Huseby kompetansesenter september 2001: Tørre kjeks og pulverkaffe på bordet. En overlege og et lammende alvor i rommet. Ute står bilen klar, pakket for høstferien på familiehytta i Espedalen. Førsteklassingen Joachim skal løpe på kjente stier og nyte naturen slik bare barn kan. Den lille kjernefamilien på tre, Ellen, Stein og Joachim, elsker dagene på hytta når lufta er klar og frisk.

Men nå kommer setningene fra legen mot dem. Joachim har en svært sjelden genetisk sykdom som gradvis vil gjøre ham multifunksjonshemmet, sier legen. Sentralnervesystemet vil gradvis settes ut av spill. Det som de trodde var svaksynthet, er så mye, mye mer.

Det finnes ingen kur. Sykdommen er dødelig. Ingen vet hvor fort det vil gå.

Skjer dette? Skal friske og glade Joachim, gutten med det strålende smilet og den sterke fantasien gradvis visne? Deres Joachim. Han som alltid slår opp øynene om morgenen og spør: Hva skal vi ha til middag i dag? Han som legger seg, lukker øynene og sover harmonisk gjennom natta. Skjer dette?

Dette kan de ikke bære.

Legen gir dem et klart råd: Barnet må skjermes. Joachim skal ikke få vite hva som venter ham. Ellen kjenner instinktivt at ja, slik må det bli. Joachim skal få leve her og nå. For sånn er barndommens magi, at det er dagen i dag som teller. Men hva med dem? Hvor går man når krisen er større enn fantasien kan romme? Når barnet ditt rammes?