SPARING: Etter en måned på sparebluss klarte KKs journalist å spare cirka 5000 kroner – mye av det på mat.  Foto: Shutterstock / Peter Stein
SPARING: Etter en måned på sparebluss klarte KKs journalist å spare cirka 5000 kroner – mye av det på mat. Foto: Shutterstock / Peter Stein
Spare

Hvor lite kan du klare deg med?

Siden det ikke finnes noen fasit, var det bare én måte for vår journalist å finne ut av dette. Hun måtte leve en måned på sparebluss.

Den opprinnelige ideen var denne: At jeg skulle intervjue en annen som klarte å leve på lite – men i svar-e-posten fra min reportasjeleder lyste det da vitterlig imot meg: «Hva med at du selv tester ut en uke eller måned med minimalt forbruk, hvor du sparer på alt, og ser hvor mye du kan spare?». Jeg vil ikke si at jeg tente på ideen, det ville være å overdrive. Tvert imot grudde jeg meg til det jeg så for meg kom til å bli fire uker på grålig havregrøt kokt på vann uten så mye som ei litta rosin å skue i mils omkrets. I det lengste utsatte jeg saken, men som frilansjournalist trengte jeg pengene – og havre, er ikke det verdens sunneste kornslag?

LES OGSÅ: 4 enkle tips som gjør at du sparer MYE penger

Så hvor starter man? Når jeg tenkte på sparing, var det et pent, lyshåret ansikt som raskt dukket opp i hodet: Silje Sandmæl, forbrukerøkonomen som til stadighet dukker opp med lure sparetips i media – ja, for alt jeg vet, drøyer hun havregrøten med sagflis. Silje var imidlertid opptatt med å spille inn enda flere episoder til «Luksusfellen», der hun bidrar med krisehjelp til deltakere som tar opp nye forbrukslån for å dekke gamle. (En serie jeg selv ofte hadde himlet med øynene over, «Herregud er det mulig, liksom, å ha så liten kontroll over egen økonomi!»).

Hun ville imidlertid gjerne bidra med både fakta og gode tips – og sendte meg en e-post som startet statistikktungt: 

• Over halvparten av oss vet ikke hva vi bruker pengene våre på, viser en undersøkelse gjennomført av Ipsos MMI for DNB. De yngste er de mest uvitende. 
• 30 prosent sier at de ikke vet hvor mye penger de bruker på mat i måneden, 28 prosent sier at de ikke har kontroll over mindre kjøp på kiosker og kafeer, og 21 prosent vet ikke hva de bruker på klær og sko. 

Å lese dette bød på et klassisk øyeblikk av det slaget der du først ler av alle andre, før du innser at det er deg selv det faktisk er snakk om. For hva brukte vel jeg på mat, klær eller kafé? For ikke å snakke om dette tåkelandskapet av telefon, strøm og forsikring? Siljes forklaring på den prisubevisstheten som nå hjemsøker vårt land, var følgende: 

– Vi bruker gjerne det vi har. God lønnsvekst og lav rente har nok skylden for at mange er blitt bevisstløse i forhold til eget pengebruk. Dette fører til at mange av oss bruker langt mer penger enn nødvendig. 

Videre i e-posten fra Silje fulgte en rekke råd for hvordan vi kunne spare flere tusenlapper i måneden (se egen ramme), og en fellesnevner for å kunne kutte i utgiftspostene var – ikke overraskende – økonomisk kontroll.

– For å få kontroll er du nødt til å gå gjennom økonomien din og skrelle bort unødvendige utgifter, samt sette opp et budsjett. 

Skriften på veggen der, altså. Det var ingen vei tilbake – det jeg så mange ganger hadde tenkt at jeg burde gjøre, måtte jeg nå ta tak i. Det var ikke akkurat gjort på et blunk, det ville være å overdrive. Jeg flyttet så å si inn i nettbanken, leste meg opp på mine egne kontobevegelser, samt hadde et lengre opphold inne på «mine sider» hos dem jeg fikk telefon- og strømregningene mine fra. Men omsider satt jeg igjen med en -temmelig god oversikt over hva jeg brukte i måneden på lån, mat, forsikringer, strøm, telefon – ja, alt et moderne menneske tilsynelatende ikke kan klare seg uten. Så kastet jeg om på alt – jeg som før hadde søkt meg til de store, trygge leverandørene, hoppet nå på kampanjepriser fra selskaper jeg knapt tidligere hadde hørt om, og skalv i mine grunnvoller i svevet. 

• På strøm sparte jeg cirka 200 kroner. 
• På telefon cirka 250.
• På forsikringer cirka 250. 
• Boliglånet er min aller største utgiftspost, men da jeg sendte en e-post til min lokale bank og på en ytterst vennlig måte truet med å bytte til en annen, fikk jeg – grunnet den syke prisstigningen i Oslo by det siste halve året – en langt lavere rente og 300 kroner mindre å betale i måneden. 

LES OGSÅ: -Barnefamilier kan spare minst 20 000 i måneden

Rett som jeg satt der og adderte og dividerte, ringte Aftenposten meg. Jeg hadde sagt opp mitt helgeabonnement på papiravisen, men fikk nå en kampanjepris på et digitalt abonnement som var for godt til å takke nei til – og sparte 272 kroner i måneden. Det var som om hele universet nå ville hjelpe meg med å spare, slik Paulo Coelho trolig ville ha sagt det. Små summer hver for seg – men sammenlagt 1272 kroner mindre å betale denne måneden. (Trommevirvel her, takk). 

Jeg vil her likevel benytte anledningen til å si noen ord om banker, telefon, strøm og forsikring. Ekspertene hevder at det er sååå lett å spare penger om man bare er litt bevisst, men … det ville være å overdrive. For oss vanlig dødelige er dette en krevende jungel! Hva pokker innebærer en kWh, hva er et påslag, og hvorfor -gjemmes -totalprisen vekk i liten skrift? På et punkt sa jeg opp alt jeg hadde av forsikringer – i usikkerhet og i sinne over ikke å forstå hva som er et manipulert behov og hva som er et reelt behov. Trenger man for eksempel reiseforsikring når man har reiseforsikring også i et kredittkort? Og hvorfor trykke opp de mest påkostede forsikringsbrosjyrer – når knapt et ord av det som står der, er til å forstå?

Jeg fikk en vantro e-post tilbake fra forsikringsselskapet – skulle jeg virkelig si opp livsforsikringen min uten å ha en annen? I Velferds-Norge, polstret både foran og bak som vi jo er, framsto det å ikke ha livsforsikring som noe av det aller mest risikofylte en nordkvinne kunne foreta seg. Jeg følte meg nærmest litt smårebelsk der jeg aldeles forsikringsløs spente på meg den store, svarte handlesekken min, sparte bussbilletten og gikk den halvtimen det tok til Grønland, forbi den ene matkjeden etter den andre – til jeg kom til butikken med Oslos største utvalg innen frukt og grønt. 

Her kommer det et lite stemningsskifte: Der den administrative biten var som en ørkenvandring, kjentes det å ta tak i matbudsjettet mer som en ørkenblomstring. Jeg har aldri tenkt noe annet enn at så lenge man handler på Kiwi og Rema, så kan man ikke handle så mye billigere. Men i innvandrerbutikken på Grønland bugnet det av frukt og grønnsaker til nærmest halve prisen av hva kjedene tar. Jeg, som hadde fryktet havregrøtregimet, fylte nå sekken med rucola, paprika, løk, avokado, søtpoteter, rødbeter, spirer, persimon, krydder, linser og bønner. (Ja – jeg har muligens fråtset i uøkologisk, ekstremt langreist mat, sprøytet med det giftigste av det giftigste innen plantevernmidler for alt jeg vet – dette aspektet har ikke vært vektlagt i dette prosjektet.) Hos slakteren på andre siden av gata kjøpte jeg oksehaler, høyrygg og bibringe, kjøtt som i dag nærmest er blitt fremmedord, men som blir til utmerkede middager så sant du har tiden til å koke det. Og ikke minst er det billig mat – med en pris godt under hundrelappen per kilo.

SPARE PÅ MAT: Å spare på forsikringer og bank – vanskelig og strevsomt. Å spare på mat, derimot, falt journalist Gry Thune veldig i smak. Foto: Charlotte Wiig
SPARE PÅ MAT: Å spare på forsikringer og bank – vanskelig og strevsomt. Å spare på mat, derimot, falt journalist Gry Thune veldig i smak. Foto: Charlotte Wiig Vis mer

LES OGSÅ: -Kvinner, spar mer online!

La det gå sport i det!

Med appen «Mattilbud», som viser alle matkjedenes ukentlige tilbudsvarer, ble det lett å gjøre gode kjøp også der. På Joker, en butikk jeg ellers aldri handlet i, fant jeg billig ost, en uke hadde Coop Prix 40 prosent på vaskeartikler, og et høydepunkt – eller bunnpunkt om du vil – kom da jeg en kald lørdag ettermiddag brukte halvannen time av mitt liv til å kjøpe høne til 29 kroner kiloen på Meny, og vandret hjem i den sure blåsten med to hønsebeist på nærmere seks kilo på ryggen, mens jeg pendlet mellom å tenke at jeg var genial og skvær gæren – for hva pokker gjør man med seks kilo høne?

Ingen skal beskylde hønsekjøtt for å smelte på tunga, men jeg lagde det jeg vil si var en temmelig utmerket hønsesuppe i karri. Og slik gikk ukene. Jeg lagde digre gryter med oksehalesupper og kjøttsuppe, jeg kokte opp en kilo med røde linser til 35 kroner – som ble til nesten tre liter linser – og nærmest talløse middager med linsesuppe og linseburgere i ulike varianter. Og jeg kunne bli snurt over at svineknoke til kr 34,90 var utsolgt – der røyk den tiliterskjelen med råbillig ertesuppe. Som et plaster på såret rasket jeg med meg en pakke FirstPrice-dopapir for første gang i mitt liv, og labbet hjem med grove, grå ruller under armen, men med friskt mot.

LES OGSÅ: Dropp morgenkaffen - spar 9000 kr!

Det var i det hele tatt mye ved matsparingsprosjektet som appellerte sterkt til meg, ja, som spilte på noen dype strenger i meg. Kanskje var det de generelt nøysomme genene til generasjonene bak meg, kanskje var det bondeblodet i meg, som nå bruste ved tanken på å bruke alle deler av et dyr, slik man gjorde en gang i tiden, da det ikke fantes mat å miste. Da jeg etter en måneds tid gjorde opp matregnskapet, som altså innbefatter meg og gutten min, som er hos meg halve tiden, hadde jeg brukt cirka 2200 kroner – det vil si nesten 2900 kroner mindre enn hva jeg brukte på mat måneden før. (Inn med pauker og basuner her, takk).

Klær var det som det var lettest ikke å bruke penger på. Verst var det å spare på det som angikk sønnen min, og det har jeg i liten grad gjort. Da han ønsket seg et Spiderman-kostyme til en utkledningsbursdag, fikk han for eksempel det, men først etter at mor hadde sammenlignet priser – og spart cirka 400 på det. (Om min fem år gamle sønn spiste oksehalesuppe og høne i karrisaus, lurer du kanskje på? Nei, han kjører en ganske striks polarbrøddiett, så det var dessverre aldri aktuelt, men et par rabatterte fiskepinner fikk han nok i seg). 

Jeg har møtt meg selv i døra opptil flere ganger underveis i denne måneden på sparebluss – og det var ikke et pent syn. Jeg, som kunne le av deltakerne i «Luksusfellen», «Herregud, er det mulig liksom, å ha så liten kontroll!» – nå var det #Denfølelsen. #Nårdutrorduerøkonomisk-menegentligerheltbevisstløs.

Før sammenlignet jeg aldri priser. Tilbudsaviser som kom på døra, var mest en irritasjonskilde som raskt gikk i søpla. Og var jeg i butikken, leet jeg ikke et bryn for å se om det kunne tenkes å være noe på tilbud. Av prinsipp kjøpte jeg ikke First Price-produkter. Før jeg nå framstår som et bunnløst pengesluk, må jeg i selvrettferdighetens navn få legge til: I et år hadde jeg jobbet som frilansjournalist og levert mer, men likevel tjent mindre enn som ansatt. Samtidig var boliglånet like forbannet høyt. Jeg har rett og slett ikke hatt så mye å sløse med. Når jeg til tross for dette ikke kunne titulere meg prisbevisst, så handler det ikke bare om latskap eller bevisstløshet. For når jeg nå sitter med sparebrillene på, er det temmelig tydelig: Det er lite i vårt samfunn som oppmuntrer til sparing sammenlignet med de kreftene som kauker og hoier om økt forbruk. 

Det var mens støyen fra Black Friday og det generelle førjulshysteriet tiltok i styrke, jeg kokte opp en ny kjele med linser og stekte opp linseburgere nok til å mette en hel nasjon. Det er slik jeg lager mat nå – med utgangspunkt i det jeg allerede har i skap og kjøleskap. Det gir også minimalt med matsvinn. Jeg prøver generelt å handle så sjelden som mulig. Fortsatt spenner jeg på meg sekken og trasker til Grønland. Fortsatt er jeg like spent hver mandag når de nye tilbudene kommer i matappen. Skal jeg handle dyre ting, sammenligner jeg stort sett alltid priser. Sågar har jeg byttet tannlege – og sparte 290.  

«Gjerrigknarken» var en fyr jeg før mest av alt syntes framsto som en ufrivillig komisk type – nå har jeg finlest hjemmesiden hans, sugd til meg råd og tilbud, og hold dere fast: meldt meg inn i en bokklubb for å få ei stekepanne jeg trengte, til kun kr 199 kroner. I mitt digitale avisabonnement leste jeg en kronikk om en bestefar som jaktet, fisket, plukket bær – og som hadde et matbudsjett på 200 kroner i måneden. Jeg syntes han hørtes ut som en skikkelig fin fyr. 

LES OGSÅ: Spar penger på kjøttet

Så hvor lite kan man egentlig klare seg på? Sannheten er at jeg kun har skrapt litt på overflaten. Hadde jeg forlatt indre Oslo, kunne jeg trolig ha halvert boutgiftene. Jeg hadde helt sikkert også overlevd uten bredbånd og mobil – litt upraktisk – men jeg hadde overlevd. Sannheten er at spørsmålet om hvor lite vi kan klare oss med, er et eksistensielt spørsmål, om hva vi verdsetter høyest i livet, om hva vi emosjonelt har råd til å gi slipp på. Og mest av alt handler svaret om at det vi virkelig trenger, ikke kan kjøpes for penger, men finnes i menneskene nær deg og i ressursene du allerede har i deg.

Epilog: Etter mang en e-postrunde med forsikringsselskapet krøp jeg til korset og beholdt livsforsikringen – først og fremst fordi jeg ble minnet om hva den faktisk dekket, nemlig mitt barns framtid i fall jeg skulle gå heden. Alternativet var at jeg i fellesskap med min eks måtte finne en ny forsikring – det hadde jeg ikke kapasitet til.

Reiseforsikringen, derimot – den dreit jeg i. Og innbo? Vil du høre noe helt fullstendig uansvarlig, på grensa til uforsvarlig? Jeg dreit i den også. (Mamma: Jeg skal fikse det, slapp av, er ikke helt gæren heller.) 

redaksjonen@kk.no

Siljes Sandmæls sparetips

Bli kvitt gamle synder: Logg inn på nettbanken, og se hva du har brukt penger på det siste halvåret. (Vær forberedt på gremmelse.) Tenk gjennom hvor du kan kutte – og gjør det.

Kutt i regningsbunken: Ofte kan du få det samme produktet eller tjenesten for en billigere penge hvis du bare leter litt. Surf rundt på nettet, og se hvor du kan kutte i regningsbunken. Dette gjelder strøm, boliglån, forsikringer etc.

Sett opp en matplan: Vi handler ofte mat i blinde og med rumlende mage. Da ender man opp med mye unødvendig. Sett opp en matplan, der du planlegger hva du skal ha til middag i løpet av uken. Det er lurt å gjøre alle innkjøpene på én dag slik at du unngår impulskjøp. 

Vær prisbevisst: Det er mye penger å spare på å være prisbevisst. Når du skal kjøpe noe, bør prisen alltid spille en viktig rolle i beslutningsprossen. Dette gjelder alt fra brød til genseren du sikler etter.

Sett opp sparemål: Lengter du etter late dager på stranden, eie din egen bolig eller å pusse opp kjøkkenet? Sparemål gjør det mer motiverende å kutte i forbruket. Regn ut hvor mye du trenger for å nå målet, og sett opp en månedlig spareavtale der et fast beløp trekkes automatisk. 

Få kontroll med budsjett: Tid for budsjett! Skriv opp inntekten din etter skatt, faste utgifter, og hvor mye du skal bruke på mat, shopping og annet i løpet av måneden. Sett også av en post til sparing. 

Hvor bør lista ligge?

Ifølge satser utarbeidet av Statens institutt for forbruksforskning skal en kvinne kunne klare seg på 2240 kroner i måneden til mat og drikke. En kjernefamilie på to voksne og to barn skal etter deres beregninger kunne klare seg på 21 110 kroner i måneden – alt inkludert.

(sifo.no – se etter SIFOS referansebudsjett på høyre side)

Klar, ferdig, spar!

finansportalen.no 
mobiltelefoni.no
elskling.no
strømpris.no 
hvakostertannlegen.no

Denne reportasjen står også i KK nr 5, 2017

Til forsiden