DELTE HISTORIER: - Da jeg satt i intervju med eldstegutten i familien så føltes det naturlig å dele historien om bil-ulykken vår og mammas historie, sier Karina Hollekim. FOTO: Bjørn Owe Holmberg
DELTE HISTORIER: - Da jeg satt i intervju med eldstegutten i familien så føltes det naturlig å dele historien om bil-ulykken vår og mammas historie, sier Karina Hollekim. FOTO: Bjørn Owe Holmberg Vis mer

- 17-åringen sa: Jeg har ingen. Hvem skal oppdra meg?

Da den tidligere ekstremsportutøveren Karina Hollekim møtte de foreldreløse barna i Eswatini, delte hun sitt eget savn med dem.

Karina Hollekim er kjent som pioner for basehopp, og er i dag fremdeles den eneste norske kvinnen som har drevet med basehopp profesjonelt. Hun er også den første kvinnelige utøveren som har gjennomført basehopp på ski.

I fjor høst dro Karina sammen med SOS-barnebyer til Eswatini sør i Afrika, tidligere Swaziland, der hun besøkte en foreldreløs søskenflokk på syv. Eldstemann på 17 år har hovedansvaret for søsknene sine, og beskrives av Hollekim som en gutt med enorm viljestyrke og overlevelsesinstinkt.

17-åringen mistet begge foreldrene sine da han var 15 år gammel, da de ble påkjørt av en politibil. Søskenflokken ble boende i barndomshjemmet deres, til minne om foreldrene.

- De bor i dag i det vi kan kalle for deres hjem, som egentlig er et blikktak på noen lekablokker. De har verken strøm eller mat, og går milevis hver dag for å komme til en kulp med brunt sølevann. Det brune og grumsete vannet bruker de til både mat og drikke, og til å vaske seg med, forteller Karina.

LES OGSÅ: Antisupermamma i Nepal: - Mødre bør ikke bryte hverandre ned

Tok tid å bygge tillit

Videre forteller hun at det i begynnelsen var vanskelig å komme tett innpå familien. Hun opplevde barna som reserverte og skeptiske, og forteller at hun på et tidspunkt selv ble usikker fordi hun ikke visste hvordan hun skulle opptre. Det tok tid å bygge tillit, men etter hvert opplevde de å komme nærmere hverandre.

GODE ØYEBLIKK: - Alle barn har drømmer, uansett hvor i verden de kommer fra, sier Karina Hollekim. FOTO: Bjørn Owe Holmberg
GODE ØYEBLIKK: - Alle barn har drømmer, uansett hvor i verden de kommer fra, sier Karina Hollekim. FOTO: Bjørn Owe Holmberg Vis mer

- Gjennom dagene vi var sammen fikk vi et nært forhold. Barna forsto endelig at jeg kun ville dem godt, og at jeg som voksen var en de kunne stole på. Vi ble venner.

Søskenflokken står på døgnet rundt. Dagene deres består av plikter og hverdagslige gjøremål. De leker nesten aldri og er i så måte blitt fratatt barndommen sin. Alt dreier seg om å overleve fra dag til dag. Karina forteller at hjelpen de mottar fra SOS-barnebyer utgjør en stor forskjell for familien. Å oppleve en slik ekstrem fattigdom på nært hold setter ting i perspektiv.

- Jeg husker spesielt godt at 17-åringen sa til meg: «søsknene mine kommer til meg med problemene sine, men jeg derimot, har ingen å gå til. Hvem skal oppdra meg? Jeg er jo bare et barn jeg også», forteller Karina gråtkvalt.

Hun tørker forsiktig bort tårene fra ansiktet og fortsetter:

- Han er den som skal bli forelsket, komme hjem og ha noen å fortelle det til. Han sitter med hundrevis av spørsmål som handler om å bli voksen, uten å få dem besvart.

Den 17 år gamle gutten drømmer om å bli lege ifølge Karina. Han vil redde liv og hjelpe mennesker i nød. Han tenker ofte på foreldrene sine og at han skulle ønske at han kunne reddet dem også.

- Alle barn har drømmer, uansett hvor i verden de kommer fra. Disse barna lever i fattigdom, og trenger derfor å fokusere på de positive øyeblikkene der de gjør ting i hverdagen som de mestrer. Ved å bygge opp en selvtillit som gir dem troen på at de kan komme en vei, fortsetter de å kjempe, til tross for all elendighet.

LES OGSÅ: Store kulturforskjeller i barneoppdragelse

Karinas historie

Å tørre å drømme og sette seg mål har vært viktig også for Karina.

- Jeg har også møtte sterk motgang, men jeg var forsiktig med å trekke paralleller til min historie. Min historie inneholder også all mulig form for støtte, ressurser og familie som jeg har hatt rundt meg som er elementer de dessverre ikke har…

- Likevel da jeg satt i intervju med eldstegutten i familien så føltes det naturlig å dele historien om bil-ulykken vår og mammas historie. Jeg kunne ikke forvente at han skulle dele sitt livs vondeste øyeblikk uten at jeg ga noe av meg selv. Jeg tror at tillit må skapes og deles begge veier. Det var så mange elementer ved hans historie jeg kunne kjenne meg igjen i og jeg ville at han skulle vite at han ikke er alene med de tankene og følelsene han har.

La oss spole tilbake. 20. august 1981 blir familien utsatt for en tragisk bilulykke. Karinas mamma Sidsel blir alvorlig hjerneskadet og havner i koma. Hun ligger i koma i fire måneder, og da hun våkner er hun lam i hele høyre side og har mistet all hukommelse. Sidsel husker ikke engang sin egen datter.

- Jeg var jo kun fire år gammel da ulykken rammet oss, men husker godt synet av en livløs mamma som ligger på en båre i veikanten. Det har liksom brent seg fast i minnet.

Mamma Sidsel blir pleietrengende for livet og spådd en fremtid i rullestol. Hun blir derfor boende på Sunnaas sykehus i flere år. For Karina er det viktig å understreke at hun ikke bare ser tilbake på denne tiden som en trist tid. Det var fremdeles mye lek, glede og gode opplevelser slik det alltid hadde vært hjemme hos familien.

- Å ha en mor som er hjerneskadet er min virkelighet. Sånn ble det.

- Når man mister mamma som en tilstedeværende morsfigur i en tidlig alder, blir pappa alt. Som jenter gjør vi alt i vår makt for å få pappa sin anerkjennelse. Vi ønsker at pappa skal se oss. Jeg skjønte tidlig at veien til pappas hjerte gikk gjennom forskjellige aktiviteter. Det var det han brydde seg om, og det var slik jeg opplevde å bli sett av han, sier Karina.

På samme dato, 20. august 25 år senere, får Karina snudd livet på hodet igjen. Hun gjør seg klar til å hoppe ut av et fly i Sveits. Det som skulle være et rutinehopp ender dramatisk. Fallskjermen hennes svikter og hun treffer bakken i over 100 kilometer i timen. Begge beina knuses.

- Jeg forsto hva som hadde skjedd og tenkte med en gang at jeg kom til å dø. Det hele føltes nesten litt idiotisk ettersom at dette var et rutinehopp som jeg har foretatt dusinvis av ganger. Skulle jeg virkelig dø på denne måten?

MOTGANG: Karina Hollekim bruker erfaringene fra egen motgang til å knytte bånd til andre. FOTO: Bjørn Owe Holmberg
MOTGANG: Karina Hollekim bruker erfaringene fra egen motgang til å knytte bånd til andre. FOTO: Bjørn Owe Holmberg Vis mer

Etter at hun har ramlet ned fra himmelen, går det bare en brøkdel av et sekund før Karina kjenner en intens smerte som brer seg ut i hele kroppen hennes. Så svimer hun av.

- Den altoppslukende smerten ble en slags bekreftelse på at jeg fortsatt var i live, sier hun.

Karina våkner opp på sykehuset i Sveits to dager senere. Hun ligger helt alene inne på et rom, før en lege kommer inn til henne. Han forteller at hun er heldig som overlevde, men at hun er så hardt skadet at hun aldri vil kunne gå igjen. Karina får sjokk. Hun stiller ham ikke et eneste spørsmål.

- Jeg fikk problemer med å få ordene ut av munnen min på grunn av sjokket. Legen snur seg rundt og lukker igjen døra, skynder seg av gårde til neste pasient. I det øyeblikket føltes det ut som at han smalt igjen døra til livet mitt.

Karina forteller at hun gråt mye i denne perioden, men at hun til slutt kom til et slags punkt der hun følte at hun hadde grått seg tom. Hun nektet å gi seg uten kamp. Etter å ha gjennomført sitt aller siste fallskjermhopp som kunne kostet henne livet, har hun brukt utallige timer med hard trening for å komme tilbake til livet etter ulykken.

- Jeg husker at pappa fortalte meg at ingen kan spå fremtiden, selv ikke leger. Da gikk det en liten fanden i meg og jeg skjønte at jeg måtte fokusere på det jeg kan, ikke det jeg ikke kan og de tingene som det ikke finnes svar på. Vi kan velge selv hva vi ønsker å fokusere på.

Karina hadde som mål å kunne stå på ski igjen.

- Å gå ble for hverdagslig. Det ga meg ikke nok følelser og var liksom ikke et tilstrekkelig mål. Skibakken derimot, var jeg villig til å jobbe det lille ekstra for. Jeg satte denne motivasjonen sammen med frykten for å tilbringe resten av livet lenket fast i en rullestol.

- Man må tillate seg selv sorgprosesser, men på et tidspunkt må man komme seg videre, ellers vil det spise deg opp innvendig. Shit happens, sier Karina.

I dag kan hun både gå og stå på ski, selv om livet hun lever er nokså annerledes fra hva det pleide å være. Karina forteller at hun ikke er den samme personen lenger.

- Jeg er en tidligere adrenalin-junkie. Valget av basehopping handlet om at jeg likte å utfordre meg selv. Frykten for å dø var min aller største frykt, og hvis jeg kunne håndtere denne frykten, ville alle andre hverdagslige utfordringer føles bittesmå i forhold.

- Jeg var definitivt en av de som var livredd for A4-tilværelsen, og jeg tror det handler mye om at jeg som ung var redd for å ikke passe inn. Jeg har alltid hatt et stort behov for å pushe grenser og det å føle mestring på fysiske arenaer har vært viktig for å bygge den selvtilliten som jeg manglet. I dag er jeg mor til to små gutter og det ville vært helt utenkelig å skulle stå på kanten av et stup og kaste meg utfor. Nå har jeg noe som er mer verdifullt enn bare meg selv.

LES OGSÅ: Aksel Lund Svindal om morens død: - Pappa var en bauta

Savnet av mamma

I dag reiser Karina verden rundt og forteller sin historie.

- Jeg har møtt mange forskjellig mennesker som kan relatere seg til det jeg har vært gjennom på en eller annen måte. Hvis de kan bruke min historie som en inspirasjon og som et slags levende bevis på at det er mulig å kjempe seg tilbake, tenker jeg at historien har fått en verdi og at det er viktig å dele den. Å holde foredrag blir også en måte for meg å prosessere det som har skjedd på. Det føles meningsfylt og har absolutt gitt mersmak, sier Karina.

Og gutten i Eswatini håper hun å få møte igjen.

- Jeg fortalte han hva det gjorde med meg å miste mamma slik jeg kjente henne. Vi snakket om savn og om følelsen hans av å ikke lenger huske stemmen og ansiktet hennes, men at hun alltid vil være med han i hjertet. Jeg opplevde at han syns det var godt å kunne åpne opp litt og ha en å prate med. Han fortalte meg hvordan han var vant til å jobbe hardt, så alle oppgavene var ikke det tøffeste, men savnet av en mor som kunne gi ham trøst når han var lei seg var vondt å bære. "Jeg er jo fortsatt et barn", sa han.

JOBBER HARDT: Søskenflokken står på døgnet rundt. Dagene deres består av plikter og hverdagslige gjøremål. De leker nesten aldri. FOTO: Bjørn Owe Holmberg
JOBBER HARDT: Søskenflokken står på døgnet rundt. Dagene deres består av plikter og hverdagslige gjøremål. De leker nesten aldri. FOTO: Bjørn Owe Holmberg Vis mer

Det er tøft å stå alene med alle utfordringene og vi trenger alle noen vi kan stole på og snakke med, understreker Karina.

- Det er ingen i hans liv som gir han anerkjennelse for den jobben han gjør, ingen som gir en klem og sier at de er stolte av hvordan han tar vare på familien sin og har bygget et hjem for søsknene sine, så det viktigste jeg kunne gi ham akkurat da var bekreftelse på hvilken fantastisk gutt han er og hvor stolt moren hans ville vært av han. “Tror du det?”, spurte han. “Jeg vet”, sa jeg og tenkte på hvordan jeg hadde følt det om han var min sønn.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: