De fleste av oss husker vårt første møte med arbeidslivet. Spente, nervøse og grønne tok vi på oss arbeidstøyet og nesten ærbødig tok vi til oss informasjonen om hvordan rutiner skulle utføres.
Noen kjente seg kanskje ikke helt klar, men for May Britt Østby, var det helt motsatt. Hun var overmoden og ivrig etter å tjene penger og klare seg selv.
Den iveren har fulgt henne videre i livet og gitt henne massevis av muligheter. Muligheter hun flere ganger måtte reise langt for å gripe.
– Jeg har vært veldig heldig med de valgene foreldrene mine har tatt
Resultat av en sommerflørt
De første leveårene vokser May Britt opp med besteforeldrene og en svært ung mor i en liten bygd omtrent 10 mil utenfor Trondheim.
- Jeg er rett og slett resultatet av en sommerflørt, smiler den i dag 51 årige toppsjefen, som forteller at moren og den biologiske faren hennes møttes da de hadde sommerjobb på et hotell i Lillehammer. Moren hennes var ikke klar over at hun var med barn før etter hun kom tilbake til hjembygda.
Moren møter med tiden en ny mann som hun får barn med, og May Britt ser på han som pappa, likevel skjønner hun at det ikke er helt rett.
- Den gangen var det ikke åpenhet om at han ikke var faren min, men det er kanskje sånne ting som man kjenner på som barn. Sannheten kom frem litt senere ettersom jeg vokste opp.
Den nye pappaen i livet hennes har en jobb som krever at familien er mobil, og det blir en del farting fra sted til sted. May Britt tror at dette har gjort henne mer tilpasningsdyktig.
Den biologiske faren møtte hun først som 23-åring og i dag bor de i samme by, men har ikke mye kontakt. Likevel er ikke det noe hun opplever som trist.
- Da jeg fikk mine egne barn hadde jeg ikke det behovet lenger. Men jeg husker at jeg i oppveksten var jeg mer opptatt av å vite hvem faren min var. Men jeg fikk møtt han, han er en fin person, men vi har ikke kontakt utover det.
Men hun fikk en fantastisk bror med på kjøpet, en halvbror, som fant May Britt, og de to har svært god kontakt i dag.
Malenes nyttårsforsetter endret livet hennes: - Jeg hadde mistet meg selv
Flyttet fra kjærlighetssorgen
16 år gammel får hun sin første jobb på en hamburgerrestaurant i Trondheim. Hun elsker umiddelbart følelsen av å tjene penger og greie seg selv. Hun har med seg en selvstendighet og utferdstrang hjemmefra og det fører til at hun etter videregående bestemmer seg for å reise til USA å jobbe som au pair i et år.
Familien hun jobber for der og den andre au pairen blir mennesker hun skal kjenne resten av livet, som en slags selvvalgt familie. Når hun reiser hjem fra USA lar hun mye av janteloven ligge igjen der.
Hun er heller ikke klar for skole igjen riktig enda, så hun begynner å jobbe på en pizzarestaurant i Trondheim, som hun stortrives på. Her forelsker hun seg også hodestups i en kollega. Dessverre varer ikke kjærligheten og May Britt kjenner på en trang til å komme seg unna.
- Når det kommer til sorg, har jeg alltid ønsket å ha nok å gjøre for å ikke tenke for mye på det. Og i den perioden med kjærlighetssorg fikk jeg to muligheter: Den ene var en ledig stilling som selvstendig næringsdrivende i Narvesen i Vadsø, eller frukt- og grønt ansvarlig på Rema 1000 i byen jeg bodde i.
I kjent stil velger May Britt den lengste vei. Bare 23 år gammel pakker hun det lille flyttelasset sitt og drar nesten så langt nordøst som man kommer i riket. Der skal hun drive en skakkjørt Narvesen-kiosk på kaia i den lille byen.
- Å dra til Vadsø var en større utfordring å dra til USA, for det var jo ingenting der. Nå skulle jeg plutselig drive butikk selv og jeg fikk en sjokkopplevelse allerede første lørdagen jeg skulle på jobb. Da var det sykemeldinger og jeg måtte selv jobbe dobbelt, forteller hun, men understreker samtidig at det var morsomme ting som skjedde:
- Jeg fikk ofte besøk av lokalbefolkningen som hadde hørt om denne trønderen som våget å drifte kiosken som ingen fikk til i bygda.
May Britt sjarmerte med sine kunder med gode samtaler og smil, og den gode stemningen skapte stor nysgjerrighet hos mange i Finnmark.
- Ble kalt inn på teppet da jeg ble dumpet
Falt pladask
Blant dem som lot seg sjarmere av den unge kioskdriveren var det også en eplekjekk harstadværing. Han falt pladask for May Britt og viste det med komplimenter, gaver og hjelp til å drifte kiosken. Innen tre måneder var de et par.
Hun hadde gitt seg selv to år til prosjektet. Underveis levde hun på pølser og boller som var igjen etter stengetid eller gått ut på dato. Hun tok ut minimalt med lønn. Derfor husker hun ennå godt følelsen da hun fikk sitt aller første oppgjør.
- Så mye penger hadde jeg aldri sett før. Jeg holdt kostnadene nede og holdt orden på meg selv. Det var gøy å komme opp dit å få til en suksess som ingen andre hadde fått til. Og jeg ble spurt om hvordan jeg fikk det til, men jeg var der jo mye selv.
Da to år var gått, hadde hun ikke bare gjort det hun kom dit for, men hadde også en ring på fingeren. Forloveden hennes ville gjerne studere, og dermed ble også May Britt med til Porsgrunn hvor hun valgte å studere administrasjon og ledelse. Men det var ikke bare bare. For gjennom de fem årene hun studerte, fikk hun også to barn.
- Det var ikke perfekt, men jeg har alltid hatt stor kapasitet, så jeg orket det. Dessuten hadde et ønske om helgefri, slippe å jobbe på 17. mai og sånne dager. Derfor tenkte jeg at en utdannelse var lurt. Min mor fikk ikke de samme mulighetene, så derfor har jeg alltid at jeg har tenkt at jeg må sørge for at jeg må klare seg selv, forteller hun.
Og det får hun til. De neste 25 årene jobber hun seg jevnt og trutt oppover i Reitan-systemet og blir en stadig mer sentral leder.
Hun nådde toppen som regiondirektør for Rema 1000 i Oslo, med ansvar for 1350 ansatte og en omsetning på 5 milliarder.
Kledde seg som en mann
Når det er krise eller såkalte «turn arounds» må til, da kan man stole på May Britt. Hun sier selv at hun er best i dårlige tider.
- Da er jeg kanskje mest modig og greier å holde roen, sier hun.
Hun har opplevd det å sitte som eneste dame i et rom med 17 eldre menn, som skal bestemme.
Men denne trønderdama vokste opp med 80-tallslederne å se opp til, det har gjort henne robust.
Det hun forteller at det også har vært litt tøft, da hun ikke alltid har følt seg like godt forstått.
- Man merket at det var forskjeller. Jeg må innrømme at jeg i perioder følte at jeg ikke kunne være meg selv, og det er aldri noen god opplevelse. Det ble til slutt et for maskulint miljø og det verste var når jeg begynte å kle meg og opptre som en mann. Da tenkte jeg at nå er det nok.
Men hun har greid å hevde seg likevel. Har takket ja til alle mulighetene hun har fått. Men hun sier at hvis det er ett tips hun ville delt med andre kvinner som vil klatre på jobbstigen, er det det å vite hva som er viktigst i ens eget liv slik at man har en balanse mellom jobb og privatliv.
- Det andre er rett og slett å si mer nei. Jeg opplever stadig vekk hos kvinnelige medarbeidere og ansatte at de har for lett for å si ja. Men dersom man tar litt tenketid, har man mulighet til å trekke pusten og se på sin egen kalender. Sånn at man styrer sin egen agenda i livet. Det kan være vondt å bli misbrukt i en annens agenda.
Dette er «skilsmissegrunn nummer én». Kristin og Helge har funnet løsningen
Flyttet med venninnen
Hun har selv kjent på det å måtte si nei. Da May Britt jobbet med Remas siste «turn around» i Oslo noen år tilbake, kom hun nær å møte veggen.
- Jeg har alltid elsket å jobbe mye, men da kjente jeg at hjulet hadde spunnet så fort i så mange år at jeg ikke egentlig hadde hatt tid til å puste. Jeg skjønte at jeg måtte begynne å lytte til kroppen og dersom jeg ikke gjorde noe, kom jeg faktisk til å bli syk av jobben.
Hun hadde mot til å følge hjertet sitt og sa opp jobben sin uten å ha noe annet å gå til. Det hun derimot ikke hadde tatt med i beregningen var pandemien som lurte rett rundt hjørnet.
- Gudskjelov for at jeg ikke visste det. For da hadde jeg mest sannsynlig blitt syk.
Hun fikk en god avtale med Rema og skulle få lov til å hvile litt. Planen var at hun skulle komme tilbake på et tidspunkt. Hun rakk hente seg litt inn under en tur til Bali og til New York. På flyet hjem fra New York stengte imidlertid Norge ned.
- Da gikk jeg rett inn i isolasjon i en liten leilighet i Oslo, uten jobb og i en pandemi. Da måtte jeg spørre meg selv: Hva gjør jeg nå?
Men svaret lå hos de menneskene som alltid har vært så viktig for henne- hennes selvvalgte familie: nemlig venner.
Hun og en venninne solgte alt de eide og kjøpte seg leilighet sammen i Oslo under pandemien. Slik slapp de å sitte alene, og de kuttet kostnader for å ha frihet til å ta nye valg og retning.
May Britt gjorde et oppdrag for Specsavers under pandemien og jobben hun gjorde førte til nye salgsrekorder. Foruten om det brukte hun tiden på å hente seg inn igjen, samle krefter til større oppgaver. Og de skulle snart vise seg.
Menn kan la seg skremme
Våren 2022 får hun nemlig et tilbud fra kaffebarkjeden Espresso House. Nå er May Britt sjef for over 900 ansatte spredt på 61 kaffebarer landet over.
- Da jeg fikk det tilbudet, kjente jeg at det var noe jeg virkelig hadde lyst til. Her er det mange som har sitt første møte med arbeidslivet og mange som har sin første lederjobb. Dessuten har vi mye fokus på å bekjempe ensomhet, noe alle kan kjenne på.
- Har du kjent på ensomhet?
- Ja, ja. Absolutt, en topplederjobb kan være veldig ensomt, så det har jeg kjent på mye på min vei.
Så nå er drømmejobben landet, men hva med kjærligheten? Hun og mannen gikk nemlig fra hverandre for tolv år siden. Men hun understreker at de fortsatt er gode venner.
Hun innrømmer at det kunne vært trivelig med en kjæreste, en som ønsker å bruke tiden sin på det som virkelig betyr noe og som ikke er redd for en dame som kanskje tjener mer enn han, eller har en høyere stilling enn han. Hun forteller at hun uten tvil har opplevd at menn kan la seg skremme av det.
- Jeg tenker at denne mannen må kunne se hele meg, og ikke bare meg i kraft av rollen min og lønn. Men en solid og trygg mann som ser hele May Britt, og den mannen har jeg ikke møtt enda. Men jeg satser fortsatt på at han dukker opp når timingen er riktig, smiler hun.
Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no
Derfor går tiden fortere når du blir eldre
– Jeg følte meg svakere ved å ikke få til det kvinnekroppen er skapt til å gjøre
