Er du bevisst at kvinners litteraturhistorie er marginalisert? Jeg har blitt det gjennom egne litteraturstudier, og gjennom å finne missing links hos nålevende kvinnelige forfattere. I denne bevisstgjøringsprosessen har det vært som om mange stemmer tidvis har glidd over i hverandre og blitt til én stemme, som hinter om en «herstory» (ref: «history»). Det selv om mannen aldri har vært langt unna:

Knausgård og Kulturmannen.

"Hvis en mannlig forfatter skriver om livet sitt og følelsene sine, da er han sensitiv, åpen og innsiktsfull. Når kvinner gjør det samme, blir det bare personlig og patetisk. Hadde en kvinne skrevet Min kamp-bøkene til Karl Ove Knausgård ville de aldri blitt utgitt …" (Siri Hustvedt)

"Simone De Beauvoir ble lest som en som pjattet i vei, narsisisstisk, mens Elias Canetti ble lest motsatt av de samme kritikerne … vi må fikse dette, menn har ikke hørt om Virginia Woolf, menn leser stor sett bare menn hvis de ikke har grunn til annet, mens kvinner leser på kryss av forfatterne …" (Toril Moi)

"(Det virker som anmelderen tror det er Knausgård som har funnet opp leken med det selvbiografiske.) Det er useriøst å anmelde bøkene mine uten å ha lest Woolf, Austen, Brontë, Dickinson, Plath, Lessing, Jelinek, Herta Müller, Hustvedt, Kane, Cixous, Fagerholm, Hjorth, Stridsberg, Oksanen, Zadie Smith, Lowden, Mara Lee, Høvring, SS Bjugn, Carina Rydberg, Lunden …" (Ellisiv Lindkvist)

"Det finnes en grense for hvor lenge man orker å lese Lars Noréns dagbøker som ung kvinne. Eller du kan absolutt lese August Strindberg, men på ett eller annet tidspunkt så kjenner du deg krenket som kvinne, du vil ha inn den andre, men du vet ikke at det har fantes kulturkvinner på hans tid … og kvinnene som har skrevet hvor de finnes, har kulturmennene ikke brydd seg om, dyttet vekk som kvinnesaker." (Ebba Witt-Brattström)

Det er sånt som ligger bak når vi nå velger å vie denne plassen til bøker skrevet av kvinner. Flere griper også inn i selve dagens diskusjon om kulturmannen, som devaluerer (kultur)kvinnens litteratur.

LES OGSÅ: Her er dagene du bør ta fri neste år

12 boktips til deg

- Hvis jeg skal anbefale bøker til et kvinnelig publikum ønsker jeg å anbefale bøker som handler om kvinneliv, noe man kan kjenne seg igjen i, sier forfatter Ellisiv Lindkvist, aktuell med boken Oh, kulturmannen (2017), som blir mer aktuell for hver dag som går med #metoo-kampanjen.

1. I love dick - Chris Kraus

Da jeg leste denne ble jeg veldig begeistret. Jeg må legge til at jeg ser noen tangeringspunkter med min egen bok. Begge handler om den kvinnelige kunstnerens ønske om anerkjennelse fra kulturmannen og ydmykelsen og skammen over det.

Det er et interessant spørsmål: er seksuell fornedrelse og intellektuell fornedrelse to sider av samme sak? Å snakke om kulturmannen er å snakke om hvordan kvinner devalueres intellektuelt. #Metookampanjen handler om hvordan kvinner reduseres til kropp og grenser bryter og det blir begått overtramp og overgrep. Chris Kraus forteller om ydmykende opplevelser. Kan menn og kvinner være likestilte i seksuelle situasjoner om de ikke er det intellektuelt? Eller er det omvendt? Hva kommer først, tanken eller kroppen? Det er også en del av begge bøkenes prosjekt: å vise hvilken felle denne dualiteten er. For menn blir ikke rammet av sin egen seksualitet, sin egen kropp, sin egen alder. De er intellektuelle uavhengig av aldring og unge koner.

2. Denne flammende verden - Siri Hustvedt

Hustvedt har siden romandebuten med Med bind for øynene (1992) undersøkt identitet, ofte med et skråblikk på hvordan kjønnsidentiteten former oss. I denne tar hun det et hakk lenger når den eldre billedkunstneren Harriet Burden bruker unge mannlige kunstnere til å stille ut sin egen kunst for å få en mer objektiv anerkjennelse. Boka er tankevekkende, full av kunnskap og går inn i noe som er betent og vanskelig. Men den er også spennende, som en kriminalfortelling.

3. Den gylne notatbok - Doris Lessing

Dette er for mange en klassiker og jeg vil gjerne løfte den fram igjen. Selv om det begynner å bli en stund siden etterkrigstidens England, opplever jeg romanen som aktuell og relevant den dag i dag. Hovedpersonen Anna Wulf er forfatter av en roman og sliter med å skrive en til. Hun står i en turbulent politisk tid og lurer på hvordan hun kan skrive når det skjer så mye urett i verden. Denne avmaktfølelsen kjente jeg også på da Trump ble valgt til president i USA.

LES OGSÅ: 7 bøker med sterke kvinnelige karakterer!

4. Egalias Døtre - Gerd Brantenberg

En klassiker som jeg tror man vil ha stor glede av å lese i dag er denne satiriske romanen. Jeg leste den på nytt for ikke så lenge siden og den er fortsatt tankevekkende. Morsomt med å snu på språket, det er vanskelig å lese «dam» i stedet for man i begynnelsen, det rykker litt, men det viser hvordan vi (fortsatt) tar mange ting for gitt.

5. Alltings början - Carolina Ramqvist

Ramqvist har skrevet en intelligent, morsom og gjenkjennelig roman om å vokse opp og komme inn i et mannsdominert medie- og musikkmiljø i Stockholm og samtidig bli løftet fram som «den unge tjejen» alle vil ha. Hun viser hvordan seksualiteten kan forstyrre og nærmest forråde den ellers feministisk bevisste Saga som har en feministmamma og er oppdratt til å bli sterk og selvstendig.

6. Såpass må du tåle - Heidi Helene Sveen

En debattbok fra i fjor høst er ikke akkurat blitt mindre aktuell med #metoo kampanjen. Sveen har et lettfattelig språk og en diplomatisk tone. Hun klarer på forbilledlig vis å formidle en opphetet debatt så man kan forstå mer av hele feltet.

Janne Stigen Drangsholt:

- Jeg har selv kommet til en erkjennelse av at det er mange mannlige forfattere som jeg rett og slett ikke orker å lese lenger fordi jeg bare synes at de absolutt ikke snakker til meg, sier Janne Stigen Drangsholt, forfatter av Humlefangeren, Ingrid Winters makeløse mismot og Winter i verdens rikeste land og litteraturforsker ved Universitetet i Stavanger, som oppgis som en ressurs på feltet av Senter for kvinne- og kjønnsforskning (UiB).

Det til tross for at vi som kvinner er vant til å kunne identifisere oss med menn ettersom de er hovedpersoner i så og si alle bøker og filmer. Dette er som kjent grunnen til at JK Rowling valgte en gutt som hovedperson og ikke en jente – for alle jenter ville gidde å lese og være villige til å identifisere seg med Harry, men ingen gutter ville gidde å lese eller være villige til å identifisere seg med Hermine.

7. Kunsten å være kvinne - Caitlin Moran

Det er en memoar om Morans eget liv og har som mål å gjøre feminisme mer tilgjengelig for alle kvinner. Den er morsom og viktig og konklusjonen til Moran er at «vi er alle sammen, liksom, gutta».

8. Blå kvelder - Joan Didion

Nok en memoar. Didion skrev denne etter å ha mistet både mannen og datteren. Det skulle egentlig være en bok om å være mor, men kom til å handle om alt fra aldring og sykdom til skriving og hvordan leve et liv.

9. Et eget rom - Virginia Woolf

Her snakker Woolf om hva kvinner trenger for å skrive (et eget rom og egen inntekt) og tar for eksempel opp dette med at menn har en lang litterær tradisjon å lene seg på (med menn som i hundrevis av år har sagt noe om hva det vil si å være mann, som igjen har blitt betraktet som å si noe om hva det vil si å være Menneske), mens kvinner har noen få stemmer hist og her (f.eks. Jane Austen).

10. Jentene - Emma Cline

Denne handler om et komplisert og farlig vennskapsforhold, men mest av alt hva som kan være konsekvensen av å hele tiden se seg selv utenfra (slik jenter ofte blitt opplært til).

11. Dødslekene/The Hunger Games - Suzanne Collins

I motsetning til JK Rowling våget forfatteren å velge en jente som hovedperson, og denne serien har betydd mye for det å godta en kvinne som «universell hovedperson». Det er absolutt ikke bare jenter som leser og identifiserer seg med Katniss, og dermed er dette en viktig serie innenfor en sjanger som oftest har mannlige hovedpersoner.

12. The Handmaid’s Tale - Margaret Atwood

Atwoods bok minner oss om at kvinners beretninger til alle tider har vært nedvurdert, og understreker hvor viktig det er at kvinner fortsetter kampen for å bli hørt og sett. Hovedpersonens mor sier ganske tidlig i boken at vi ikke må glemme at de rettighetene vi kvinner i dag nyter godt av ikke har eksistert spesielt lenge i verdenshistorien, og at vi aldri må ta dem for gitt. Med andre ord – ikke la drittsekkene vinne.

Ebba Witt-Brattström, litteraturprofessor som har vært med på å kanonisere kvinnelige forfattere i Norden og for tiden aktuell med boken Kulturkvinnan - och andra texter (2017) støtter opp om artikkelen, men rakk dessverre ikke å bidra med kommentarer grunnet travle dager. Men det er henne vi har lånt uttrykket «herstory» fra, da hun diskuterte kulturmannen ved Bergen Offentlige Bibliotek i fjor.

Men hun skriver i en e-post at hun leser på to bøker nå:Dagar av ensamhet - Elena Ferrante og Solidäre - Anna Jörgensdotter.

La oss også gratulere norske Elisabeth Aasen (82) med Brages hederspris som hun fikk på denne tiden i fjor, for å ha viet sitt liv til å løfte frem kvinnelige forfattere!