Katrine Solbakken Bryni (28) husker julaften 2006 som om det var i går.
– Det begynte med småblødninger og smerter lille julaften. Jeg ringte legevakten, som sa at det var helt normalt og at jeg kunne legge meg til å sove igjen. Men så ringte de dagen etter og ville ha meg til kontroll. Ultralyden viste at alt så fint ut.
Men Katrine hadde grunn til bekymring. Da hun kom hjem, begynte hun å blø igjen. Hun ringte legevakten og fikk beskjed om å dra til sykehuset. På veien begynte hun å få rier. Det gjore vondt, og hun var redd.
Trengte et mirakel
– Mannen min Frode og jeg trodde ikke det var noe hastverk, vi skulle jo bare inn til en ny kontroll. Men på vei inn i undersøkelsesrommet, gikk vannet. Da skjønte jeg at noe var alvorlig galt, sier Katrine i en artikkel i KK, hvor tre kvinner snakker ut om hvordan de kom gjennom sine livskriser.
Jordmoren tok ultralyd. Gutten i Katrines mage levde fortsatt, men hun måtte sendes til Ullevål sykehus i ambulanse.
– De sa at det ville være et mirakel hvis barnet overlevde, men at de hadde sett slike mirakler før. Utpå natten var han død.
Katrine gråter ikke lenger når hun forteller sin historie. Som en del av bearbeidelses-prosessen har hun fortalt den utallige ganger.
– Jeg fikk vite at jeg måtte føde ham. Jeg fikk sjokk, skulle jeg føde et dødt barn? Men jeg hadde ikke noe annet alternativ.
LES OGSÅ: Så huset sitt brenne ned til grunnen.
Morsfølelsen veltet fram
I ettertid har hun vært glad for at hun fødte barnet. Mannen Frode var der med henne hele tiden.
– Det første han sa var at gutten var fin. Da jeg så den lille hånden, veltet morsfølelsen fram i meg. Det var sant, han var veldig fin. Vi kalte ham Robin.
Etter fødselen var de to på sykehuset og fikk ha Robin hos seg så mye de ville.
– Jeg holdt ham og stelte med ham, hadde ham på armen og la en dyne over.
Katrine og Frode valgte å ha minnestund på sykehus-kapellet, og kjørte ham selv til kirkegården på hjemstedet for å begrave ham.
I tiden etter opplevde Katrine støtte og forståelse fra omgivelsene. Men et par måneder senere stilnet spørsmålene.
– Å miste et barn er en ensom sorg. Folk kan vel tro at sorgen er mindre jo mindre barnet i magen var, men det tror jeg er feil. Det var det verste jeg hadde opplevd.
Katrine begynte å gå i en sorggruppe, og tok også kontakt med Landsforeningen for uventet barnedød.
– Det var godt å møte andre med samme erfaringer.
LES OGSÅ: Mor og datter fikk hjertestans.
Åpenhet viktigst
Hun begynte å jobbe igjen, og engasjerte seg som støttekontakt for andre, tok på seg helgejobber med psykisk utviklingshemmede og fylte opp med aktiviteter for andre for å fylle livet med mening.
– En periode gikk jeg på antidepressiva, og jeg var redd for ikke å bli gravid igjen. Men det ble jeg heldigvis! Jeg fødte en ny sønn for fem år siden. Svangerskapet var preget av angst for at det skulle gå galt igjen. Men jeg fikk fantastisk oppfølging fra sykehuset. Det har vært stort for både Frode og meg å få et friskt og sunt barn.
I mange år lette Katrine etter svar på hvorfor det gikk som det gikk med lille Robin, og hun slet med skyldfølelse.
– For ett år siden ringte jeg til Patologisk avdeling på Ullevål og fikk vite at Robin trolig ikke ville ha overlevd selv om han var blitt tatt ut. Det gjorde godt å få svarene. Nå kan jeg slå meg til ro med dem.
I dag er Katrine aktiv i Landsforeningen for uventet barnedød, og har blant annet en sorggruppe en gang i måneden.
– Det føles godt å vende det vonde jeg har opplevd til noe positivt for andre. Og hadde jeg ikke snakket med andre om hva jeg følte, ville jeg ikke ha vært der jeg er i dag. Åpenhet har vært det viktigste for meg
LES OGSÅ: De vanligste symptomene på depresjon.
Denne saken er opprinnelig publisert i KK 21 - som kom i salg fredag 23. mai!
