SAVN: – Det vil alltid være en som mangler, sier AnneFi Troye etter at hun mistet datteren Cornelia. Foto: Geir Dokken
SAVN: – Det vil alltid være en som mangler, sier AnneFi Troye etter at hun mistet datteren Cornelia. Foto: Geir Dokken Vis mer

Kreft

- Å miste henne var umenneskelig tøft

Les hva AnneFi gjorde da hun fikk vite at datteren (16) kom til å dø av kreft.

To dager etter at Cornelia døde, en iskald januardag i 2005, er hagen med ett full av klassekameratene til tenåringssønnen Ludwig.

  tar på seg en jakke og går ut til dem. Spontant gir hun hver og en av dem en god klem.

En etter en tenner de hver sin medbrakte fakkel, setter dem varsomt ned i snøen, til det dannes et stort, brennende hjerte.

LES OGSÅ: - Jeg hadde en tøff oppvekst

Et tegn

AnneFi vokter faklene manisk de neste døgnene, livredd for at de skal slukne. Helt til et eneste vindkast blåser dem alle ut. Men da plutselig kommer tanken. At dette må være et tegn. Et signal om å gå videre.

Da AnneFi Troye i 2004 fikk beskjeden: «Hun er stappfull av kreft og skal dø», gråt hun i tre døgn. Det var for surrealistisk. For smertefullt. Datteren Cornelia var ung, bare 16 år, og hadde hele framtiden foran seg. Hun kunne ikke dø nå. De måtte ha tatt feil, sett på feil prøver.

«Kan jeg dø?», spurte Cornelia. Og det var AnneFi som måtte svare henne.

– Ja, det kan du, men ikke nå, svarte jeg. Og siden snakket vi ikke så mye mer om døden. Hun forsto prognosen sin, men beholdt håpet og var en fighter. Hun var også lettet over endelig å få et svar, vi var hos 18 leger før vi fikk kreftdiagnosen, ingen fant noe. Bare én prosent av alle krefttilfeller er sarkom. Det var rett og slett dønn uflaks. Ikke noe annet, sier AnneFi.

Da sykehuset ba Cornelia bli venn med døden, var AnneFi sterkt uenig.

- Helt fram til dagen Cornelia døde holdt jeg fast ved håpet om at hun kunne bli frisk, at legene hadde tatt feil og at det skulle finnes en behandling som kunne redde henne, forteller AnneFi.

LES OGSÅ: Skulle gitt hva som helst for å få ham tilbake

Oppfylte hennes ønsker

Da Cornelia ble syk, ba også sykehuset AnneFi om å slappe av. Men det er hun i ettertid glad for at hun ikke hørte på.

I stedet ga hun alt: Alt av omsorg og kjærlighet som hun skulle ha fordelt over et helt liv.

For familien ble det viktig å gi Cornelia frihet. Frihet til å være ungdom. Så for hver cellegiftkur fikk Cornelia et ønske oppfylt. Bare få dager før hun døde, fikk hun en natt med en venninne på Grand Hotel i Oslo.

– Det ble viktig for meg å oppfylle hennes ønsker, framfor mine. Hun skulle ikke være limt bare til oss. Vi ga bort tid til vennene hennes, og det beriket livet hennes.

Før Cornelia ble syk, var det mye AnneFi engstet seg for. Cornelia fikk ikke lov til å ta scooterlappen, fordi mamma var redd for at datteren kom til å krasje. Men da hun ble syk, fikk hun ta scooterlappen og kjørte fram og tilbake til sykehuset for å få cellegift på egen hånd.

– Etter å ha fått en sånn beskjed som den vi fikk, sa jeg: Bare kjør!

LES OGSÅ: Det siste intervjuet med Nini Stoltenberg

Fikk dø hjemme

For Cornelia var følelsen av å være annerledes verre å takle enn selve diagnosen.

– Bare en snau måned før hun døde, var hun på juleball. Men hun følte seg som en fremmed; hårløs, tynn og energiløs.

De siste dagene av Cornelias liv ble tilbrakt hjemme. En legevenn var ofte innom.

– Den siste tiden var surrealistisk, men god, tross alt; hun var i trygge, kjente omgivelser. Noe av det siste jeg sa til Cornelia var: Trenger du noe mer å drikke? Det var kveld og vi hadde sagt god natt. «Hva med legen, trenger han noe?», svarte hun. Sånn var Cornelia til siste åndedrag, full av omsorg for andre.

Da Cornelia døde, følte AnneFi lettelse over at datteren slapp å lide mer. Etter kort tid kom den dårlige samvittigheten. For hvordan var det mulig å føle seg lettet i en slik situasjon?

I nesten ni måneder hadde AnneFi innerst inne visst hva som kom til å skje; hun hadde sett alle tegn på at behandlingen ikke virket, men beholdt håpet for ikke å miste forstanden.

– Å miste henne var umenneskelig tøft, men fordi jeg hadde tre andre barn måtte jeg stå oppreist for å hjelpe oss alle gjennom tiden som kom. Sammen med mine tre andre barn – Ludwig (22), Katinka (25) og Tinki (30), skåler vi for Cornelia så ofte vi kan. Vi kan også tulle om hva hun hadde blitt hvis hun hadde fått leve.

LES OGSÅ: Å miste et barn er en ensom sorg

STARTET STIFTELSE: I 2010 etablerte AnneFi Troye Corneliastiftelsen. Midlene som kommer inn, går direkte til å bidra til at unge kreftsyke får en mulighet til å følge venner og skole fra sykesengen.  Foto: Geir Dokken
STARTET STIFTELSE: I 2010 etablerte AnneFi Troye Corneliastiftelsen. Midlene som kommer inn, går direkte til å bidra til at unge kreftsyke får en mulighet til å følge venner og skole fra sykesengen. Foto: Geir Dokken Vis mer

Opprettet Corneliastiftelsen

Det er nå ni år siden Cornelia døde. Og i hele denne tiden har AnneFi viet livet sitt til å hjelpe unge kreftsyke.

– Så lenge jeg kan gjøre en forskjell, og så lenge erfaringene mine er til nytte for andre, fortsetter jeg, sier hun.

Hun synes det er viktig å la ungdom med en kreftdiagnose få muligheten til å opprettholde kontakt både med venner og skolen. Derfor opprettet hun Corneliastiftelsen. Og den har til nå delt ut 429 laptoper, mobiltelefoner og iPader til alle ungdommer som ikke har en. I tillegg har stiftelsen bidratt til seks ungdomsrom rundt omkring i landet.

KK 35 er i salg fra fredag 29. september. Foto: Stig Jarnes
KK 35 er i salg fra fredag 29. september. Foto: Stig Jarnes Vis mer

Og i 2010 kom boken «Fremdeles i live» ut. AnneFi har skrevet boken hun savnet å finne selv da datteren ble alvorlig syk.

– Boken min er alt hva jeg ville ha gitt til min aller beste venn med en slik diagnose.

Dette er hennes beste råd til andre som er pårørende eller venner av alvorlig syke mennesker:

– Ikke trekk deg unna. Oppfør deg som før og oppretthold det normale i det unormale. Det gjør alt og alle litt tryggere.

Gang på gang har det slått AnneFi at hun dekker på bordet til en mindre. Sorgen blir hun aldri kvitt.

– Hun skulle ha vært her. Jeg tenker ofte på alt Cornelia aldri får oppleve. Av og til savner jeg henne så voldsomt at det gjør vondt i hvert lem av kroppen. Andre ganger kommer jeg over noe som gjør at jeg tenker: Oi, den ville ha vært fin til Cornelia. Men så kommer jeg på at jeg ikke lenger har noen Cornelia å kjøpe til.

På de mørkeste dagene går AnneFi seg en tur. Gjerne til sitt eget spesielle tre. Det er her en mamma gyver løs, sparker hardt til alt det tunge kjennes lettere, ber treet om unnskyldning og går hjem.

LES OGSÅ: - Skulle gitt hva som helst for å få ham tilbake

Ses igjen

Det er sjelden hun er på graven. For slik er det – Cornelia er alltid med henne uansett. Og en gang ga de to hverandre et løfte: Så fort Cornelia ble frisk, skulle hun studere medisin, og AnneFi skulle bli assistenten hennes. Sammen skulle de revolusjonere medisinen og redde verden.

Man kan ikke bringe verden videre om man går under, poengterer AnneFi.

Dessuten, legger hun til:

– Jeg vet Cornelia ville ha vært sint på meg hvis jeg kastet bort livet på å sørge!

Finnes det et liv etter døden, er håpet at de to ses igjen. Det er både latter og glede i AnneFis øyne når hun beskriver følgende scenario:

– Hvis eller når jeg møter Cornelia igjen, så vet jeg at hun er spent på hva som har skjedd med både venner og verden. Jeg har alltid sagt at jeg vil bli begravd med en god pappvin så jeg kan invitere på en liten fest ved ankomst.

- Jeg gleder meg til å sitte på en sky med Cornelia.

Den gripende historien om AnneFi og Cornelia ble opprinnelig publisert i KK 35.