BUSSULYKKEN I MÅBØTUNELLEN: Monia Letmark (42) ble hardt skadet i den brutale ulykken i Måbøtunellen i Eidsfjord for 30 år siden. FOTO: Privat
BUSSULYKKEN I MÅBØTUNELLEN: Monia Letmark (42) ble hardt skadet i den brutale ulykken i Måbøtunellen i Eidsfjord for 30 år siden. FOTO: Privat
Bussulykken i Måbødalen

Halvparten av Monias klassekamerater ble drept på skoletur: – Jeg hadde englevakt den dagen

For 30 år siden kolliderte en buss i Måbøtunellen. Nesten halvparten av passasjerene døde, men Monia Letmark, som den gang var 12 år gammel, overlevde.

For 30 år siden skulle en svensk skoleklasse på tur, og bussen skulle føre dem frem til Shetland. De hadde pantet flasker, loddet ut kaker og gjort alt de kunne for å skrape sammen penger til denne turen. Det var god stemning i bussen, og Monia Letmark (42) var en av de oppspilte elevene som gledet seg til klasseturen.

Idet bussen nærmet seg Måbøtunellen i Eidsfjord, merket Monia at noe var galt. Hun satt foran i bussen, rett bak sjåføren, fordi hun lett blir bilsyk. Hun så at han slet med bremsene. Etter et lengre parti med nedoverbakker, skulle de inn i tunellen. Farten økte raskt fra 30, til godt over 90 km/t.

– Jeg husker alt veldig godt. Da jeg forsto at det var noe galt med bremsene, tenkte jeg ikke så mye over hva som kom til å skje, men jeg prøvde å opplyse de andre passasjerene. Jeg skrek at bremsene ikke fungerte, men bussjåføren sa «hysj», han ville ikke skape panikk, sier Monia.

Sjåføren dro i håndbrekket, og prøvde å gire ned i et håp om å senke farten. Ingenting hjalp, farten bare fortsatte å øke. Han visste at dersom han ikke fikk stanset bussen, ville de havne utenfor stupet ved en av de svingete veiene. Da ville ingen overleve.

– Bussen slingret fra side til side, i bussjåførens siste forsøk på å slakke ned farten. Jeg satt i ro på setet mitt. Jeg forsto at jeg ikke måtte skape panikk. Så ble alt svart.

KLASSETUR: 12 år gamle Monia koste seg på bussturen, før det hele endte i et mareritt. FOTO: Privat
KLASSETUR: 12 år gamle Monia koste seg på bussturen, før det hele endte i et mareritt. FOTO: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Naja Maries sønn døde i en fallulykke fra femte etasje:- Det var fullstendig ubegripelig. Det var vanvittig

Halve bussen ble knust i tunellveggen

Fronten på bussen smalt inni betongkanten på tunnelåpningen. Hele fronten og høyre side av bussen ble knust i tunellveggen. Det var 34 personer i bussen – de fleste setene hadde løsnet fra festene sine, og blitt kastet fremover. Det var totalt kaos.

– Jeg tror jeg besvimte. Da jeg kom til bevissthet, forsto jeg raskt at jeg satt fast. Beina mine var klemt, det var ikke mulig å røre seg. Foran meg så jeg sjåføren, han lå fremoverbøyd. Det så ikke bra ut. Jeg så ikke hvordan det så ut bak meg, forklarer Monia.

Det tok ikke lang tid før det strømmet til med mennesker. Synet som møtte dem, var sjokkerende. De første som ankom stedet prøvde å ta seg inn i bussen, gjennom vinduene, for å se hvem som var døde og hvem som var kritisk skadd.

– Jeg husker at jeg så mange redningsarbeidere i oransje jakker utenfor vinduet. Jeg husker små glimt fra hele turen – fra posisjonen min i bussen, til jeg havnet på sykehuset.

NRK har laget en dokumentar om hendelsen, fra serien "Overleverne". Se dette HER.

12 barn omkom

16 personer døde i ulykken – 12 barn, og fire voksne – inkludert bussjåføren. Redningsarbeiderne klarte å få løs Monia, hun ble fraktet ut gjennom et vindu, og sendt med helikopter til Haukeland sykehus.

– Jeg var i sjokk, men jeg klarte å snakke. Jeg husker bare masse hvite frakker, de var over alt. Jeg husker ikke smerten, det var nok fordi jeg var i sjokk.

Monia hadde fått flere brudd i begge beina, i tillegg til at nesa og kinnbenet var brukket. Små steiner satt fast i armer og ansikt. Likevel var hun en av dem som unngikk de største skadene.

– Jeg var utrolig heldig. Jeg hadde englevakt den dagen, det er det ingen tvil om.

Den hyggelige klasseturen endte i et mareritt

Det er 30 år siden den fatale ulykken fant sted, men den preger Monia fortsatt. Det som skulle bli en hyggelig klassetur, endte i et mareritt. Men barn har ofte et annet syn på slike ulykker, enn det voksne har.

– Jeg hadde vanskeligheter med å forstå hva som hadde skjedd. Jeg var 12 år, og det jeg var mest opptatt av, var at legene ikke skulle klippe i stykker favorittgenseren som jeg hadde på meg. Tankene var et helt annet sted.

HALVE BUSSEN BLE KNUST: Monia satt på venstre side av bussen, rett bak bussjåføren. Hun overlevde, men bussjåføren og 15 andre personer døde i ulykken. FOTO: NTB Scanpix
HALVE BUSSEN BLE KNUST: Monia satt på venstre side av bussen, rett bak bussjåføren. Hun overlevde, men bussjåføren og 15 andre personer døde i ulykken. FOTO: NTB Scanpix Vis mer

Monia oppga foreldrenes nummer, og de ringte til foreldrene hennes hjemme i Sverige. De forsto ikke så godt norsk, og skjønte ikke hva som hadde skjedd. De beskriver ulykkesdagen som den verste dagen i deres liv. De forsto at datteren var i live, men de visste ikke omfanget, og om hun i det hele tatt ville klare seg.

– Jeg så ikke ut som meg selv i det hele tatt. Jeg tror nok at mamma og pappa fikk sjokk da de så meg, ettersom jeg hadde fått brudd i ansiktet, og hovnet opp ekstremt mye. Hodet mitt var som en fotball, og jeg kunne ikke bli operert før hevelsen hadde gått ned. Men de var selvfølgelig utrolig lettet over at jeg i det hele tatt var i live.

LES OGSÅ: Karina (39) knuste underkroppen i fallskjermulykke: - I stedet for å fokusere på smerten, tvang jeg meg til å tenke positivt

Jeg kjente ikke igjen meg selv

Det ble mange operasjoner i tiden som fulgte, ofte tett på hverandre. Under en av operasjonene holdt det på å gå galt, fordi Monia nesten ikke tålte mer. I førsteomgang prøvde legene å lappe sammen ansiktet hennes så godt de kunne.

– Jeg hadde en maske på ansiktet i to måneder, og da den ble tatt av, ble jeg helt satt ut. Jeg kjente ikke igjen meg selv, det var helt forferdelig. Nesa mi var skikkelig stygg, og den måtte jeg gå med i mange år. Det var hardt for en tenåring.

Monia var bare et barn da ulykken inntraff, derfor måtte legene vente med å gjøre de siste operasjonene, til hun ble voksen. I dag kan man ikke se på ansiktet hennes at det en gang var nærmest knust.

– Jeg kan jo ikke si at jeg synes at jeg er kjempepen, men jeg ser veldig fin ut med tanke på hvordan skadene var – legene har gjort en kjempegod jobb, og jeg er veldig takknemlig.

Fikk ikke god hjelp hos psykolog

Monia hadde omfattende skader, og hun måtte blant annet lære seg å gå på nytt. Hun gikk også til psykolog, men tilbudet på den tiden var ikke tilfredsstillende.

– Jeg syntes ikke hjelpen var god. Jeg husker at jeg ble fryktelig opprørt en gang, og skjelte ut psykologen, før jeg trillet ut med rullatoren min i sinne. Jeg tror ikke de visste hvordan de skulle håndtere situasjonen.

En dame som heter Cecilie, som jobbet i kommunen i Stockholm, skulle vise seg å bli en god støtte for Monia.

– Jeg husker ikke hvorfor Cecilie kom inn i livet mitt, men hun ble en person jeg henvendte meg til da ting var vanskelig. Hun har vært en utrolig god støtte, og vi har et fantastisk vennskap den dag i dag. Hun har blitt en venn av familien, og i fjor feiret vi 70-årsdagen hennes.

LES OGSÅ: Sofia Helin: - Ulykken ga meg en retning i livet

Jeg mistet halvparten av klassekameratene mine

Det ble en lang rehabiliteringsprosess for Monia. Etter fire måneder fikk hun komme hjem fra sykehuset. Å gå tilbake til hverdagen, ble en stor overgang.

– Det har vært en lang prosess, på mange måter. Psykisk var det tøft. Vi var en kjempefin klasse, også døde nesten halvparten på en så brutal måte. Det var veldig tungt, sier hun, tydelig preget av å snakke om den grusomme hendelsen.

LANG PROSESS: Monia brukte lang tid på å komme tilbake til en normal hverdag. Det er nå 30 år siden ulykken, men den vil alltid pregfe henne. FOTO: Privat
LANG PROSESS: Monia brukte lang tid på å komme tilbake til en normal hverdag. Det er nå 30 år siden ulykken, men den vil alltid pregfe henne. FOTO: Privat Vis mer

– Jeg husker ikke så mye fra den tiden, men det var jo en stor forandring. Her om dagen var det noen som spurte meg om jeg har kontakt med de andre som overlevde den dagen. Og det har jeg ikke. Vi gratulerer hverandre når vi har bursdag, men vi har ikke noe kontakt utenom det. Det er egentlig veldig rart, når man har vært utsatt for noe sånt.

En av de største utfordringene for Monia etter ulykken, var å kjøre på veiene. Første gangen hun skulle kjøre bil etter ulykken, var da pappaen hennes skulle ta henne med hjem fra sykehuset, fordi hun fikk permisjon.

– Det var kjempevanskelig. Småsøsknene mine var med, så jeg ville ikke vise at jeg var redd, men i løpet av den 15 minutters lange kjøreturen var jeg helt utslitt, og gjennomsvett.

Hver gang Monia skulle sitte på i en bil eller ta buss, kom alle tankene. Hun tenkte alltid på bremsene – om de virket.

– Jeg måtte alltid sitte foran i bilen for å følge med. Først nå, i godt voksen alder, klarer jeg å sitte bak i bilen og være avslappet. Og jeg kjører bil selv. Det er kanskje rart, men jeg elsker å kjøre bil – det er alltid jeg som kjører i familien vår. Det kan være fordi det er jeg som kjører, og at jeg har kontroll.

Vil alltid være preget av ulykken

Tenker du mye på ulykken i dag?

– Jeg tenker på det litt til og fra. Før dukket det ofte opp i media, og i andre settinger, slik at jeg ble minnet på det. I starten hadde jeg mange drømmer og mareritt om hendelsen, men slike ting blir lettere med tiden. Jeg kommer likevel alltid til å leve med det, det er jo en del av meg.

Monia vet at noen av de andre som var på ulykkesbussen har slitt mye i etterkant. Selv om det har vært en lang prosess, føler hun at hun har klart seg bra, med tanke på omstendighetene.

– Jeg har det kjempebra i dag. Men det er klart at ulykken preger meg. Før tenkte jeg at slike ting ikke skjer meg – det er sånt som skjer med andre. Men sånn er det ikke alltid, og det vil jeg ha med meg resten av livet.

LES OGSÅ: - Jeg var forberedt på at pappa skulle ta sitt eget liv, men ikke at han skulle ta med seg mamma også

Til forsiden