Kodal, Sandefjord, begynnelsen av 2000-tallet:

En liten guttunge med blondt hår, kulerunde blå øyne og bollekinn sitter på gulvet hjemme hos besteforeldrene og pusler med lekene sine.

I bakhodet har gutten, som heter Christoffer, flere hovne kuler, og på armer og bein har han uforklarlige blåmerker.

Mormor Ragnhild, som guttungen kaller mommo, kan ikke forstå hvorfor sitt eneste barnebarn har kroppen full av merker. I et forsøk på å få ham til å snakke, setter hun seg ned på gulvet med barnebarnet og pusler sammen med ham.

Men lille Christoffer er nølende. Det eneste han sier er at han ikke lenger skal få lov til å se faren sin.

Ragnhild gir seg ikke, og forsøker å hale ut sannheten av barnebarnet.

- Er det noen som er slemme med deg, Christoffer? Hvor kommer alle merkene fra? spør hun med en alvorlig, men likevel kjærlig stemme.

Men gutten er taus.

Mommo forsøker igjen. Hun nekter å godta at skadene og blåmerkene som for det meste befinner seg på den lille kroppens bakside, kommer av fall på sykkel og snubling i møbler, som barnebarnet tidligere har gitt uttrykk for.

- Mommo, du skjønner det nok sjøl, sier han lavmælt.

Men mormor Ragnhild skjønner ikke. Eller kanskje hun rett og slett ikke vil forstå?

Livet til Christoffer Gjerstad Kihle opphører 2. februar 2005. Åtte år og fem måneder fikk Christoffer lov til å leve, før livet ble tatt fra ham.

Muligheten til å vokse opp, fullføre skolegang og utdannelse, reise, forelske seg, stifte familie og få egne barn. Alt dette ble tatt fra Christoffer denne onsdagskvelden for 16 år siden. Han blir funnet på gutterommet, livløs i sin egen seng, med et 17 centimeter langt brudd i hodeskallen, og papirrester i nese og svelg.

Til å begynne med snakkes det om at den lille gutten kan ha begått selvmord. Men etter hvert skal denne teorien forkastes.

Den tidligere så livsglade og energiske gutten har ikke tatt sitt eget liv. Det er det noen andre som har gjort.

Mor og stefar dømt

For i ettertid skal det vise seg at Christoffer gjennom de siste halvannet året før sin død har blitt utsatt for grov mishandling i nær familie - nærmere bestemt av sin egen stefar. I 2009 blir stefaren dømt av lagmannsretten til åtte års fengsel.

Ett års fengsel for hvert år lille Christoffer levde.

Moren til Christoffer blir av lagmannsretten i 2013 dømt for «passiv medvirkning til vold med døden til følge».

Retten konkluderer med at Ragnhilds eneste datter ikke har gjort det enhver forelder er pliktig til å gjøre - nemlig beskytte sitt eget barn. Moren dømmes til halvannet års fengsel.

Ifølge Ragnhild Gjerstad endret datteren seg da stefaren kom inn i bildet.

- Tidligere hadde hun vært blid, positiv, utadvendt og sosial, men da hun ble sammen med stefaren var hun ikke lenger slik hun pleide, sier Ragnhild til KK i dag.

Hun reagerte også på at barnebarnet endret lynne så fort mannen ble en del av familien. Christoffer blir mer innesluttet og stille.

- Jeg stusset over at Christoffer aldri satte seg på fanget til moren lengre, men hos morfar og meg. Det var som om han aldri ville sitte hos moren sin. En gang fortalte Christoffer at stefaren hadde dyttet ham av morens fang. Kanskje stefar var sjalu på Christoffer? Det er alltid lett å være etterpåklok, sier Ragnhild betenksomt.

Fikk dødsbudskapet over telefonen

Det var Ragnhilds sønn, Christoffers onkel, som over telefonen delte den grusomme beskjeden om at Christoffer var funnet død i sengen på gutterommet.

- «Mamma, de greier ikke å redde ham», sa sønnen min på telefonen. Det var helt grusomt. Ingen kan sette seg inn i hvordan det er å få en slik beskjed. Man må ha opplevd det for i det hele tatt å ha et visst grunnlag for å forstå.

Det gikk en hel uke før Ragnhild klarte å sove, etter at hun fikk beskjeden om barnebarnets dødsfall.

- Jeg kunne stå opp fra sengen midt på natten og skure gulvet. Jeg gikk tur i flere timer. Det var helt uutholdelig. Men jeg hadde to valg; enten bukke under eller kjempe for å finne sannheten.

En stund etter begravelsen står Ragnhild på graven til barnebarnet på Kodal kirkegård i Sandefjord. Mommo lover ham at hun aldri skal gi opp, at hun skal kjempe og gjøre alt hun kan for å finne sannheten.

- Den har vi ikke fått helt og fullt. Men vi har kommet nærmere, og de ble jo tross alt dømt, sier Ragnhild til KK.

- Hva er det som mangler?

- Ingen vet nøyaktig hva som skjedde der hjemme. Ingen, andre enn mor og stefar. Men de nekter for alt, og det står det lite respekt av. Hadde de i det minste innrømmet sine handlinger, men det er lite verdighet igjen. Og å skylde på guttungen, det finnes det ingen ord for, sier Ragnhild med kraft i stemmen.

Det er tydelig at hun 16 år senere er like engasjert - og forbannet på barnebarnets vegne.

- Føler du at du har sviktet som mormor?

- Ja, det er klart at jeg gjør det. I ettertid har jeg angret veldig på at vi ikke beholdt ham. At vi kjempet mer for å ha Christoffer hos oss. Vi vet ikke hva som hadde skjedd da, men tanken har alltid vært der. «Hva hvis».

Den siste gangen moren kom for å hente Christoffer hos besteforeldrene, gjorde han alt for ikke å bli med hjem.

- Han sprang rundt salongbordet. Hun forsøkte å kle på ham jakken, men han bare reiv den av. Det var siste gang jeg så ham i live. Det er helt grusomt å tenke på, og ja, det er mange ting jeg angrer på.

- Bærer du nag overfor systemet som sviktet?

- Alt gikk galt, og det var ingen som hjalp Christoffer. Det er det som er så hårreisende. Og vi som var de aller nærmeste, vi skjønte det ikke før det var for sent.

Ragnhild trekker pusten dypt før hun fortsetter.

- Det er fælt å si det, men man tror jo ikke at det kan være sånn blant sine aller nærmeste. Men jeg har lært av denne tragiske og vonde saken, at man må si ifra dersom man har en følelse av at det er noe som skjer. At taushet tar liv, det er det ingen tvil om.

- Tenkte du virkelig aldri at det kunne være stefaren som sto bak mishandlingen?

- Nei, jeg tenkte ikke tanken på at det kunne være stefaren. Jeg spurte datteren min flere ganger om hva det var som hadde skjedd med Christoffer, og at det måtte være noe hjemme hos dem som gjorde at han ikke ville hjem. Men jeg godtok det hun sa, fordi jeg alltid har følt at jeg kunne stole på henne.

Etter Christoffers død er det derfor blitt en fanesak for Ragnhild, å få folk til å åpne øynene - selv for det man kanskje ikke ønsker eller takler å innse.

- Man må faktisk tørre å tenke den tanken; at slike ting kan forekomme i aller nærmeste familie. Man har lett for å finne på unnskyldninger av typen «det kan jo ikke være sånn», men jo, det kan faktisk det.

Et nasjonalt symbol på systemsvikt og vold mot barn

Skolen der Christoffer gikk og helsetjenestene den forslåtte, lille gutten var innom i løpet av sitt altfor korte liv, er i tiden etter dødsfallet blitt kritisert for ikke å ha gjort nok, og Christoffer-saken står igjen som «et nasjonalt symbol på systemsvikt og vold mot barn».

I podkast-serien Christoffer-saken, som ble publisert i januar 2021, uttaler mannen som var rektor ved Kodal skole, mens Christoffer gikk der på begynnelsen av 2000-tallet, at dødsfallet endret rutinene og reglene så mye at det nå «nesten ikke skal noen ting til før vi sender bekymringsmeldinger. Det er lett å være etterpåklok, men i dag ville vi nok ikke ha slått oss til ro med mors forklaring på blåmerkene under møter vi hadde med henne.».

Også politiet har, ifølge podkast-serien, merket endringer som følge av hendelsen med Christoffer.

«I årene etterpå har politiet opplevd en stor økning av barnevoldssaker, de tolker det som at Christoffer-saken har gjort det lettere å melde ifra.».

- Føler du at Christoffer måtte bøte med livet for at rutinene og reglene med tanke på vold mot barn skulle endres?

- Det som skremmer meg aller mest er om vi hadde godtatt at saken hadde blitt henlagt, slik den ble i den første runden. For da hadde ingenting skjedd. Da hadde ikke mor og stefar blitt straffet, og da hadde ikke rutinene blitt endret. Dét skremmer meg. At man må kjempe for å få folk til å våkne, det er helt utrolig i dette landet, sier mormor Ragnhild.

Saken ble først henlagt av Statsadvokaten, men siden beordret riksadvokaten ny etterforskning etter klage fra guttens far og besteforeldre.

Det er ingen rettferdighet som er blitt gjenreist i saken

Anders Folkman ble oppnevnt som bistandsadvokat for Christoffers far, etter støtte fra organisasjonen Stine Sofies Stiftelse. De jobber med å forebygge og avdekke vold og overgrep mot barn og ivareta de voldsutsatte barna.

I podkast-serien Christoffer-saken er han ikke nådig overfor de instansene han mener sviktet i saken:

«Det var mange som gråt da de forklarte seg i Christoffer Kihle-saken, og det forstår jeg veldig godt. Men jeg synes ikke så synd på dem, for alt kunne ha vært unngått. Det hadde egentlig bare vært å si vet du hva, jeg gir blaffen i taushetsplikten min. Jeg tar en sjanse for en unge, og sier ifra. Og så hadde ikke Christoffer Kihle dødd. Det går ut på om man skal synes synd på de som gjorde det mulig at gutten døde, men det er ikke der mitt fokus er. Jeg synes mye mer synd på den ungen som ikke fikk livet sitt, for det var ingen grunn til ikke å reagere her.».

Til KK sier den tidligere bistandsadvokaten til Christoffers far at det ikke er tvil om at påtalemyndighetene sviktet i denne saken da de henla den, og at til tross for at mor og stefar siden er blitt dømt, er det ingen rettferdighet som er blitt gjenreist i saken.

- Drap kan aldri rettferdiggjøres, kun unngås. Påtale hadde ikke gjort jobben sin, før de ble presset da ting var for klart. Det er ille, sier Folkman til KK.

Mormor Ragnhild sier det viktigste for henne ikke er lengden på straffen - men at de ble dømt.

- Straffen hadde ikke så mye å si for meg. Om stefar hadde sittet åtte, ti eller tyve år, det hadde ikke hatt noe å si for meg. Det viktigste var at de ble dømt for det de hadde gjort. Men det er ikke mange år de fikk, det er ikke det.

I dag har ikke Ragnhild kontakt med datteren sin, og hun har heller ikke kontakt med de to barna som datteren og stefaren har fått i ettertid.

- Det er forferdelig leit, men jeg tror ikke hun får lov til å ha kontakt med oss av stefar, og da må vi bare godta det. Men helt ærlig så tror jeg ikke hun har det så bra.

- Hva tenker du om at du ikke får ha kontakt med dine to barnebarn?

- Det er godt å vite at de er tatt fra dem, men vondt at vi ikke får lov til å ha kontakt med dem. De er barnebarna våre uansett. Men de blir voksne en dag, og da får de vite hva foreldrene har gjort.

Mormor Ragnhild har en notatbok, der hun fører inn stort og smått hun opplever i hverdagen, som hun en dag håper at barnebarna skal få glede av å lese.

- De skal få vite at mormor og morfar har tenkt på dem. Jeg noterer ting vi opplever og erfarer, og håper de skal få lese det når de blir voksne.

Ble solgt til menn som voldtok: - Som niåring tok marerittet enda en ny vending

Mor og stefar holder fast på sin uskyld

Gjennom sin advokat Brynjar N. Meling har mor og stefar fått mulighet til å komme med sin versjon av saken overfor KK. Og de holder fremdeles fast på sin uskyld, til tross for at de begge to er dømt i retten.

- Mine klienter har vært klokkeklare på sin uskyld, siden den første antydning om at Christoffer skulle være utsatt for en straffbar handling, nemlig at ingen av dem har utsatt Christoffer for noe som helst form for vold. Mor har derfor heller ikke sett noe som ga henne grunn til å mistenke at Christoffer har vært utsatt for noe fra stefarens side, sier Meling på vegne av sine klienter.

- Hva tenker mor og stefar om at de to biologiske barna de har sammen er plassert i fosterhjem?

- Det er en forlengelse av den tragedien som har rammet dem. Først mister de Christoffer, så blir denne saken brukt mot dem, for å hindre dem å ha barna hos seg. Samtidig har de forståelse for at «alle» lar seg påvirke av denne saken, slik den er fremstilt i media.

Mor og stefar sier til KK, gjennom advokaten sin, at de har sluttet å forholde seg til media.

- Deres forsøk på å få frem sannheten er aldri blitt møtt, og de har aldri klart å trenge gjennom det voldsomme og massive presset som mediene la på påtalemyndigheten og domstolen, som gjorde det umulig for dem å bli frifunnet.

Høsten 2010 ga mor et stort og utdypende intervju til daværende Aftenposten-journalist Kjetil Østli, der han fikk mulighet til å stille spørsmålene «alle» - også i dag over 10 år senere - lurer på. Intervjuet kan leses i sin helhet her.

Kjetil Østli: – Har du aldri tenkt at det kan ha vært mannen din som truet Christoffer?

Mor: – Aldri. Jeg er 110 prosent sikker på ham. Hadde jeg mistenkt noe, ville han ikke fått være i nærheten av oss, og da hadde jeg meldt ifra.

Kjetil Østli: – Retten mener årsaken er at din mann har slått Christoffer i hjel?

Mor: – Ja, og man tror jeg dekker mannen min. Jeg ville aldri dekket ham om jeg så ham gjøre det han ble dømt for. Aldri! Så mye er ikke en mann verdt. Jeg vet han er uskyldig. Jeg vet det.

Kjetil Østli: – I retten gikk det frem at Christoffer forverrer seg etter at stefar kom inn i bildet. Han blir mer sint, mer frustrert og våkner på nettene. Hvordan forklarer du det?

Mor: – Jeg synes ikke han forverret seg så mye. Men han slet veldig på nettene. Han fikk ikke sove. Eller, han våknet hver natt. Hva det kom av, vet jeg ikke.

KK har spurt mor, gjennom advokat Meling, om hvordan hun ser på dette intervjuet i dag, og svarene hun ga til journalist Østli i 2010.

– Står hun fremdeles inne for alle sitatene hun ga den gangen, eller er det noen aspekter hun har endret mening om?

- Slik jeg forstår min klient, står hun inne for det hun sa til Aftenposten den gang. Hun reflekterer dog over om det kan være andre årsaker, av medisinsk karakter, som gjorde at Christoffer døde.

Mor reflekterer også over den siste dagen sønnen levde, og hevder at det ikke var noen hendelser som skulle tilsi at Christoffer døde. I dagene før dødsfallet hadde Christoffer vært preget av uforklarlige skjelvinger og rykninger i kroppen.

- Hun er klar på at det de siste dagene Christoffer levde ikke var noen episoder som kunne ha foranlediget noen grensesettingssituasjoner, eller var noe tilløp til slike situasjoner. Slik hun husker de siste dagene Christoffer levde, var stefar støttende og han delte hennes bekymring for hvordan sønnen hadde det.

I timene før åtteåringen ble funnet livløs i sengen, forlot mor familiehjemmet der de tre bodde, for å gå seg en tur. Dersom det hadde vært dårlig stemning mellom ektemannen og sønnen, hevder hun overfor KK, gjennom advokat Meling, at hun ville ha blitt hjemme.

- Hun hadde aldri gått ut den aktuelle kvelden, dersom det ikke var en fredfull og god stemning hjemme. Christoffer hadde tross alt vært sengeliggende flere dager.

Mor har heller ikke klart å gi slipp på tanken om at det kan ha vært andre faktorer som kan ha vært årsaken til sønnens dødsfall. Her trekker hun frem episoder som skal ha skjedd på skolen, og at ingen på sykehuset tok tak i skjelvingene som førte til at de kontaktet lege et par uker før Christoffer døde.

Gjennom advokat Meling forklarer mor og stefar at det også har vært andre forhold som de mener ikke er blitt vurdert og tillagt vekt.

- Under obduksjonen fremkom det blant annet funn med en forandring ved Christoffer tinninglapp, som er kjent i forbindelse med Sudden Unexpected Death in Epilepsy (SUDEP), plutselig, uventet epilepsirelatert død. Stefar har alltid vært klar på at han fant Christoffer livløs i sengen, og at han startet gjenoppliving.

- Det er her viktig å merke seg at naboen, som bodde vegg i vegg, har beskrevet et kraftig smell, som har vært lansert som et mulig slag mot veggen, som kunne forklare Christoffers hodeskade. Poenget om at dette smellet beviselig hørtes etter at stefar hadde ringt nødnummeret, ble ikke tillagt betydning.

Mor og stefar håper derfor at de en gang i fremtiden kan renvaskes.

- I og med at stefar ikke ble dømt på bakgrunn av bevisene i saken, men basert på de forskjellige sakkyndige sine erklæringer, er det deres håp at vitenskapen en gang skal kunne gi dem svar på hva som skjedde med Christoffer.

- Tror mor til Christoffer at hun noen gang kommer til å gjenoppta kontakten med sin egen familie?

- Hun ønsker ikke å kommentere forholdet til familien i media, utover å bemerke at hun ofte har undret seg om familien ville ha slått seg til ro med et annet svar enn de ønsket, og om familien ville slått seg til ro med et svar som viste at stefar ikke var ansvarlig for Christoffer sin død.

KK har vært i kontakt med Christoffers far, gjennom generalsekretær Ada Sofie Austegard i Stine Sofie Stiftelse.

«Han ønsker ikke å si noe om saken, men han takker for informasjon fra dere».

De ble begge misbrukt: - Mamma gjorde plass til at jeg kunne fortelle det

Saken som endret ham

For journalist Kjetil Østli har Christoffer-saken vært med ham helt siden han skrev den første saken om den lille åtteåringen for over ett tiår siden.

- Det er vel ingen annen sak som har preget meg mer enn denne. Jeg klarer nesten ikke gå inn i den uten å grine. Jeg husker jeg tok med meg research til et bryllup i Frankrike mens jeg arbeidet med saken. Bryllupet var fantastisk, festene varme og fine, men jeg lå mye inne på rommet og leste, og lette etter detaljer. Ting jeg kanskje hadde oversett, oppslukt av hele sakskomplekset, sier han til KK i dag.

Det var som om han ikke kunne la være å følge saken helt til siste slutt, og at han hadde oppdaget noe i den som krevde at han ga alt.

- Det høres kanskje rart ut, eller pretensiøst. Men sånn var det. Detaljer sitter fortsatt i kroppen. Jeg kan huske setninger fra den, ordrett, og detaljer fra rettsdokumentene ord for ord også. Christoffer har brent seg fast i meg.

Som journalist er saken noe som har gjort noe ved ham både på godt og vondt.

- Jeg hevet min egen standard for hva jeg heretter ville skrive om. Det er bra å ville skrive om noe viktig, men det er trøblete som journalist å føle at «lettere» saker blir litt tullete og meningsløse. Slik sett formet saken meg også på den måten, forklarer han.

- Hvilke tanker gjør du deg når du ser bildet av Christoffer med de kulerunde øynene og det triste blikket?

- Jeg får fortsatt tårer i øynene av å se det bildet. Jeg har faktisk aldri tolket det. Bildet er sterkt nok i seg selv, gitt alt vi vet om ham og saken, at det holder å se på det. Bildet påminner meg om journalistikkens potensial og plikt: Vi må se de «svakeste», sier Østli engasjert.

- Hvordan kom intervjuet du gjorde med moren høsten 2010 i stand?

- Vi forsøkte en god stund å få intervju med moren. Det var logisk at vi ønsket, både for å belyse saken, og for å gi muligheten til tilsvar på eventuelle anklager. Skulle man omtale påstandene, måtte moren få anledning til å svare på dem. Og til slutt sa hun ja.

Intervjuet ble gjort i lokalene til Aftenposten i Akersgata i Oslo. På spørsmål fra KK om hvordan han følte at moren fremsto under intervjusituasjonen, ønsker ikke Kjetil Østli å spekulere i.

- Jeg måtte la svarene hennes tale for seg.

- Du kjører henne ganske hardt i intervjuet – ble hun på noe vis fornærmet av mange av de krasse og relativt strenge spørsmålene?

- Jeg har intervjuet flere foreldre til barn som er drept eller død etter ulykker. Det er en seig og vond øvelse. Ekstra følsomt blir det når en mor forsvarer den som dømmes for å ha forvoldt skadene. Men her måtte vi stille vanskelige spørsmål.

Kjetil Østli minnes at han fikk kritikk av noen kolleger etterpå for intervjuet med Christoffers mor.

- Det er nok naturlig, men jeg klarer ikke se hvordan det skal forsvares å omtale et så alvorlig sakskompleks, og ikke be moren, altså Christoffers nærmeste i det huset, svare på hvordan hun så på det påtalemyndigheten la frem. Får han blåmerker og skader, må en forelder få mulighet til å svare på spørsmål om dem. Dør et barn med de skadene rettsmedisinerne fant, på kroppen og i hodet, og stefaren dømmes, er det vondt, men nødvendig å høre hva moren så, visste, tenkte.

- Hva har arbeidet med Christoffer-saken lært deg?

- At virkeligheten av og til er verre enn man tror, og at man ikke må se vekk, men prøve å se rett på det. Og at man må bry seg. Det er en utslitt klisjé, men den er like fullt sann: Man må bry seg, oppfordrer journalist Østli.

Vokste opp med en mor som slo

Håpet er at jo flere som kjenner til Christoffers historie, jo færre barn vil oppleve det samme som ham

Nå, 16 år etter Christoffers tragiske dødsfall, er det fremdeles en sak som ryster og berører mange.

Journalist og podkastlager Sindre Leganger står, sammen med sine kolleger i Svarttrost Produksjoner, bak den to episoder lange podkasten om Christoffer-saken, som kom ut i januar i år.

Til KK sier han at det er viktig å belyse Christoffer-saken, fordi det dessverre er mange barn som opplever det samme som han gjorde.

- Å høre om hva Christoffer opplevde minner oss på at det faktisk finnes barn rundt oss som utsettes for så forferdelige ting. Dette er jo fælt å tenke på og personlig vil jeg helst skyve de tankene vekk - men Christoffer-saken viser hvordan vi må tørre å tenke de tankene, og si ifra hvis mistankene skulle dukke opp.

- Som journalist, hvilke tanker gjør du deg om hva som har gått galt i denne saken?

- Det boblet jo i brystet da jeg leste dokumentene i sakene og så hvordan Christoffer, som hadde hjelpere rundt seg som kunne ha sagt ifra, likevel ikke fikk den hjelpen han trengte. Jeg fikk lyst til å bare skrike ut - kom igjen, gjør noe! Samtidig forstår jeg også de involverte. Det er så fælt å tenke tanken på at noen - aller minst et familiemedlem - skader en liten åtteåring med vilje, så det er lett å skyve det vekk eller håpe at noen andre skal si ifra. Det jeg derimot ikke forstår er hvordan statsadvokaten kunne henlegge saken.

- Hva gjør en slik sak med deg rent personlig?

- Jeg har en liten gutt selv, og det er tøft å lese om hva Christoffer gikk gjennom. Samtidig føltes arbeidet med programmet meningsfylt. Håpet er jo at ved at flere folk kjenner til Christoffers historie, vil færre barn oppleve det samme som han gjorde.

Sindre Leganger er opptatt av at Christoffer-saken ikke bør omtales som en drapssak.

- Christoffer ble mishandlet til døde, og juridisk er det en forskjell der. Man kan fint si at Christoffers stefar drepte ham, men ikke at stefaren ble «dømt for drap». Det er en forskjell der - hadde det vært en drapssak ville for eksempel stefaren mest sannsynlig fått mye lengre fengselsstraff, mener han.

Sindre og kollegene i Svarttrost Produksjoner har forsøkt å få sykehuspersonell, daværende rektor, ansatte på skolen, politi, statsadvokat og Christoffers mor og stefar i tale i podkasten, for å belyse deres side av saken, men ingen av dem har ønsket å medvirke i podkasten.

- Hvilke tanker gjør du deg om det at det er så mange som har valgt å ikke stille opp i podkasten, og dermed tier om den andre siden av saken?

- Jeg har forståelse for at mange ikke ønsker å fortelle om det. Jeg antar at for mange av de involverte i Christoffer-saken er den noe de aldri blir helt ferdig med, og å rippe opp i det er veldig vondt.

- Det er også en balansegang mellom å utsette seg selv for smerten ved å fortelle, og den potensielle gevinsten ved at gjennom å fortelle kan det bidra til mer bevissthet rundt barnemishandling.

- Synes du det er feigt på noe vis, at ansatte fra skolen og sykehuset som tok imot Christoffer, ikke ønsker å kommentere saken?

- Jeg har forståelse og respekt for at mange takker nei, og synes ikke noen er feige. Jeg er veldig takknemlig overfor de som ville fortelle. Jeg skulle samtidig ønske at påtalemakten var mer på tilbudssiden med tanke på å fortelle om bakgrunnen for sine vurderinger. Jeg tror det ville bidratt til å gi økt forståelse - nå i etterkant er det vanskelig å skjønne hvordan saken i utgangspunktet kunne bli henlagt, forklarer Sindre Leganger til KK.

Vold mot barn: Her er tegnene du bør se etter

Savner barnebarnets store smil

Men Ragnhild Gjerstad, Christoffers høyt elskede mommo, har ikke glemt det hun lovet barnebarnet sitt da hun besøkte ham på graven etter begravelsen.

Hun kommer aldri til å slutte å snakke om saken, og har både skrevet bok og holder foredrag, for å minne folk på at man aldri skal lukke øynene for grusomheter som rammer barn - ei heller i nær familie.

- Man får ikke snakket nok om denne saken, og ved at vi gjør det, kan vi bidra til å redde liv. Vi må få folk til å våkne opp. Det er så mange barn som bor i hjem der de ikke har det bra. Å øke bevisstheten rundt dette er noe jeg har kjempet for siden Christoffer døde, og noe jeg kommer til å fortsette med til jeg selv går bort.

For hvert år som går fra Christoffers brutale død, tenker Ragnhild på hvem barnebarnet hadde vært og hva han hadde gjort.

- Det er ikke en eneste dag at Christoffer ikke er med meg. Jeg ser på vennene hans, som er blitt voksne, og tenker på hvilken fin og flott mann han ville ha vært.

For mormor Ragnhild er de fineste minnene hun bærer med seg i hjertet sitt de gangene Christoffer kom løpende opp gårdsplassen i retning huset i Kodal.

Kanskje var det lukten av Ragnhilds nybakte boller som fristet. Eller kanskje det var tryggheten han følte hos besteforeldrene, som gjorde at han kom springende med armene utslått, et stort smil om munnen og barnlig røst:

- Mommo, hva skal vi finne på i dag?