På en varm sommerdag på veien fra Tromsø til Alta så jeg en mann løpende alene på asfalten. Veien var trang og bra trafikkert, flere campingbiler suste forbi i retning Nordkapp. I tillegg var veien reparert på lange strekninger, og lukten av varm asfalt var sterk.
Mannen med sportsklær og caps, som dekket både hodet og nakken, løp i jevnt tempo på kanten av veien og mot en tunnel. Det var Simen Holvik, på vei fra Nordkapp til Lindesnes.
Det var tredje dagen av hans største prosjekt - «Norge På Langs». Bare på den dagen løp han over 90 kilometer, som var godt over to maratondistanser (42,195 km).
Før sommeren var det få som visste hvem Simen Holvik var. Men plutselig var mannen på 44 år, bosatt i Stavanger, i nesten alle nyhetskanaler, og folk stoppet på gata for å snakke med han. Han bestemte seg nemlig for å bruke sommerferien på å løpe 2550 km og ble kjent i media for det. I tillegg var han en annen type enn en typisk idrettsutøver.
Det var ikke så mye prat om knallhard trening eller jakten på sekunder. Simen ville spise pizza, boller og drikke øl med folk, løpe med andre, samle penger til Barnekreftforeningen, og ikke minst vise folk at det er mulig å reise seg fra de verste tragedier.
- Jeg lå og hørte romvenninnen min spy opp middagen på toalettet
Et helt vanlig liv
For syv år siden delte Simen sin tid mellom familie og jobb i IT-bransjen. Han hadde et helt vanlig liv, men med ett unntak. Han hadde en stor hobby. Simen var utrolig glad i både å spise og å lage mat. Han kunne bruke flere timer på å forberede mat. Han sto gjerne opp midt på natta for å snu kjøttet på grillen, sjekke grillen eller røykmaskinen, og startet dagen med å gjøre det samme.
År etter år la ekstra kilo seg på kroppen, og Simen veide nesten 100 kilo, trente ingenting, var i dårlig form, men hadde ingen tanker om å gjøre noe med dette.
En dag ringte et ukjent nummer. Da Simen svarte kom en alvorlig beskjed: «Din far ligger på bakken, ambulanse er på stedet». Simen kom løpende til stedet og så ambulansearbeidere som kjempet for å redde faren. Heldigvis lyktes de, og faren overlevde hjerteinfarktet. Men det dramatiske bildet fra utrykningen festet seg i Simens hode og preget han.
– Jeg så litt døden i hvitøyet. For meg var det en vekker. Jeg var gift, etablert familie, hadde to barn og jeg ville leve, sier Simen.
Ville bare løpe
Etter farens hjerteinfarkt gikk Simen til lege og spurte rett ut hva han må gjøre med livet sitt for å leve lengre. Rådet var enkelt – han kunne ta vare på helsen sin. Ekstra kilo og inaktiv livsstil spilte ikke på hans lag. Derfor bestemte Simen seg for å begynne å løpe for å komme seg i bedre form.
Sporten overtok plassen til hans tidligere hobby, han løp gradvis mer og mer, byttet ut klærne til mindre størrelser og følte seg stadig bedre. Etter hvert meldte Simen seg også på flere løpekonkurranser og fant ut at han ville slå familiens maratonrekord, som tilhørte faren.
Faren satte pris på at Simen overtok stafettpinnen, og støttet og heiet på sønnen. I 2018, etter tre år med trening, klarte Simen å komme til målstreken på 2 timer og 51 minutter. Det er en utrolig god tid, som mange løpere kan drømme om. Han stoppet ikke å trene etter den suksessen, men noe endret seg.
- Jeg ble lei av å jakte på sekunder. Jeg ville finne meg et annet mål, sier Simen.
For ham føles det å løpe langt både bra og naturlig. Derfor ville han satse på ultraløping, som handler om å konkurrere på distanser lengre enn maratondistansen.
- Jeg ville bare løpe lengre og lengre, sier Simen.
Men før han klarte å sette seg store drømmemål, sluttet plutselig løpingen å være så viktig.
Døden banket igjen på døra
Ikke lenge etter at Simen tok fars rekord ble familien rammet av en tragedie. Hos Camilla, kona til Simen, ble det funnet kreft i tarmen. Hun måtte gjennomgå både operasjon og cellegiftbehandling. Først så alt lovende ut. Familien ville nyte livet og dro på interrail i Europa, besøkte Spania og Italia. De feiret også jul og nyttår på Gran Canaria.
Allerede da var det noe som ikke helt stemte. Etter de kom hjem ble det bare verre, og Simens kone følte seg veldig dårlig. – Mange familier opplevde det samme som vi. Aggressiv kreft ble oppdaget alt for seint og den spredte seg ut til kroppen.
- Den historien var ikke helt unik, men veldig tragisk, sier Simen og rister på hodet.
Det var han som måtte si til ungene at det ikke var mulig å redde mamma. Nær påske havnet Camilla på sykehuset, og bare i løpet av et par uker var hun borte.
Alt raste sammen.
Plutselig ble Simen enkemann og alenefar med to barn på 7 og 9 år. Han tenkte konstant en tanke: ungene må ha det bra. Men det gikk dårlig med han. Legen sykemeldte han med diagnosen posttraumatisk stress syndrom. Simen bestemte seg for å be om hjelp, og begynte å gå til et senter for pårørende.
- Der kunne jeg snakke og åpne meg for sorg, sier Simen og reflekterer:
- Det er faktisk ofte et problem at den som har opplevd traumatiske ting skyver tøffe opplevelser på utsiden. Og hvis man ikke tar de tøffe situasjonene innover seg, så klarer man ikke å starte sorgprosessen. Det er vanskelig å gå gjennom sorgen. Det hjelper å bruke profesjonell hjelp.
Da Simen var sykemeldt, begynte han å løpe enda mer enn før. Og da han tidligere trente med baktanken om å ta være på sin fysiske helse, endret han fokus til å kjempe for sin mentale helse. På spørsmål om han løp bort fra sine problemer svarte han med en gang:
- Nei! Mange lurte på det, men det har jeg ikke gjort. Selvfølgelig er å løpe bra for de fleste, og de føler seg bedre etter trening, men jeg måtte trene på riktige premisser.
I flere samtaler med psykologen tok løpingen en del plass. Simen øvde blant annet på å ta vare på seg selv og ta frem positive tanker på sine daglige turer. Han var sykemeldt og hadde mye tid, men likevel laget han seg en god rutine rundt trening. Uansett vær strammet Simen skoene, sprang ut og løpte alene kilometer etter kilometer. Det hjalp han med å sortere tanker og få mer ro.
Mental helse og superkrefter
– Jeg kunne valgt mange andre muligheter. Jeg kunne gi opp, ligge på sofaen og drikke øl. Når man havner i en tragisk situasjon så er det dessverre veldig lett å skylde på det og ta veldig dårlige valg. Men jeg vil være et bra forbilde for mine barn. Jeg håper at jeg er det.
I den verste perioden, rett etter at kona døde, reagerte Simen som de alle fleste foreldre. Han festet seg til tanken om at nå er det viktigste at ungene skal ha det bra. Men da han kom til senteret for pårørende, var noe av det første han hørte at det viktigste er at han har det bra.
– For barn som havner i en tragisk situasjon er det umulig å håndtere den, den er rett og slett helt på kanten. Men vi voksne har evnen til å håndtere sånne hendelser. Jeg lærte meg at hvis jeg klarer å være sterk, passe på meg selv, er det det beste jeg kan gjøre for ungene. De trenger å se at det blir bra, sier Simen, og nevner at han bearbeidet mye etter han ble alenefar.
Nå kan han bekrefte at det som psykologen sa da han mistet kona, fungerer i praksis. Når han er positiv og viser sin styrke, så drypper det på de andre også, både barna og voksne rundt han.
I hele sorgprosessen løp Simen lengre og lengre. Han merket at han ble sterkere også som en idrettsutøver. Men det var veldig få som visste hvor god han egentlig var. Han kom helt ut av det blå og stilte opp på startstreken i et tungt 24-timersløp i England, og presterte imponerende da han løp 253 km.
I 2019 var Simen best i Norden på 24 timers løp, ett år senere den femte beste i verden i denne disiplinen.
- Jeg opplevde at jeg hadde nesten superkrefter. Å løpe langt handler ikke så mye om å være sterk fysisk, men først og fremst mentalt, sier Simen.
Lene var så svimmel at hun ikke turte å løfte barna sine
Fra Nordkapp til Lindesnes
«Norge På Langs» startet fra Nordkapp platået 1. juli 2021. Ruten var planlagt nøyaktig, men underveis dukket det opp overraskelser, som stengte veier eller tunneler som ikke var lov å løpe gjennom. I praksis betydde det at han måtte løpe flere kilometer ekstra.
Under hele eventyret var hans far Audun Holvik med i en bobil, hvor Simen kunne sove og slappe av. Faren hadde som oppgave ikke bare å lage mat, men også å være i nærheten og ivareta sikkerheten. Når Simen løp gjennom tunneler, sto bobilen utenfor med varsellys.
Simen løp uansett vær. På veien opplevde han både norsk natur og byer og tettsteder. Hver morgen sto Simen opp, spiste frokost og begynte på en ny løpeetappe, som var på alt mellom 70 til 130 km per dag. Han sprang ofte flere timer alene. Men på flere steder på hans rute sto folk med flagg og heiet på han. Fra nord til sør kom folk til Simen med mat og drikke, gjerne lokale spesialer. Fysioterapeuter og massører i forskjellige deler av landet stilte opp for å ta vare på beina hans.
Mange fulgte Simen på nett, og kom de iført sportsklær for å være med. Flere ganger løp han bare med en eller noen få personer, andre ganger ventet større grupper på ham. Simen husker at løping med andre var en sterk opplevelse:
- Når du har løpt med en person i fire timer så er du ferdig å snakke om triviale ting som sola og sommer. Jeg hadde gode samtaler om alt mulig. Folk åpnet seg fullstendig helt fra hjerteroten og innerst. Mange fortalte om sine verste tragedier, sier Simen.
En av dem som sprang med Simen var hans bror som løp over 100 km på en dag, noe som han aldri hadde gjort før. I Sør-Norge besøkte også ungene pappen to netter og døgn i bobilen.
Etter 25 dager, 15 timer og 20 minutter, og ikke minst 2550 km, kom Simen til Lindesnes, som var hans store mål. Mange ventet på ham der, flere journalister var på stedet.
- Det var veldig tøft å slutte å løpe. Beina fungerte godt, jeg hadde ingen store problemer underveis og jeg ville gjerne fortsette noen uker til, sier Simen.
Men nå er han stolt over at han klarte sitt store prosjekt som handlet om mye mer enn løpingen. Etter den sommeren ser mange på ham som ærlig og åpen.
- Hele veien ville jeg motivere folk og vise at det er mulig å reise seg etter en tøff tid. Hvis min historie hadde hjulpet bare én person, så hadde det vært verdt det likevel.
Simen er også stolt av at han klarte å røre en nerve hos ekstremt mange, og samle inn penger for å kjempe mot barnekreft. Han har ikke nøyaktig beløp ennå, han venter på regnskapet, men det blir en bra sum.
I tillegg fikk Simen mange meldinger fra forskjellige folk og hørte at mange har funnet både motivasjon og trøst i hans historie. Det ga ham mye energi tilbake. Det var også grunnen til at han har reflektert mye over livet sitt og sine verdier.
– Du må tørre å sette deg store mål og ikke bli redd for å drømme. Det er viktig å være et godt menneske og gjøre de ting som gir deg energi og positive tilbakemeldinger. Det tror jeg er viktig, reflekterer Simen.
Klokka ringer tidlig
Hver dag ringer vekkeklokka hjemme hos Simen tidlig. Han står opp klokka seks for å ta en times trening på løpemølla, før han vekker ungene kl. 7. Nå jobber Simen 80 prosent. Da han jobbet på kontoret, løp han ofte til og fra jobb i stedet for å kjøre. Men den siste tiden jobbet Simen mest fra hjemmekontor, så han brukte lunsjtiden til å løpe en time ute. Han tar også en løpetur på kvelden.
Simen prøver å bruke alle mulige anledninger til å trene. Som alenefar har han ikke mulighet til å bruke tre timer i strekk på en vanlig arbeids- og skoledag på løping.
- Alle har 24 timer i døgnet, det gjelder meg også. Derfor handler alt om prioritering, sier Simen og peker på at verken kan ofre søvn eller spise dårlig for å spare tid. Og det som er viktigst er at han har et stort ansvar for familien. Han sier på bestemt måte:
- Løping kan ikke ta helt av. Jeg må passe på ungene. Jeg vil være mye med dem.
Simen og ungene liker å være med venner og familie som ikke bor så langt unna. De liker også å rusle i byen, gå på pizzeriaer, sitte på kafe, spiser boller og drikke kaffe.
– Vi lever livet, sier Simen.
Simens far flyttet til hjem ham og er til ekstra hjelp. Mor bor ikke så langt unna, så hun kommer av og til på besøk.
– Men det er jeg som er far og det er jeg som bestemmer hjemme, smiler Simen og forteller at det går rundt, men uten støtte fra familien, kan han ikke trene så mye eller reise på store internasjonale konkurranser.
- Hvordan er det mulig å løpe så mye som du gjør?
– Vi mennesker er født løpere. Min kropp ble vant til å løpe langt. Men det som var fascinerende da jeg løp «Norge På Langs» var at etter ei uke ble det mye lettere. Jeg følte at jeg kunne løpe i månedsvis, som urmennesker, forteller Simen.
Å være et forbilde
Da Simen sprang i sommer, publiserte han gjerne bilder med burgere og øl, som var en del av hans måte å dekke det enorme kaloribehovet. Han forteller at han er glad i øl, at han selv brygger øl og generelt er interessert i øl-kultur. Men han bestemte seg likevel for å ta pause fra å drikke øl, og fjernet flere bilder fra sosiale medier.
– Jeg fikk tilbakemeldinger fra noen som sa at jeg må huske at nå er jeg et forbilde. Jeg tar det ansvaret, sier Simen.
- Ungene synes at det er kult at pappa konkurrerer, spesielt når pappa vinner, smiler Simen og sier:
- Jeg er en vanlig mann fra gata med vanlig jobb og med vanlige unger. Jeg lever bare én gang, så jeg lever her og nå. Jeg vil utvikle meg og se hvor god jeg kan bli. Og jeg vil være et forbilde for mine unger. Det er mitt livsprosjekt.
