BLE SYK: Ann Jeanette fikk ME og de siste tre årene har vært preget av krise for henne og familien. Da hun endelig klarte å be de rundt seg om hjelp, ble det litt lettere.   Foto: All Over Press
BLE SYK: Ann Jeanette fikk ME og de siste tre årene har vært preget av krise for henne og familien. Da hun endelig klarte å be de rundt seg om hjelp, ble det litt lettere. Foto: All Over PressVis mer

Me

- Å føle at man trenger hjelp til alt og ikke klarer å mestre hverdagen, er det tøffeste

Hva gjør du når du har barn, får ME og ikke kan gjøre de enkleste ting? Ann Jeanette Lunde (36) måtte til slutt svelge stoltheten og be om hjelp.

KK.NO: Jeg har ett stort problem her i livet. Jeg er dårlig på å be om hjelp. Jeg er flink til å hjelpe andre, men når det kommer til å be om hjelp selv, så er jeg på kanten til håpløs. Jeg vet ikke hvorfor, for jeg er ikke en som har behov for å vise eller late som at jeg er en superdame som klarer alt jeg vil. Når jeg trenger hjelp selv, så blir jeg liten som en prikk.

Ann Jeanette Lunde (36) er fysioterapeut og treningsansvarlig på et treningssenter da hun i 2011 blir brått syk. En omgangssyke som ikke vil gi seg.

Høsten 2012 får hun diagnosen ME. Hverdagen går gradvis fra å være fylt med jobb, trening og å være aktiv småbarnsmamma til Mie Aurora, nå 11 og Theodor, nå 7 år, til et isolert liv hvor det å smøre en brødskive til barna nesten blir umulig.

Kreftene forsvinner, og sykdommen tar henne bort fra alt hun kjenner som et meningsfylt liv. Hun er ikke lenger mammaen som danser leende på stuegulvet og lærer barna å slå hjul. Hun er ikke lenger med på treninger og heier fra sidelinjen. Venninnetreff byttes ut med et begrenset sosialt liv på nett.

For Ann Jeanette Lunde (36) er det ikke lenger en selvfølge at hun klarer alt selv.

LES OGSÅ: Hadde tre ME-syke barn

Tøft å trenge hjelp til alt

– Isolasjonen og det å føle at man trenger hjelp til alt og ikke klarer å mestre hverdagen, er det tøffeste. Det å sitte på utsiden og miste mye av småbarnsperioden. Minstemann var 2 år da jeg ble syk. Han er 7 år nå. Det er mange år jeg ikke har tatt ordentlig del i. Den biten er tøff. Jeg savner å kunne være den mammaen, kjæresten og venninnen jeg vil være. Jeg og min familie har levd i en kronisk krise i over tre år. Jeg trenger ikke bare hjelp til praktiske ting. Jeg trenger hjelp til selve livet, sier hun.

Ved å spørre om hjelp, ved å ta i mot hjelp, ved å innse at jeg trenger hjelp til de helt vanlige, hverdagslige tingene, så blir det også tydelig for meg selv at jeg er ganske dårlig. Noe jeg lenge har forsøkt å skyve vekk så godt jeg bare kan. Det gjør vondt å innse.

Omstillingen til et liv som syk har vært tøff, og til tross for at mannen Jon-Anders gjør alt han kan hjemme i tillegg til full jobb, og besteforeldre som stiller opp, så innser Ann Jeanette at de trenger hjelp for å få hverdagen til å gå rundt.

– Å be om hjelp til å mestre hverdagen, var nærmest utenkelig. Terskelen var skyhøy, sier hun.

LES OGSÅ: La om kosten og ble frisk

ME-SYK: På gode dager orker Ann Jeanette Lunde å strikke, ellers handler mye om å samle krefter til å klare å være mamma når barna kommer hjem fra skolen.  Foto: All Over Press
ME-SYK: På gode dager orker Ann Jeanette Lunde å strikke, ellers handler mye om å samle krefter til å klare å være mamma når barna kommer hjem fra skolen. Foto: All Over Press Vis mer

Gikk på Facebook

En dag tar hun likevel mot til seg og publiserer denne meldingen på Facebook:

Hei dere! Jeg strever litt med matinntak om dagen, og har for lite krefter til å eksperimentere selv på kjøkkenet. Er det noen gode mennesker som vil bake litt for meg? Jeg har en lang liste over ting jeg ikke tåler, men hvis noen vil prøve seg på rundstykker eller knekkebrød, så blir jeg veldig glad. Jeg betaler selvsagt for jobb og innhold!

Innlegget gir enorm respons, og allerede samme kveld får hun levert mat på døren.

– Det satt langt inne å trykke send, men all støtten jeg fikk har gjort at jeg klarte å snu en kurve som pekte videre nedover, til hit jeg er i dag, sier hun.

Ann Jeanette er opptatt av å gjøre det beste ut av situasjonen. På dagen sover hun og samler krefter så hun kan delta litt i familielivet på kvelden. På en god dag strikker hun eller syr.

– Dette er vår normal nå. Jeg husker nesten ikke hva en normal dag er lenger. Jeg prøver å se de fine øyeblikkene, men kjenner jo på sorg og savn for alt jeg ikke klarer. Samtidig må jeg forholde meg til det som er. Hvis man hele tiden skal jage etter det som var, så tror jeg ikke man kan få det noe bra der man er, sier hun.

Psykolog Eva Jacobsen sier at det ikke er rart at vi føler vi blir små når vi trenger hjelp.

– I hele oppveksten assosierer vi det å trenge hjelp med å være for liten til å greie det selv. Vi ser det helt kroppslig på barn når de ber om hjelp til noe de tenker de burde få til. De bøyer ofte hodet og blir små i kroppen og barnslige i stemmen. Jeg tror det sitter igjen i voksen alder også. Når vår kultur har så høye tanker om det å greie alt alene, er det ikke så rart at voksne krymper seg når de må be om hjelp.

LES OGSÅ: Facebook kan være bra for deg

Hjelp signaliserer tillit

BRUKTE FACEBOOK: Da Ann Jeanette endelig ba om hjelp, fikk hun enorm respons. Foto: All Over Press
BRUKTE FACEBOOK: Da Ann Jeanette endelig ba om hjelp, fikk hun enorm respons. Foto: All Over Press Vis mer

Jacobsen mener at vi her til lands har gjort det ekstra vanskelig for oss selv ved å holde opp selvstendighet som et ubestridt ideal. Mindre individualistiske kulturer bruker ofte det å be om hjelp til å knytte tettere sosiale bånd.

– Der kan man be familien eller naboen om hjelp til noe man egentlig ikke trenger hjelp til, bare for å vise tillit og signalisere at den andre står nær. Det skjer fortsatt også her i Norge, men det ser ut til at vi stigmatiserer mer og mer det å be om hjelp. Hvis vi trenger hjelp, bør vi helst kunne betale for det.

Hadde vi bare trengt hjelp til å vaske huset, så hadde det vært greit, men det er så mye mer omfattende enn det. Det handler jo ikke om at jeg skal få hjelp så jeg kan få være syk i fred, men det handler om verdighet. En mulighet til å velge selv. Bestemme selv. Min mulighet til å komme litt nærmere meg selv. Til å være frisk nok.

Møte med det offentlige som syk ble en stor påkjenning. Fastlegen og spesialister på ME-senteret på Aker Sykehus, mente at BPA, brukerstyrt personlig assistanse, er den beste løsningen for Ann Jeanette og for familien, men det har hun ennå ikke fått. Hun trenger hjelp til å skjære opp frukt til barna når de kommer fra skolen. Hjelpe dem med lekser. Følge på trening. Bake kake til skoleavslutningen.

– Jeg trenger en som kan være mine armer og ben, så jeg kan bidra på en måte, selv på dager hvor jeg ligger i mørket i sengen. Jeg trenger å finne balansen mellom det jeg kan klare og der jeg må hvile. Jeg trenger ikke pleie og omsorg, men hjelp til å klare meg selv.

LES OGSÅ: Fokuserer på det som gir glede

Når det offentlige svikter

Det å trenge hjelp handler om så mye mer enn hjelp til pleie og stell. For meg handler denne hjelpen om håp. Om mine muligheter til å være mamma. Være venn. For oss å være en familie. Litt før jul fikk jeg svar fra kommunen om at de har mottatt klagen, «men på grunn av stor arbeidsmengde vil det ta tid før klagen behandles.» Jeg blir satt på vent. Det er ingen stemme på den andre siden som sier; «ønsker du hjelp, vennligst trykk 2.» Vil jeg ha hjelp, så vennligst vent.

Etter flere år som syk har Ann Jeanette fremdeles ikke fått bistanden hun føler hun trenger fra det offentlige.

– Jeg har kjent mye på at jeg ikke er verdt noen ting. Man ender opp med å føle skam og tenke at dette er noe jeg burde fikse.

Jeg greier ikke helt å sette fingeren på hva som er årsaken til at jeg synes det er vanskelig å be om hjelp. Det er noe nakent og sårbart i det å vise de rundt meg hvor lite jeg klarer. Hvor vanskelig dette er. Kanskje ligger det også en frykt for å bli avvist. Bli en byrde og en ekstra belastning for andre.

Psykolog Eva Jacobsen mener at avvisning er en viktig del av hvorfor vi er redde for å be om hjelp.

LES OGSÅ: Enda et nederlag når jeg ikke klarte å jobbe

Avvisning svir

– Jo viktigere det vi ber om hjelp til er, desto mer avvist og alene vil vi føle oss om den andre ikke tar seg tid til å lytte, sier nei, blåser av det vi sliter med som noe uvesentlig, eller dømmer oss for noe ved den situasjonen vi har havnet i. Vi kan også være redde for hva det vil innebære å ta imot den hjelpen som måtte bli tilbudt. For det innebærer ofte et visst tap av kontroll. Vi må stole på at den som hjelper gjør en god jobb og handler i vår interesse uten å se ned på oss, bestemme over hodet vårt, eller blande inn egne interesser. Vi må også stole på at hjelperen ikke eksponerer vår sårbarhet til andre.

– Når vi ber om hjelp fra det offentlige, kan plutselig mange hjul settes i sving uten at vi har oversikten, og vi risikerer å pådyttes behandling eller tilbud uten egentlig å få hjelp til det vi ba om, sier psykologen, som påpeker at ingen kan leve i denne verden uten hjelp av andre.

For Ann Jeanette er terskelen for å be om hjelp nå mye lavere enn før.

– Nå koster det meg lite å legge ut en status på Facebook hvor jeg spør om noen kan hente barna for meg eller ta med noe til meg, sier hun.

LES OGSÅ: Dette sier Facebook om deg

Det er ingen svakhet å be om hjelp. Det ligger mye styrke i det å vise for seg selv og sine omgivelser hvilke utfordringer som er. Jeg blir stadig bedre og øver hver dag. I morgen skal jeg be om hjelp igjen.

All tekst i kursiv er utdrag fra bloggen Lillelabyrint og fra Facebook.

Denne artikkelen er også publisert i KK nr. 44.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: