Trine Rein:

– Å ligge på armen til Lars er som å hvile ved et eldgammelt fjell

Det Trine Rein har aller mest lyst til når hun kommer hjem fra juleturné, er å legge seg i stabilt sideleie under juletreet.

SPILLER ALLTID DEN LÅTEN: – Jeg kan fortsatt ikke holde konsert uten å spille «Just Missed the Train». Men jo lenger unna suksessen jeg kommer, desto mer innser jeg hvor stort det var, sier Trine Rein. Foto: Astrid Waller
SPILLER ALLTID DEN LÅTEN: – Jeg kan fortsatt ikke holde konsert uten å spille «Just Missed the Train». Men jo lenger unna suksessen jeg kommer, desto mer innser jeg hvor stort det var, sier Trine Rein. Foto: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Hvert år den 22. desember skjer det samme hjemme hos Trine Rein og Lars Monsen. I huset i Østfold, der paret bor med 30 hunder – to av dem inne – er jula kun halvt i hus, om i det hele tatt på­begynt. Men så, mellom villmarkspanel og under torvtak, kommer plutselig en kvinne inn. En kvinne som for 28 år siden la ­verden for sine føtter med debutalbumet ­«Finders Keepers», og som greide det nærmest ­umulige: å bli stor i Japan. Men årene er gått – og når Trine Rein kommer hjem til Østfold den 22. desember, etter å ha spredd juleglede i norske kirker i en måned, er det som om luften går ut av henne.

– Når jeg kommer hjem fra turné, har jeg lyst til å legge meg i stabilt sideleie under juletreet og si: «Lars, jeg trenger en pepperkake til», sier Trine Rein (50) med en latter.

– Men Lars er jo like sliten som meg etter hundetreningen foran løpssesongen. Så når julen kommer, ser vi ut som to pensjonister, begge to.

Vi møter en opplagt Trine foran årets juleturné, som hun skal ut på sammen med Adrian Jørgensen, kjent fra MGP, «Stjernekamp» og «The Voice». 35 kirker er booket, og ­duoen har i tillegg spilt inn en flunkende ny julelåt, «Nå er det jul igjen». Trine ­spiller den fra telefonen mens hun får siste finish på frisyren av stylisten.

– Låten handler om dem som ikke har noe hjem, og som må se inn gjennom ­vinduene i julehøytiden, forteller Trine.

Stylisten tørker en tåre ved de høye tonene, og Trine takker for tilbakemeldingen.

– Jeg håper jo at den skal bli en jule­klassiker.

Denne saken er hentet fra KK nr. 24 som er i salg fra fredag 26. november.
Denne saken er hentet fra KK nr. 24 som er i salg fra fredag 26. november. Vis mer

Juleturneen har navnet «Julegaven», men tro ikke at det vanker nisser og reinsdyr av den grunn. I kirken blir publikum møtt av dempet belysning, med alter og kors som sentralt blikkfang. Selv møtte Trine Jesus i en alder av 32, da hun var på sitt livs bunnpunkt.

Karrieren som limousinsjåfør i farens hjemland USA gikk sånn passe, og nå kjørte hun forbi en kirke i Los Angeles og kjente en plutselig trang til å gå inn.

– Jeg hadde tatt noen dårlige valg i livet, og sto på bar bakke og lurte på hvordan jeg skulle komme meg ut av det, forteller Trine.

– Jeg hadde kranglet med faren min, hadde ikke jobb, ikke noe sted å bo og 900 dollar på kontoen.

Hun forteller om prekenen og presten som ba menigheten om å lete etter alt de hadde å være takknemlig for.

– Jeg følte ikke at jeg hadde noe å være takknemlig for. Men snart endret stemningen seg, og jeg ble overmannet av en sterk kjærlighet. Jeg følte at jeg var kommet hjem, og at dette var Guds måte å si at han elsket meg på. Det er den sterkeste opplevelsen jeg noen gang har hatt.

Og hva fant du å være takknemlig for?

– Jeg gikk gjennom alt: Jeg hadde en veske, jeg hadde klær, jeg hadde bil, jeg hadde familie, jeg hadde venner. ­Listen i hodet mitt ble bare lengre og lengre.

PÅ JULETURNÉ: Trine Reins juleturné heter «Julegaven»: – Min julekonsert passer ikke i kulturhus, som mange forbinder mer med show. I en kirke er man mer forberedt på andektighet og åndelig føde. Foto: Astrid Waller
PÅ JULETURNÉ: Trine Reins juleturné heter «Julegaven»: – Min julekonsert passer ikke i kulturhus, som mange forbinder mer med show. I en kirke er man mer forberedt på andektighet og åndelig føde. Foto: Astrid Waller Vis mer

Trine Rein ble født i San Francisco i 1970. Hun vokste opp i et musikalsk hjem hos mamma på Nesodden, og hun besøkte faren i USA sporadisk. Da læreren i førsteklasse spurte hva de ville bli når de ble store, svarte Trine ­«sangstjerne».

– Alle lo, inkludert læreren, og jeg skjønte ikke hva som var så morsomt med det.

Under året på High School benyttet hun jobbmessen til å få spille inn en demo med Whitney Houstons «Where do broken hearts go». Tilbake i Norge fikk hun jobb i dansebandet Saturn. Og mens vennene var russ, sang Trine med bandet hver helg. Da hiphop-bandet W.I.P. ville ha henne med på en låt, takket Trine ja, og etter en opptreden på NRK gikk det ikke lang tid før hun ble tilbudt solokontrakt. Man skulle dermed tro at karrieren var sparket ettertrykkelig i gang:

Det var noen tunge år før debutalbumet endelig kom ut, forteller Trine.

– Alt tok så lang tid at jeg begynte å føle meg ned­prioritert. Det tok jo hele to år fra jeg fikk solokontrakten til albumet ble sluppet i 1993.

Hun skryter av produsent Ole Evenrud og gir ham mye av æren for at albumet «Finders keepers» satte henne på ­verdenskartet.

– Selv var jeg sikker på at det kom til å bli en fiasko. Dagen før release lå jeg på gulvet og hylgrein.

Både singelen «Just missed the train» og albumet «Finders Keepers» ble kassasuksesser, og sammenlagt solgte albumet over 600 000 eksemplarer. Trine forteller om de tre turneene i Japan:

Jeg ble båret fram som en prinsesse. Folk hyperventilerte når de så meg.Det var veldig unorsk og kom litt brått på. En journalist spurte: «Er det en drøm som er gått i oppfyllelse? Hva er drømmen din nå?» Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Drømmene var jo blitt større enn meg. Den var vokst forbi meg.

Trine mener at hun kunne hatt suksess også i andre deler av verden, dersom apparatet rundt henne hadde vært mer forberedt. Men samtidig står hun godt på fundamentet hun har skapt for seg selv som artist.

– Jeg kan fortsatt ikke holde konsert uten å spille «Just Missed the Train». Men jo lenger unna suksessen jeg ­kommer, desto mer innser jeg hvor stort det var. I dag ville nok en større del av verden fått det med seg, med sosiale medier. Men jeg er takknemlig for at jeg har fått mulighet til å leve av musikken.

Da Trine befant seg på bar bakke i USA rundt millenniums­skiftet, var målet ikke nødvendigvis en karriere i farens hjemland.

– Jeg dro jo egentlig fra karrieren min. Bak meg hadde jeg en million solgte album, og jeg trengte et hvileskjær. Britney Spears slo gjennom i USA, «Idol» var akkurat ­kommet i Norge, og plateselskapene var på jakt etter unge jenter som så ut som pinup-modeller og sang som 40-åringer. Jeg var blitt passé som 30 åring, og det var veldig vanskelig å akseptere, forteller Trine.

VEGANSK JULEMAT: Året igjennom har Trine Rein og Lars Monsen forskjellige matvaner – julen intet unntak: – På julaften spiser jeg gjerne en vegansk nøttestek, mens Lars spiser pinnekjøtt eller ribbe, men vi nyter mye av det samme tilbehøret. Foto: Astrid Waller
VEGANSK JULEMAT: Året igjennom har Trine Rein og Lars Monsen forskjellige matvaner – julen intet unntak: – På julaften spiser jeg gjerne en vegansk nøttestek, mens Lars spiser pinnekjøtt eller ribbe, men vi nyter mye av det samme tilbehøret. Foto: Astrid Waller Vis mer

I 2006, tilbake i Norge, giftet hun seg med en mann hun skulle kjøpe motorsykkelen av, men etter ett år var ekteskapet over. I 2006 og 2007 deltok hun i norsk Grand Prix, og opp gjennom årene har hun gitt ut åtte album, vunnet priser, gått til topp i NRKs «The Hit» og fått andreplass i «Stjernekamp».

Men i 2008 skulle livet ta en uventet vending. Da Trine gjestet «Hver gang vi møtes» i 2019, mimret hun lattermildt om da Lars Monsen tok henne på puppene på førstedate. Ikke mykt, i skinnet av levende lys. Mer som to svære bjørnelabber som klemte til utenpå klærne på puben. Før det hadde Monsen i rettferdighetens navn flørtet med henne for åpen scene under utdelingen av «Årets Villmarking» i 2008: «Neste program blir ‘Ett år med Trine Rein’» sa Monsen, og Trine repliserte at hun vel fikk gå hjem og ­pakke.

– Siden da var det case closed, og alt gikk veldig fort, sier Trine.

Hun forteller at hun faktisk ikke visste hvem Lars Monsen var før det. Da en venninne viste henne bilde og påpekte at han var kjekk, sa Trine: «Jeg ser jo hva du mener, og det er sikkert noe for deg, men ikke noe for meg.»

– Så lite vet man, sier Trine og ler.

Lars på sin side var fan av Trines musikk og spilte ofte platene. På spørsmål om hva hun falt for hos eventyreren, svarer Trine:

– Lars var så stødig og trygg, og samtidig brutalt ærlig mot seg selv. Han lignet ikke noen jeg hadde møtt før.

Hun smiler:

– Han er en veldig fin fyr. Å ligge på armen til Lars er som å hvile ved et eldgammelt fjell.

ÅRETS NYKOMMER: Trine Rein under spellemannprisutdelingen med beviset på at hun ble ­kåret til «Årets nykommer» etter suksessen med debut­albumet «Finders Keepers». Foto: Aleksander Nordahl / NTB
ÅRETS NYKOMMER: Trine Rein under spellemannprisutdelingen med beviset på at hun ble ­kåret til «Årets nykommer» etter suksessen med debut­albumet «Finders Keepers». Foto: Aleksander Nordahl / NTB Vis mer

Huset på Skiptvet ligger på et høydedrag og er arkitekttegnet i villmarksstil. Egentlig hadde de ikke snakket om å kjøpe noe sammen, og Trine sendte Lars annonsen kun som inspirasjon. Selv hadde hun hatt et søk på Finn i et år med stikkordet «utsikt» og «kyst», for hun elsket lukten av hav. Men nå, knapt et halvt år etter at de møttes, var de på visning – i indre Østfold.

– Det var langt fra naboer, romslig og god plass til bikkjene. Og utsikt, selv om det var over Glomma. To uker etter ­visningen hadde vi kjøpt huset, forteller Trine.

Paret giftet seg i 2015, og i huset fyrer Lars opp i peisen hver morgen. På spørsmål om hva han falt for hos henne, drar Trine på det.

– Han har nok veldig respekt for meg og måten jeg håndterer yrket mitt. Vi er begge lojale, 100 prosent ærlige og stoler på hverandre. Men han har jo ikke et snev av romantikk i seg.

– Ikke?

Hun rister på hodet:

– Om han prøver å være romantisk, blir det litt sånn knis, knis. En dag hadde han tent et stearinlys, og jeg kom inn og sa: «Jøss, så koselig.» Men det viste seg at han jobbet med å lage nakkeliner til bikkjene og trengte flammen for å smelte av nylonendene.

– Så dere drar ikke på romantiske teltturer?

– Haha. Nei, turene er mye mer praktiske, og det handler om å ha med seg rett utstyr for å holde seg varm og tørr og å pakke riktig mat. Men det er koselig å tenne bål og lese bok i teltet, og det har hendt at jeg har tatt med en pose med vin i sekken.

UNNGÅR PREMIERER: Trine forteller at hun og Lars prøver å leve så ukomplisert som mulig, og at de unngår premierer og den røde løper: – Jeg hater det! Jeg vil ikke kle meg for å få terningkast av Jan Thomas. Da drar jeg heller neste onsdag og kjøper billetten selv. Her er de fotografert under Gullruten-prisutdelingen. Foto: Andreas Fadum
UNNGÅR PREMIERER: Trine forteller at hun og Lars prøver å leve så ukomplisert som mulig, og at de unngår premierer og den røde løper: – Jeg hater det! Jeg vil ikke kle meg for å få terningkast av Jan Thomas. Da drar jeg heller neste onsdag og kjøper billetten selv. Her er de fotografert under Gullruten-prisutdelingen. Foto: Andreas Fadum Vis mer

Da hele Norges Super-Monsen ble rammet av borreliose i 2012, sto han fram med store smerter og fortalte at han enkelte dager knapt greide å røre seg. Flåttbittet ble begynnelsen på et to år langt mareritt. Hvordan var det for Trine å se forandringen hos kjæresten?

– Det var jo helt forferdelig. Lars gikk fra å være knallsterk til ikke greie å løfte vannglasset. Han har veldig høy smerteterskel, men hver gang han rørte seg, føltes som om noen prøvde å rive av ham armen. Det var veldig tunge år. Men jeg så fortsatt Lars under alle smerter og tap av styrke. Og uansett hvor dårlig han var, skulle han ikke ha hjelp med å mate bikkjene! Selv om det tok tre ganger så lang tid.

Trine forteller at hun selv ble mer årvåken i denne tiden:

– Jeg begynte nærmest å utvikle en fobi for flått. Jeg kunne våkne midt på natten og tro at ting kravlet på meg og ble veldig var på det.

Trine Rein var friluftsmenneske lenge før Lars Monsen kom inn i livet hennes, og hun er ofte på tur alene med hundene. Paret avler selv, og i hundegården har de på det meste hatt 27 valper og 32 voksne av rasen alaska husky.

Vi kaller opp hundene etter skuespillere, musikere eller mat. En heter Bernaise, en annen Biff. Og en heter Grøt, forteller Trine.

Hennes egen heter Joy. Trine fikk den i gave av Lars da den var et åtte uker gammelt loddent nøste, og siden har Joy gått i A-spannet på alle de store løpene. I dag er Joy tolv år og pensjonert, og sammen med broren Creed nyter hun ­privilegiet av å få bo inne i huset, sammen med Trine og Lars.

– Joy og jeg har vært mye sammen på tur. Vi har en ­hemmelig øy i skjærgården som vi ror ut til, bare hun og jeg, der vi kjenner lukten av saltvann. Joy er en veldig viktig del av meg. Hadde jeg ikke hatt henne, ville det ikke vært så lett at Lars er så mye borte.

Med i alt 30 hunder på gården, klarer man å venne seg til at hundene lever kortere enn mennesker? Trine tenker seg om.

– Med alle utenom Joy. Vi har hatt mange hunder i vårt system, men Joy er veldig spesiell for meg. Hun begynner å dra på årene, og Lars mener jeg må ha en overgangshund, men for meg er det helt utenkelig. Joy skal få gå løpet ut og ikke føle at hun blir byttet ut.

Vanligvis holder Trine Rein opp mot 100 konserter i året. Under koronaen ble det kun åtte. Turnéforestillingen hennes «Femti, Feit og Bitter» hadde premiere dagen før 50-års­dagen hennes i november i 2020. Så kom pandemien, og samfunnet ble stengt ned.

– Nå må jeg døpe den om til «Femti-ish, feit, og enda mer bitter», sier Trine med en latter.

Men først er det juleturneen som gjelder. Trine er i full sving med å planlegge alle måltider for fire uker framover. Og da mener hun alle. For Trine Rein liker å ligge i forkant.

– Jeg får maten kjørt til kirken når vi kommer, så vi ­rekker å spise. Juleturneen er heftig for kroppen, og jeg ­trenger å hvile. Jeg har vært på turné hver jul siden 2011 og har ikke tid til å bli skuffet på matfronten.

Hvordan er det å være så lenge hjemmefra, og fra ­mannen sin?

– Null stress, forsikrer Trine.

– Jeg kommer hjemom litt innimellom, men da kan det godt hende at Lars er ute og trener hunder.

Hvert år i mai prøver paret å reise på ferie, den eneste måneden de begge kan ta fri. Allerede etter en uke merker Trine at Lars begynner å bli rastløs, det være seg om de er på Saltfjellet, Femunden – eller Hawaii.

– Jeg har en svak erindring av at Lars lå på en strand én dag. Så reiste han seg og sa: «Faen, er klokka så mye!» Vi er ganske fæle til å være på jobb i hodet vårt. Vi er jobben vår, og da er det vanskelig å ta seg fri.

Men snart står altså julen for døren. Hvordan har de tenkt å feire – om man ser bort fra Trines turné og den påfølgende årlige trangen til å legge seg under juletreet i fosterstilling?

– Egentlig skal vi være annethvert år hos min og hans ­familie. Men jeg er bedre på å planlegge, så det blir mest til at vi drar til familien min i Stavanger, sier Trine og forteller at hundene passes av en såkalt handler mens de er borte.

– Men jeg vet faktisk ikke hvordan vi skal feire i år. Vi planlegger ikke nødvendigvis julen før vi absolutt må … Det eneste jeg vet, er at det blir en rolig jul!

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer