- For en fantastisk vakker dag, utbryter jeg i det jeg blir møtt av 77-åringen Liv Astri Løkken på Raufoss togstasjon i Oppland.

Til tross for svulstig bruk av adjektiver, og klisjéaktig smalltalk om været, er det på ingen måte en overdrivelse. Det er nemlig en sånn perfekt krisp vinterdag, med strålende sol og store mengder kritthvit puddersnø, som umiddelbart får deg til å få Jokke-strofene «Her kommer vinteren. Her kommer den kalde, fine tida» på hjernen.

- Ja, vi var heldige med været i dag! stemmer Liv Astri i, mens hun geleider meg bort til den robuste sportsbilen som skal ta oss med hjem til nybakte rundstykker og kaffe på kanne.

Når vi møter henne er det bare noen få uker til Liv Astri skal stille opp på det populære skirennet «Birken» - for 28. gang! I løpet av den korte bilturen prøver den sporty dama å forklare meg hva det er som trigger henne til å stille opp på det tøffe skirennet år etter år.

- Det som motiverer meg at jeg har noe å trene for. At jeg har et mål. Målet er jo at jeg skal klare det, og det driver meg. Når jeg trener så er det moro å trene for noe, og å være en del av et fellesskap.

- Det er vel ikke så mange i din omgangskrets som går Birken?

- Det er ingen, sier hun og trekker på smilebåndet.

Liv Astri er av den typen som står opp tidlig om grytidlig om morgenen, tar seg en kjapp frokost før hun smetter i treningsklærne og hiver seg ut i skisporet - eller marka når snøen ikke lenger ligger på bakken.

- Jeg liker jo veldig godt å være ute og trene, og koser meg veldig når jeg trener til Birken. Det føles aldri som et ork. Jeg er veldig positiv av natur, og jeg liker å utfordre meg selv. Det at jeg er mye ute og trener, tror jeg har mye å si for helsen. De andre årstidene er jeg mye i skogen på løpe- og sykkelturer, forklarer hun, mens hun parkerer bilen foran huset hun deler med ektemannen Åge Løkken (79).

Inne i den varme stua, som er dekorert med bilder av barn og barnebarn, venter Åge i godstolen. Også han er sporty antrukket, akkurat som kona. Åge er tydelig stolt av sin aktive ektefelle - som han har vært gift med i hele 53 år.

- Hun er veldig sprek, det må jeg bare si! sier han og spretter opp fra stolen.

- Jeg synes det er artig at hun er frisk og rask, og vil stille opp på renn.

Er manager og smøreansvarlig for kona

- Du deltar ikke på Birken du da, Åge?

- Nei, de siste årene har jeg vært manager og smøreansvarlig for Liv Astri! sier han og ler.

- Det er lettere når man har noen som er med, og som smører, kjører og passer på at alt er på stell, supplerer Liv Astri.

Liv Astri skjenker kaffe i porselenskoppene og henter fatet med de nybakte rundstykkene. Utsikten fra stua er over en hage med snøkledde trær. Med andre ord, en perfekt utsikt for et aktivt ektepar!

Birkebeinerrennet, eller Birken som det blir kalt, er et tradisjonsrikt skirenn som går fra Rena i Østerdalen i Hedmark til Lillehammer i Gudbrandsdalen i Oppland. Løyperekorden for kvinner er det langrennsløper Therese Johaug (30) som besitter. Den tok hun i 2015, med tiden 2:41:46,6.

Ragnhild (92): - Man kan ikke unngå å se seg selv i speilet og tenke: «herregud, over 90 år og så lever man fremdeles»!

Birken ble arrangert for første gang i 1932, og er til minne om turen som birkebeinerne Torstein Skevla og Skjervald Skrukka hadde med Håkon Håkonsson i 1206 - da den fremtidige kongen bare var to år gammel. Rennet er 54 kilometer langt, og strekker seg blant annet over tre fjell.

- Hvordan forbereder du deg mentalt for den lange etappen, Liv Astri?

- I starten prøver jeg å ikke gå for fort. Det er om å gjøre å holde ut, og man må være utholdende for å gå. Når jeg kommer til Kvarstad, circa halvveis i rennet, hender det at jeg har en down-periode. Men når jeg har fått i meg litt mat og drikke, og har sett den flotte utsikten over fjellene, da kommer jeg meg fort igjen. Ved Sjusjøen er man nesten i mål, og der er det veldig mange som står på sidelinjen og heier, da får jeg alltid energien tilbake, forteller hun entusiastisk.

Ettersom Liv Astri har deltatt i en årrekke har hun naturlig nok knyttet kontakter og vennskap som har strukket seg over flere tiår. Hvert år får hun blant annet utdelt havresuppe underveis i rennet fra en fast heiagjeng som hun kjenner fra Redalen skiklubb.

- Hvert år vet jeg at de står der og venter med suppen, og da får jeg igjen gløden når jeg kommer dit.

- Jeg kjenner på rastløsheten om det er strålende sol og godt skiføre, og jeg har bestemt meg for å ta en hviledag

Birken-forberedelsene starter for alvor i det den første snøen daler ned, men Liv Astri er aktiv året rundt, og forklarer at treningen sklir over i hverandre.

- Om høsten, når det fremdeles ikke er skiføre, er jeg på treningssenteret, i svømmehallen eller tar løpeturer. Så, når snøen kommer prøver jeg å gå på ski så tidlig som mulig. Er det ikke snø her, så reiser jeg for eksempel til Sjusjøen. Eller så trener jeg på skistadion oppå åsen her. Da starter jeg med å gå lange, rolige turer. Jeg prøver også å gå litt intervaller. Jeg går på ski fire-fem ganger i uken og er på treningssenteret én gang i uken, forteller den spreke 77-åringen.

Hun presiserer at det er viktig med hviledager også, og at dette er noe hun prioriterer for å hente seg inn. Men om solen skinner, og hun vet at det er knallføre i skisporet, sitter det langt inne å holde hviledagen hellig.

- Jeg kjenner på rastløsheten om det er strålende sol og godt skiføre, og jeg har bestemt meg for å ta en hviledag. For går man hver dag kan det bli litt mye, i alle fall for meg. Den siste uken før Birken går jeg ikke så mye på ski. Da blir det et par korte intervaller. I tillegg trener jeg med sekken, for å bli vant til den, forklarer hun.

I denne sammenheng er sekken den lille tvisten som er helt spesiell for Birkebeinerrennet - nemlig at alle skiløperne må bære en sekk som veier 3,5 kilo, eller mer, som et symbol på lille Håkon Håkonsson som Birkebeinerne altså måtte frakte over de norske fjellene for over 800 år siden.

- Jeg er alltid veldig spent på sekken! utbryter Liv Astri engasjert.

- Har jeg beregnet riktig vekt? De første årene jeg gikk skulle sekken være 5,5 kilo, men så ble det omgjort til 3,5 kilo. I forkant har jeg mange runder hvor jeg pakker og veier, og pakker og veier, for å finne riktig vekt. Jeg er jo veldig redd for å ha for lett sekk, så jeg har heller litt for tung, jeg! sier hun og ler.

Her går 101-åringen Louise på catwalken!

Liv Astri stiller i årsklassen 75-79 for kvinner, og ifølge Randi Bolstad, som er informasjonsansvarlig for Birken-rennet, er det i år fem påmeldte i hennes klasse - tre norske damer, en kvinne fra Italia og en kvinne fra Colorado, USA.

Etter som årene har gått har Liv Astri notert seg at årsklassene stadig minker med konkurranselystne deltakere.

- Det blir færre og færre i puljen, jo eldre man blir, men det er vel naturlig. For folk gruer seg jo litt, og det blir nok litt mindre trening når man blir eldre.

- Konkurrerer du mot deg selv?

- Både mot meg selv og de andre. Man gjør jo det, selv om man begynner å dra på åra, sier hun ærlig.

- Jeg har ganske stort konkurranseinstinkt, tror jeg. Når jeg stiller i renn så har jeg nok lett for å prøve å ta igjen de fremste rekkene, og følger med på de som går ved siden av meg, og hvor fort de går. Konkurranseinstinktet har ikke blitt mindre med årene!

Hun ler hjertelig.

Før Liv Astri ble pensjonist jobbet hun for Hed-Opp slakterier, nå Nortura, hvor hun reiste land og strand rundt som salgsrepresentant.

- Da jeg sluttet å jobbe tenkte jeg at det kanskje kom til å bli litt for rolig. Men så har jeg jo disse aktivitetene jeg driver med, som tar mye av tiden min. I tillegg spiller jeg også trekkspill på sykehjem, og hver torsdag møtes en gjeng pensjonister og jeg på Badeland på Raufoss. Flere av oss er i trimrommet en times tid og så bader vi en times tid, og etter det er det kaffe, sier hun og strekker seg etter kaffekannen.

- Siden jeg har Birken og de andre aktivitetene, så synes jeg ikke at det har vært en veldig voldsom overgang å bli pensjonist, erkjenner hun.

77-åringen, som er oppvokst på en gård på Lena i Østre Toten, forteller at hun startet tidlig med skigåing og andre sportslige aktiviteter rundt om i nærmiljøet.

- Vi gikk mye på ski da jeg var barn. Vi bodde sånn til at vi hadde skiløyper utenfor døra, men det var jo ikke oppkjørte løyper den gangen, da. Vi lagde løypene selv! Jeg var også veldig interessert i hopp, men det var det mest gutter som drev med. Men jeg var med på dét også, jeg! sier hun og smiler.

Har rekorden i familien

Liv Astri begynte ikke å konkurrere før sønnen Vegard meldte seg på Birken som 18-åring. Da var hun godt oppi 40-årene, og lot seg fenge av rennet som sønnen trente seg opp til.

- Vegard og jeg gikk Birken sammen for første gang i 1988. Akkurat dét løpet er blitt det fineste minnet jeg har fra Birken. Jeg startet før ham, og visste ingenting om løypa før jeg begynte å gå. Jeg tenkte mye på hvordan det kom til å bli. Plutselig tok han meg igjen og sa: «Dette går så bra, mor!», det er et godt minne.

I familien Løkken er det Liv Astri som har rekorden i antall Birken-deltakelser, og gjennom årenes løp har hun opplevd både avlysninger og at hun selv måtte bryte løpet. Å måtte ta avgjørelsen om å trekke seg, satt langt inne.

- Det fungerte ikke slik jeg ville, og jeg syntes ikke at jeg hadde en god sekk. Da stemte det ikke helt. Da jeg brøt hadde jeg gått halve rennet. Det er ikke noe man gjør med lett hjerte. Jeg prøvde så langt det gikk, men skiene, sekken og kroppen fungerte rett og slett ikke. Det blir jo en erfaring det også, som man tar med seg.

Lis Astri lyser opp.

- Jeg bestemte meg for å tenke: «Ja, ja, dette var denne gangen, neste år blir det bedre!».

- Hvilken tid er det du skal slå i år?

- Jeg regner ikke med å slå noen tid, det gjør man ikke når man har nådd den alderen jeg er i. Du vet, tiden går ikke ned jo eldre man blir, men at jeg skal klare merket, dét er det ingen tvil om!