Tinashe Williamson

- Å se ut sånn som jeg så ut, var ofte et helvete

Tinashe og brødrene var de eneste fargede på barneskolen de gikk på. - I mange år følte jeg meg usynlig.

<strong>TINASHE WILLIAMSON:</strong> - Jeg følte meg aldri hjemme i Vormsund, og de fortalte meg jo også hver dag at jeg ikke hørte hjemme der, sier modell og skuespiller Tinashe Williamson til KK, når hun skal fortelle om oppveksten. FOTO: Janne Rugland
TINASHE WILLIAMSON: - Jeg følte meg aldri hjemme i Vormsund, og de fortalte meg jo også hver dag at jeg ikke hørte hjemme der, sier modell og skuespiller Tinashe Williamson til KK, når hun skal fortelle om oppveksten. FOTO: Janne Rugland Vis mer
Publisert

De små, mørke barnefingrene forsøker å åpne matboksen. Neglene klorer seg fast i sprekken på boksen, og jenta som er i barneskolealder, registrerer at matboksen er lettere enn da hun sto på kjøkkenet hjemme i Vormsund og la den ned i sekken.

Etter noen sekunder går lokket av. Brødskivene i matboksen er blitt byttet ut med en hvit papirlapp. Hun tar opp lappen, og det første hun legger merke til er den barnlige håndskriften.

«Vet du hva som er forskjellen mellom en bøtte med møkk og en neger? Bøtta.», står det skrevet på lappen.

- Å se ut sånn som jeg så ut, tidlig 90-tallet, på et så lite sted som Vormsund - det var ofte et helvete. Hele skolen var kritthvit. Det var bare storebroren min, lillebroren min og jeg som var mørke, sier Tinashe Williamson (35) til KK.

Fra hun var to måneder, til hun begynte i andreklasse på barneskolen, bodde hun, brødrene, faren og moren, som kom til Norge fra Zimbabwe, på Grünerløkka i Oslo. Men for at barna skulle få større plass og egen hage, flyttet familien til Vormsund i Nes kommune.

Årene på barneskolen skulle bli de verste i livet for Tinashe Bakasa Roll - som hun het før hun giftet seg med skuespiller og komiker Odd-Magnus Williamson (39) i 2015.

- Jeg hadde det ikke bra på barneskolen, og ble skikkelig mobba for hvordan jeg så ut. Det var et sjokk å gå fra multikulturelle Grünerløkka, til den skolen jeg begynte på, minnes hun.

- I mange år følte jeg meg usynlig

Tilbake til barneskolen i Vormsund.

Tinashe har akkurat hatt svømming med klassen, og er på vei inn i garderoben ikledd en gjennomvåt badedrakt. På plassen i garderoben, der hun la fra seg tingene sine før timen startet, ligger det ikke lenger tørre klær.

- Mens jeg hadde svømming, tok de alle klærne mine i dusjen, sånn at de ble våte, forteller Tinashe med lav røst. Hun ser seg over skulderen, som for å dobbeltsjekke at ingen av de andre kafégjengerne kan høre henne.

Gjennom hele barneskolen ble Tinashe mobbet og trakassert av medelever. Hun ble spyttet på den ene dagen, og frosset ut den neste.

- Det verste var at jeg nesten ble glad når de var fysisk slemme mot meg, for da de meg i alle fall. Mye av tiden frøys de meg ut, og enset meg ikke i det hele tatt. I mange år følte jeg meg usynlig.

Så fort videregående var over, flyttet Tinashe tilbake til Grünerløkka i Oslo. Det var der hun hørte hjemme. I dag bor hun et steinkast unna, med ektemannen Odda og døtrene India (10) og Ziggy (2).

- Jeg flyttet tilbake rett etter russetida. Jeg følte meg aldri hjemme i Vormsund, og de fortalte meg jo også hver dag at jeg ikke hørte hjemme der. Jeg ville heller ha bodd trangt på Løkka, enn ha et stort hus med hage, for å si det sånn, forklarer Tinashe ærlig.

Ville ikke gjøre de hjemme lei seg

35-åringen har ikke kontakt med noen fra barneskolen i dag, men for en tid tilbake dukket det opp to svært uventede meldinger i Facebook-innboksen.

- To av de jeg gikk i klasse med har i ettertid send meg melding, og beklaget seg for hvordan de oppførte seg. Han ene sa unnskyld for at han hadde vært så dritt mot meg, mens han andre sa unnskyld for at han aldri hadde sagt noen ting mot de som mobbet. Han var én av dem som var stille, og som bare så på at det skjedde.

Da Tinashe leste meldingene begynte tårene å trille.

- Jeg følte at noen endelig hadde sett alt det jævlige jeg hadde gått gjennom. Men de verste mobberne, de har jeg ikke hørt noe fra.

På barneskolen gikk Tinashe gjennom alle fasene et menneske som forsøker å beskytte seg selv, kan gå gjennom; hun var rappkjefta og sint, og hun var sår og lei seg. Til tider var hun også stille. Veldig stille.

- Jeg gikk gjennom alle de ulike fasene for å klare å overleve.

- Sa du ifra hvordan du hadde det til de hjemme?

- Å ja, ja. Men ikke sant, dette var et lite sted hvor alle kjenner alle. Vi var innflyttere, ikke bare i landet, men inn i bygda. Moren til han som er dust, er venninne med læreren. Skjønner du? spør hun retorisk.

- Jeg sluttet å si ifra til slutt. Jeg ville ikke gjøre de hjemme lei seg, så jeg faket at jeg hadde det bedre enn jeg hadde det.

- Hadde du noen venner du kunne søke trygghet hos?

- Nei, det synes jeg ikke. Og de få som egentlig ville være venn med meg, fikk pes for å henge med meg i friminuttene.

- Ingen som backa deg?

- Jo, det var faktisk noen eldre gutter som passa på meg. Shout out, Mathias! sier Tinashe tydelig, mens hun lener seg inn mot båndopptakeren.

- Jeg har vært veldig mye ensom

I ettertid skjønner hun ikke at hun klarte å komme seg gjennom barneskolen med alle de opplevelsene og den harde hverdagen hun erfarte i de årene.

- Men jeg hadde ikke noe valg. Jeg latet som... jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg kom meg gjennom de årene der. Nå begynner jeg nesten å grine. Og jeg som aldri griner... Jeg aner ikke. Jeg måtte bare, sier hun med skjelvende stemme.

Det er tydelig at Tinashe gjør alt hun kan for å holde tårene tilbake.

- Jeg har vært veldig mye ensom, og det er noe som fortsatt preger meg. Jeg føler meg rar fortsatt. Jeg var så mye alene, i en tid der du skal lære deg å danne relasjoner. Jeg hadde ikke det.

<strong>STERK:</strong> Erfaringen fra barndommen og ungdomstiden har gjort Tinashe Williamson til en sterk og grepa dame, som ikke er redd for å si høyt det hun mener. FOTO: Janne Rugland
STERK: Erfaringen fra barndommen og ungdomstiden har gjort Tinashe Williamson til en sterk og grepa dame, som ikke er redd for å si høyt det hun mener. FOTO: Janne Rugland Vis mer

Til tross for at hun i dag har mann og barn, og er omgitt av et stort nettverk, føler hun likevel at det er noe som er ødelagt basert på de erfaringene hun gjorde seg på barneskolen.

- I de årene man skal lære seg det sosiale, og få økt selvverd og menneskeverd, det har jeg ikke fått på et vis. Det er noe jeg stadig jobber med, men det føles som om jeg mangler et eller annet som de andre fikk med seg.

Tårene triller nedover kinnet til Tinashe, og igjen er det tydelig at hun forsøker å holde igjen følelsene.

- Jeg visste at dette kom til å skje! Og jeg som aldri gråter, gjentar hun og ler gjennom tårene.

- Jeg har grudd meg til å ta «den praten» med barna mine

Nettopp på bakgrunn av dette, er det blitt en kampsak for henne å styrke døtrenes selvtillit og selvfølelse ved å fortelle dem at de er like mye verdt som alle andre - uavhengig av hudfarge på kroppen.

Det er ikke lenge siden hun hadde en veldig vanskelig samtale med eldstedatteren India.

- Jeg har følt på det hele livet, men spesielt etter at jeg ble mor har jeg grudd meg sånn til å ta «den praten» med barna mine. Praten om at folk kommer til å ha en mening om deg, at de ikke kommer til å like deg - at mange faktisk kommer til å hate deg - uten at du har sagt eller gjort noen ting. Bare på grunn av hvordan du ser ut. Det er en veldig vanskelig samtale å ta med barna sine, sier hun ærlig.

Verst var det da datteren spurte om noen hadde gjort noe mot noen i Norge, på grunn av hudfargen deres.

- Jeg tenker på Benjamin. Jeg tenker på Johanne. Og jeg kan ikke juge til henne. Jeg må si sannheten. Og hun er bare 10 år. Det er en helt grusom situasjon. Men hun er heldigvis en klok og tøff jente.

Tinashe tørker bort en tåre fra kinnet med servietten som fulgte med kaffekoppen.

- Jeg merker at tårene sitter løst om dagen. Jeg er virkelig ingen griner, for helt siden jeg var liten har jeg lært meg hvordan jeg skal stenge ting ute, og ikke bli påvirket av noe, forklarer hun.

Tinashe erkjenner at hun synes det er skummelt å være sårbar.

- Jeg har brukt mange år i terapi på å åpne opp igjen det som har vært lukket, og reparere det som har vært ødelagt. Men dette her er så viktig, at jeg bare må bruke alt jeg har lært i terapien for å klare å være sårbar nå.

Mektig lei av:«du skal alltid dra rasist-kortet»

Og med «dette her» mener Tinashe Black lives matter-bevegelsen som har oppstått i kjølvannet av drapet på George Floyd i mai 2020 - amerikaneren som døde av «kvelning som følge av trykk mot nakke og rygg», etter at fire politimenn holdt ham nede og utførte kvelertak på ham både med hender og knær.

Bevegelsen har satt i gang en global holdningskampanje, hvor målet er å få totalt bukt med rasisme. Dette er noe Tinashe har gått i bresjen for her hjemme. Til tross for at hun synes det er sårbart og skummelt å være så åpen om rasismen hun selv har kjent - og fremdeles kjenner - på kroppen.

- Vi vet jo at rasisme er en livsfarlig pandemi. Vi kan ikke forandre på noe vi ikke erkjenner, og når vi ikke erkjenner at dette er et nasjonalt og globalt problem, kan vi ikke gjøre noe med det. You can't change what you don't acknowledge.

<strong>DEMONSTRASJON:</strong> Med knyttet neve, maske foran munn og nese, og med god avstand, deltok Tinashe Williamson i Black Lives Matter-demonstrasjonen 5. juni 2020 - for at døtrene skal få slippe å oppleve det hun selv har gjort. FOTO: Privat
DEMONSTRASJON: Med knyttet neve, maske foran munn og nese, og med god avstand, deltok Tinashe Williamson i Black Lives Matter-demonstrasjonen 5. juni 2020 - for at døtrene skal få slippe å oppleve det hun selv har gjort. FOTO: Privat Vis mer

- Hva tenker du om at mange hevder at det ikke eksisterer rasisme i Norge?

- Det er jo nettopp det som er white privilege. Det er når du tror at noe ikke er et problem, fordi at det ikke er et problem for deg personlig. Da må man vise hvor eksplisitt jævlig det er.

Tinashe uttrykker at hun er mektig lei av å bli møtt med «ikke vær så krenka», «det var ikke sånn ment» og «du skal alltid dra rasist-kortet» når hun sier ifra til folk som har kommet med rasistiske ytringer.

- Jeg er så lei av at det settes spørsmålstegn ved om det var rasisme eller ikke. Det er jo helt klart, de må bare gi oss the benefit of the doubt. Vi vet hva vi snakker om.

- Det er nedverdigende, men jeg velger likevel å vise det frem

Hun tror det er viktig at folk ser hvor ille det faktisk er, og dette må gjøres med konkrete eksempler.

- Det er veldig sårbart for meg å vise dette til andre. Hvordan noen mennesker ser på meg, og hva de synes om meg. Det er rett og slett veldig nedverdigende, men jeg velger likevel å vise det frem. Snakke høyt om det.

Tidlig i BLM-bevegelsens fase la Tinashe ut et skjermdump av en melding som hadde dukket opp i innboksen hennes på Instagram med klare rasistiske ytringer.

- De meldingene tar meg rett tilbake til barneskolen. Først blir jeg redd, fordi jeg ikke vet hvem avsender er, og så blir det nesten som om jeg er åtte-ni år igjen. Og så blir jeg jævlig sint!

- Men noe må skje. Jeg snakke høyt om det. Jeg får de samme meldingene som jeg fikk da jeg gikk på barneskolen. Jeg må vise Norge at dette fortsatt skjer, og at vi sammen må gjøre noe med det.

Og det er nettopp dette Tinashe har registrert at er annerledes denne gangen. Nå er det ikke bare de som har kjent rasisme selv på kroppen som snakker høyt.

- Vi mørkhudede har stort sett alltid sagt ifra på vorspielet eller under middagsselskapet, hvis noen har kommet med en sleivete eller direkte rasistisk kommentar. Men nå ser vi at de hvite vennene våre også begynner å rekke opp hånda.

- Hva med dine hvite venninner? Føler du at du har fått forståelse og støtte fra dem før BLM-bevegelsen?

- Jeg har sittet på mange vorspiel og hørt folk si N-ordet, og jeg har alltid vært den som har sagt ifra. Jeg har ofte opplevd the silence of my friends. At de ikke sier noe. Etter fokuset på bevegelsen har jeg fått meldinger fra mange venner, som har sagt at jeg fra nå av aldri skal måtte stå der alene i stormen.

- Du føler ikke at det er litt for sent?

- Jeg mener at det aldri er for sent. Vi må ønske forandring velkommen, uansett når det skjer. Vi mennesker lærer nye ting og utvikler oss hele tiden. Det beste folk kan gjøre, er å ta til seg kunnskap om hvorfor vi er i den situasjonen vi er i nå. Og ikke minst erkjenne at man kanskje har vært en del av problemet selv. For det er bare da man kan bidra til en endring.

- Jeg ikke vil at barna mine skal oppleve det samme

Det er ikke bare på vorspiel med venner Tinashe har opplevd såkalt hverdagsrasisme. På legekontoret, hos tannlegen og på matbutikken dukker de opp - spørsmålene om hvor hun egentlig er fra eller hvorfor hun snakker så godt norsk.

- Det er en veldig ensom kamp, når man må stå der og lage den dårlige stemningen fordi man slår ned på noe som er blitt sagt. Og så blir det kontret med at «det var ikke sånn ment». Det er ikke bra nok! sier hun med kraft i stemmen.

Tinsahe viser med kroppsspråket, og sin stolte holdning, at hun ikke lenger er redd for at naboene på kafébordet ved siden av skal få med seg hva hun sier.

- Det er akkurat det der som er så viktig; alle andre må tørre å si ifra også. Det er ikke bra nok å være en stille antirasist, man må snakke opp og bruke stemmen sin. Det er ikke bra nok å si «jeg mobbet ikke, for jeg sa jo ingenting».

Hun er glad for at hverdagsrasismen, som hun mener folk egentlig lot gå før, nå sakte, men sikkert blir slått ned på.

- Grunnen til at jeg har sagt ifra tidligere handler ikke bare om min egen selvfølelse, men rett og slett om at jeg ikke vil at barna mine skal oppleve det samme. Jeg vil utrydde dette her, sånn at døtrene mine kan slippe å sitte på vors en gang i fremtiden og høre de samme rasistiske utsagene som jeg har hørt.

For Tinashe vet hvordan det er få kvelden sin ødelagt på grunn av en ignorant og sårende kommentar.

- Selv om det kan se ut som at jeg ikke tar til meg kommentarer jeg får, så gjør jeg det. Jeg har bare lært meg å deale med det der og da.

Vil at datteren skal være stolt

Eldstedatteren India går heldigvis på en skole som bærer preg av ulike kulturer, og med klassekamerater med forskjellige bakgrunner og hudfarger.

- Jeg har vært veldig, veldig opptatt av å lære India at hun skal være stolt av hvordan hun ser ut, være stolt av afrohåret sitt og stolt av alle de tingene jeg selv skammet meg over da jeg var barn.

For ikke så lenge siden kom India hjem og sa: «mamma, jeg synes det er så kult at jeg har afro!».

- Og bare dét gjorde at jeg begynte å grine. For på barneskolen ville jeg selv bare våkne opp med glatt hår, spiss nese og smale lepper. Jeg ville våkne opp og se ut som alle andre.

Lenge brukte hun Tina, i stedet for Tinashe, bare for å prøve å passe inn så mye som mulig. Og selv kunne hun aldri som barn ha sagt at hun elsket afroen sin.

- Ikke i min villeste fantasti kunne jeg ha sagt at jeg var glad fordi jeg hadde afrohår eller fordi jeg var brun. Det er tanker jeg aldri hadde som liten, i alle fall. Jeg vet hvor ødeleggende det er å ha lav selvverd på grunn av rasisme. Man bruker lang tid på å bygge opp det som blir ødelagt når man er liten.

Derfor forsøker hun nå iherdig å dyrke de sidene som gjør India til India, og Ziggy til Ziggy.

- De skal være stolt av det som gjør dem unik, og det merker jeg allerede at India er. Dermed slipper de også å bruke så mye penger på terapi i voksen alder, for det er dyrt! sier Tinashe og ler hjertelig.

- Føler du at du har klart å bygge deg opp igjen?

- Ja... Jo, jeg tror det, sier hun og drar på det.

- Jeg elsker i alle fall hvordan jeg ser ut nå. Uten å høres ut som en selvdigger, men jeg er veldig glad for at jeg har det håret og de leppene jeg har. Alle de tingene jeg hatet med meg selv, er noen av de tingene jeg er mest fornøyd med i dag.

Hadde ingen å se opp til som så ut som henne

Ønsket om å være åpen og synlig i den pågående debatten, handler om at Tinashe som liten følte at hun ikke hadde noen lik seg selv å se opp til.

- Jeg vil være der for de minoritetsjentene som ikke har, hverken i media eller på sosiale medier, noen som ser ut som dem å se opp til. Det var ingen som så ut som meg, som var synlige. Jeg hadde bare hvite dukker å leke med, fordi det var det eneste som fantes. Og bare dét gjør også noe med selvfølelsen.

Hun vil bidra til at de barna og ungdommene som føler at de har det dritt og kjipt nå, kan vite at det kommer til å bli bedre - selv om hun innser at det er vanskelig å si til en tiåring at det blir bedre senere i livet, for akkurat når det står på som verst kan «senere i livet» føles utrolig lenge til.

- Verden er ikke bare de rasshølene i klassen din. Og dét kan du sitere meg på! sier Tinashe og slår håndflaten i bordet.

Men hun synes det er viktig å påpeke at ikke alle medelevene behandlet henne dritt, men at de fleste var med på å fryse henne ut eller så på at det skjedde, uten å gjøre noe.

- Hva gjør du for at barna dine ikke skal føle det samme som du gjorde i oppveksten?

- Jeg sørger for at de får med seg en stolthet over hvem de er hjemmefra, så når det kommer ting utenfra har de et fundament av trygghet i hvem de er. Jeg husker fra da jeg var liten, at det var flaut å gjenta ting som folk hadde sagt til meg, fordi det var så vondt og flaut. Jeg ville ikke at den jeg sa det til også skulle tenke det om meg.

Dette er noe hun er veldig påpasselig med overfor sine egne barn.

- Jeg vil at de skal vite at de kan snakke med meg om hva som helst, og at ingenting er flaut. For det handler om å plassere skammen der den hører hjemme. Det er ikke den personen som får slengt dritt mot seg som skal skamme seg, det er de som slenger dritt som skal skamme seg.

- Engasjementet blir sterkere, når man har noen andre å kjempe for

Ektemannen Odda har vært en stor støtte for Tinashe, og blir naturlig nok forbanna på vegne av kona når hun opplever rasisme.

- Har han gitt uttrykk for hvordan han ser på det å være pappa til to jenter, som ikke har samme privilegier som andre barn?

- Heldigvis har vi stort mangfold i omgangskretsen, men selvfølgelig tror jeg at det har gått opp et lys for ham, akkurat som det gjorde da jeg ble mor, at verden bli bedre. Vi ikke kan vente. Engasjementet blir sterkere, når man har noen andre å kjempe for.

- Da du hadde det som aller verst da du var liten, hva ville du, med den bagasjen du har i dag, sagt til deg selv som barn?

- Oj, det var et skikkelig heavy terapi-spørsmål...

Tinashe tar en kunspause og stirrer ned i bordplaten.

Kanskje henter hun frem et bilde av seg selv i erindringen, der hun sitter alene ved skolepulten i Vormsund med matboksen i hånden, og titter ned på papirlappen med de vonde ordene.

- Du har ikke gjort noe galt. Rekk opp hånda, og si at det ikke er greit. Det er bare mobberne og rasistene det er noe galt med. Møt dem med det motsatte av det de spyr ut av seg. Du må være stolt av den du er. Vi skal forandre verden sammen. Det blir bedre, og det kommer ikke til å være sånn her for alltid.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer