
For at ikke flere skal gjøre som henne og slutte i sykepleieryrket, mener hun myndighetene må komme sterkere på banen. Et av de viktigste grepene er å øke grunnbemanningen, som hun sier er faretruende lav.
– Ofte kan det være to mennesker på en avdeling med åtte pasienter, hvor en av dem er en sykepleier som har bakvakt på andre avdelinger, og stadig må forlate avdelingen for å hjelpe til andre steder. Dette fører til at ett menneske, gjerne en pleieassistent uten den faglige ballasten, har ansvaret for alle pasientene alene store deler av vakten.
– Vi trenger også flere fagfolk. Pleieassistenter er med på at eldreomsorgen går rundt, da de har sterkt trengte hender. Men man kan ikke se bort ifra at de som skal pleies på sykehjem er mennesker med mange kompliserte diagnoser. En ung pleieassistent uten utdannelse og som aldri har satt sine bein på en sykehjemsavdeling før, har naturlig nok ikke den kompetansen. Det skjer mye feil rundt omkring på sykehjemmene som skyldes at mennesker uten utdanning tar vare på våre syke eldre, selv om de selvsagt gjør så godt de kan.
– Hvordan har alle årene i eldreomsorgen påvirket synet ditt på å bli gammel og pleietrengende?
– Jeg gruer meg til den dagen mine egne foreldre, som nå er pensjonister, vil trenge hjelp fra eldreomsorgen. Det finnes så mange flotte pleiere og det er ingen tvil om at mange ønsker å ta vare på dem. Men de kjemper mot et system som ikke spiller på lag, noe som går ut over det å gi verdig eldreomsorg. Jeg håper derfor flere tør å si fra, slik at vi forhåpentligvis blir hørt av noen med beslutningskraft i dette landet, noen som kan gjøre noe med det.
Ida skiftet yrke: - Jeg har ikke angret et øyeblikk!
Kan ikke utelukke brudd på menneskerettigheter
Gro Nystuen er assisterende direktør ved Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM).
Hun sier at det er vanskelig å svare kategorisk ja eller nei på om menneskerettigheter brytes på norske sykehjem på bakgrunn av lav bemanning. Det kan imidlertid ikke utelukkes.
– Alle har krav på den høyest oppnåelige helsestandard. Hva dette innebærer, er ikke helt presist definert. Hvis primærbehov ikke dekkes på grunn av bemanningsproblemer, vil det etter forholdene kunne utgjøre et brudd på denne rettigheten, sier hun.
– Lav bemanning og lite ressurser vil kunne føre til krenkelser av for eksempel retten til helse i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Det kan også tenkes å føre til brudd på bestemmelser i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon eller FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne.
KK har også spurt Helse- og omsorgsdepartementet om det stemmer at menneskerettighetene brytes på norske sykehjem og hva som eventuelt gjøres for å forhindre dette. Statssekretær Maria Jahrmann Bjerke svarer;
– Den type eksempler som det vises til her skal ikke skje på norske sykehjem. Kommunene skal sikre nødvendige, forsvarlige og verdige helse- og omsorgstjenester til alle som oppholder seg i kommunen. Så vet vi at det er eksempler på feil og mangler i tjenesten, og det er da viktig å gjøre Statsforvalteren som tilsynsmyndighet oppmerksom på forholdet. Tilsynsmyndigheten kan påpeke feil overfor kommunen og gi pålegg om rettelser.
Disse personene er mer sårbare for å utvikle utbrenthet
