JULIE AIDA: 26 år gamle Julie Aida velger å skjerme seg fra det perfekte skjønnhetsidealet - både i kunsten og i det virkelige liv. FOTO: Lisa Lind
JULIE AIDA: 26 år gamle Julie Aida velger å skjerme seg fra det perfekte skjønnhetsidealet - både i kunsten og i det virkelige liv. FOTO: Lisa Lind
Julie Aida:

Julie Aida bruker kunsten som et oppgjør mot samfunnets forkjærlighet for det perfekte

- Det er ikke nødvendigvis fem fingre på en figur jeg tegner, kanskje er det fire... eller tre eller seks.

I dag er Julie Aida Graf (26) en del av kunstkollektivet til sloggis nye kampanje med navnet «Unfasten Yourself» som blir stilt ut i forbindelse med lanseringen av undertøysserien «Zero Feel». Der skal hun og seks andre jenter gi sin tolkning av det å være fri - gjennom sin kunst.

- Jeg liker veldig godt kampanjen med sloggi, mest fordi den belyser mye av det jeg står for. Det trigget meg. «Unfasten Yourself» for meg handler om å være seg selv og det å tørre å gå utenfor grensene - og normen. Jeg vil med dette prosjektet fokusere på å få folk til å hoppe av så fort man merker at man er kastet på en slags bølge. Ikke føl på at du følge strømmen.

Hun har selv vokst opp med en familie som hele tiden har latt hun få gjøre akkurat det hun har hatt lyst til, uten å stille noen spørsmålstegn ved det. Det har vært viktig for henne.

- Jeg bobler av inspirasjon når det kommer til prosjekter som dette. Jeg stiller kanskje strenge krav til meg selv, men det er det som gjør at det blir ordentlig bra. Selvfølgelig kunne jeg bare stilt ut noe arbeid jeg allerede har, men hva betyr det for meg kreativt? Jeg vil utfordre meg selv og bevege meg utenfor trygge rammer.

Fant støtte

Som en stilfull fargeklatt kommer hun gående mot meg midt i Oslo sentrum. Heldigvis fikk hun presset inn et intervju mellom tegningen og innkjøp av nye tusjer denne onsdagen. Tusj-shopping, en litt sånn «nørdegreie» hun elsker ifølge henne selv.

- Barndommen min var ikke alltid så lett, så jeg fant mye støtte i tegning som barn. Med lite teknologi i hverdagen var jeg også nødt til å finne på mine egne måter å underholde meg selv. Jeg levde skikkelig i nuet, sier Julie Aida.

Ble pushet

Hun vokste opp hos besteforeldrene sine på Greverud i Oppegård kommune, og helt siden hun var tre år gammel har hun brukt tegning og annen kreativ kunst som en slags terapi i hverdagen. Likevel var det læreren hennes på videregående som motiverte henne til å starte på Kunsthøgskolen i Oslo i 2012.

- Hun så at jeg virkelig kunne utvikle meg kreativt. Hvis ikke hun hadde pushet meg, så tviler jeg på at jeg hadde startet der på eget initiativ. Jeg har liksom vært så kreativ at jeg har gjort alt mulig, og har alltid hatt problemer med å bestemme meg for hva jeg virkelig vil.

Analog fotografering. Fremkallingsprosesser. Tegning. Maling. Reklame. 26-åringen har vært innom omtrent alt som har med hendene å gjøre.

- Det eneste jeg ikke gjør like ofte er å sy. Men hvis jeg hadde fått en symaskin så hadde jeg sikkert gått helt «nuts» med den også, ler hun.

LES OGSÅ: - Den første audition-tapen min gikk direkte til Steven Spielberg. Jeg bare - shit, er det sånn det funker?

Mer enn en illustratør

Tross sin unge alder har hun allerede i dag markert seg godt innen kunstbransjen, og gjør til daglig jobber som innebærer alt fra veggdekor, utsmykning og reklame. Alle disse faktorene, i tillegg til en vilje av stål gjør at Julie Aida sklir rett inn i KKs nye spalte - nemlig «Unge, lovende».

JOBBER: Julie Aida elsker sterke farger, noe som også er godt synlig i kunsten hennes. Dette bildet er tatt i forbindelse med «Unfasten Yourself»-prosjektet hun gjør med Sloggi. Foto: Nathalie Hermier
JOBBER: Julie Aida elsker sterke farger, noe som også er godt synlig i kunsten hennes. Dette bildet er tatt i forbindelse med «Unfasten Yourself»-prosjektet hun gjør med Sloggi. Foto: Nathalie Hermier Vis mer

- Det er litt vanskelig å definere yrket mitt, for jeg føler meg verken som en grafisk designer eller illustratør, selv om det er det jeg har studert i fem år. Det blir for snevert, og det er viktig for meg å ikke sette så strenge rammer når det kommer til hva jeg skal jobbe med eller anse meg som. Jeg liker heller følelsen av at jeg kan skape alt, uansett hvilket yrke det går under. Så kall meg gjerne bare en kunstner eller en visuell artist, så får folk bare tolke det begrepet som de vil.

Begynte å gi faen

Hun har en særegenhet i kunsten de fleste har lett for å kjenne igjen. Alle som kjenner Julie Aida personlig vet hvilke tegninger som tilhører henne. Hun får også tilbakemeldinger fra fremmede som ikke vet hvem hun er, men som føler de kjenner henne gjennom streken.

- Det er spennende å få tilbakemeldinger fra ukjente. Da blir jeg glad, for det viser at tegningene mine har et personlig preg. Selv aner jeg ikke hva det er med kunsten min som viser at det er akkurat mitt... kanskje burde jeg vite det?!

Men måten hun tegner på i dag har ikke alltid vært lik. Den har forandret seg helt siden hun var yngre, og fant ikke den unike «Julie Aida-stilen» før kanskje for 5-6 år siden. Det var nemlig da hun begynte å gi litt mer faen.

- Før var jeg så sykelig opptatt av at strekene mine skulle være så perfekte. Rette linjer. Perfekte skygger. Pene figurer. Jeg skulle være så realistisk, best og flink at det skapte et konkurranseinstinkt mot meg selv som ødela kunsten min. Da begynte jeg å gi mer faen i hva andre synes om det jeg gjør, for man blir liksom så sliten av å tenke så mye.

- Hvordan vil du beskrive kunsten din i dag?

- Den er i alle fall ikke perfekt, for jeg går bort fra alle regler. Jeg driter egentlig i hvordan man skal tegne, jeg bare tegner som jeg vil. Det er ikke nødvendigvis fem fingre på en figur jeg tegner, kanskje er det fire... eller tre eller seks. I dag tegner jeg ut i fra hvordan jeg føler meg og skisserer sjelden. Jeg bruker heller ikke blyant, for da har jeg muligheten til å viske det ut, og på den måten går jeg bort ifra det jeg har angst for; det perfekte.

- Kall tegnerstilen min gjerne naiv, eller «carefree». Den er et resultat av at jeg har kastet usikkerheten ut av vinduet.

TEGNER MED TUSJ: Julie Aida sier at hun aldri tegner med blyant, bare fordi hun ikke vil ha muligheten til å hviske ut hva hun føler. Foto: Nathalie Hermier
TEGNER MED TUSJ: Julie Aida sier at hun aldri tegner med blyant, bare fordi hun ikke vil ha muligheten til å hviske ut hva hun føler. Foto: Nathalie Hermier Vis mer

Bryter opp mønsteret

I prosjektet med sloggi og «Unfasten Yourself» skal hun stille ut en risotrykket plakatserie, og har tatt utgangspunkt i et repeterende mønster som symboliserer noe helt normalt, flatt og kjedelig. Innimellom der finner man et ikonisk objekt som bryter opp det monotone mønsteret. Uten å røpe for mye innebærer prosjektet alt fra smileys, muffins og grønne planter.

- Jeg har tenkt å formidle hva jeg føler, uten at det skal være noe fasit på det. Jeg vil virkelig at folk skal tolke illustrasjonene mine selv, så hva det betyr for andre kommer an på øyet som ser. Jeg synes i alle fall at denne serien viser godt hvordan akkurat jeg føler meg blant resten av samfunnet vi lever i. Dessuten er jeg en trykkenørd og griper en hver sjanse jeg får til å riso- eller silketrykke hvis jeg skal stille ut.

Oppgjør mot «det perfekte samfunn»

Det er heller ikke bare i kunsten at 26-åringen velger å ta avstand fra det som virker tilsynelatende feilfritt og perfekt. Hun uttrykker spesiell bekymring når det kommer til utviklingen av sosiale medier, Instagram og viktigheten av «likes».

- Det har alltid vært en del av meg å bry meg om mitt eget kjønn. Det står virkelig hjertet mitt nært, så jeg husker godt hvor kjipt og trist det var da Instagram ble en stor greie. Det påvirker folk helt ekstremt, og spesielt de yngre. Til og med vennene mine ble påvirket, de som aldri har vært opptatt av sånne ting før.

- Jeg velger å ta den kampen noen ganger. Jeg snakker ikke om dette særlig høyt, men jeg har en visuell stemme. Noen ganger får jeg en innboksmelding på profilen min hvor det står «jeg synes dette var så fint uten at jeg vet helt hvorfor. Det var bare så enkelt». Det liker jeg. Folk kan følge meg hvis de ønsker å føle seg litt mer normale, for på min Instagramprofil finner du ikke så mye fiksering av utseende, men heller en mer barnslig lekenhet.

Selv har hun alltid brukt Instagram også som en portefølje, hvor hun viser frem tegningene sine. Men også jobbmessig la hun merke til hvilke typer tegninger som fikk mye oppmerksomhet og ikke.

- Tegnet jeg en fin rumpe så fikk den masse likes, og samme med kropp generelt. Det gjør det dessverre så tydelig hvor fokuset hos folk flest ligger.

Heldig som kan si nei

Det var på høsten i fjor at Julie Aida endelig kunne begynne å leve skikkelig av kunsten sin, rett etter at masteroppgaven var levert. Oppdragene strømmet på i den perioden det begynte å nærme seg deadline på skolen, noe som endte i at hun ved flere tilfeller faktisk måtte si nei til ulike jobber. Jobber som hun tidligere bare hadde drømt om.

- Det er alltid kjipt å ikke kunne si ja til alt man har lyst til, men samtidig så føler jeg meg svært heldig som er nødt til å si nei til noe - og som faktisk må bruke feriene mine til å utvikle nye ideer og skissere kommende prosjekter. Ikke alle kan det, sier hun og legger til:

- Fordi det å være kunstner er et veldig usikkert yrke, og man må være svært målrettet og selvsikker. Jeg vet ikke hvordan sommeren kommer til å bli for eksempel, men det er gøy å ikke vite hva jeg har foran meg. Jeg nyter at det går bra, og akkurat nå er de neste månedene allerede booket med spennende prosjekter.

Å gå fra en «vanlig» jobb

Hun har vært i arbeidslivet siden hun var 16 år, og har tidligere jobbet hos både Narvesen, 7/11, vært utelivsfotograf, musikkskribent for Smuglesning og selger i skobutikken Stress i Oslo. Hvordan har overgangen med å gå fra en «vanlig» jobb til å bli en selvstendig kunstner egentlig vært?

- Det har selvfølgelig vært veldig rart. Når jeg har jobbet i butikk så lenge, så skal jeg innrømme at det er vanskelig å slippe tak. Jeg har jobbet med kundeservice i 10 år nå, og jeg elsker jo å drive med sko. Kan jo si jeg har en «liten» skosamling.... Men jeg må bare innse at jeg ikke har tid lengre, ler Julie Aida.

Hun trekker likevel frem at det positive med dagene som sin egen sjef er at ingen dager ser like ut, og at hun helt selv kan være ansvarlig for både arbeidstid og arbeidssted. Utfordringen er å finne en balanse hvor hun er både snill og streng med seg selv.

- Det eneste jeg prøver å ha som en fast rutine er å stå opp til samme tid hver dag, som er rundt klokken 08.30. Noe A-menneske har jeg aldri vært, og hodet mitt er et nattedyr. Det vil si: jeg har ikke noen problemer med å legge meg tidlig, men jeg sliter med å kvitte meg med en viss energi, så hodet ligger alltid og kverner ideer lenge før jeg sovner. Det hender jeg må stå opp igjen og tegne og skrive ned ting, så hjernen får slått seg av.

LES OGSÅ: - Jeg håper unge jenter ser opp til meg fordi jeg jobber hardt, ikke fordi de synes jeg er pen

Til forsiden