Den 19 år gamle, veltrente og sporty gutten, med den lyse luggen, tar et raskt overblikk over de nye omgivelsene han er blitt tvunget til å bli en del av.

Et steinkast unna ham står det parkert en gammel trekjerre på grusen. To radmagre menn i blå- og hvitstripet drakt samarbeider om å slenge opp noe på kjerra som, ved første øyekast, kan se ut som potetsekker.

Med tiden skal han lære at de radmagre mennene har et eget leirnavn; muselmenn.

Det tar ikke lang tid før den unge nordmannen Torstein Axelsen innser at potetsekkene faktisk er mennesker. Eller rettere sagt; menneskelik.

Etter at kjerra er lastet til det maksimale, bruker muselmennene sine siste krefter på å dra haugen med lik bortover grusen.

De stopper ikke før de har kjempet seg bort til murhuset med den ruvende skorsteinspipa. Ut av den siver en gråaktig røyk, og neseborene fyller seg med en kvalmende søt lukt.

Stengte av alle følelser

Dette øyeblikket er det første møtet Torstein har med konsentrasjonsleiren Sachsenhausen utenfor Berlin. Det er vår i lufta, og kalenderen viser 1943.

Den 19 år gamle Risør-gutten bestemmer seg for å stenge av alle følelser. Sjansene er store for at det er nettopp her han skal ende sitt altfor korte liv.

- Jeg regnet med at det var der jeg kom til å trekke mine siste åndedrag, sier nå 97 år gamle Torstein til KK.

Etter å ha vært en smule forvirret over hvorfor et kvinnemagasin som KK er interessert i ham, er vi omsider blitt invitert inn til ham i toppetasjen på seniorsenteret i Kragerø. Den idylliske byen han har bodd i de siste 73 årene.

Torstein er et av våre aller siste tidsvitner, og her forteller han om sine opplevelser av fangenskap, tortur og overlevelse.

Som Torstein selv sier i det vi kommer inn døren hans:

- Ikke er jeg interessert i kvinner, og ikke er jeg interessert i klær!

Men han myker noe opp når vi forteller at vi er interessert. Vi vil høre hva det gjorde med en ung gutt, i startfasen av livet, å få over to år frarøvet av livet sitt. Og hvordan det er å nå være én av to gjenlevende nordmenn som satt i den tyske konsentrasjonsleiren Sachsenhausen - hvordan det er å være et siste vitne.

Til 97 år å være er Torstein, som etter krigen jobbet hele 38 år i politiet i Kragerø, særdeles sprek. Han spretter opp av godstolen ved vinduet, og går med raske skritt bort til bokhylla, når fakta må dobbeltsjekkes.

Underveis i intervjuet skal vi lære at Torstein er en mann med en eksepsjonelt sterk psyke. Ingenting vipper han av pinnen, og ingen spørsmål om menneskelik, tortur eller tap av kamerater, får ham til å vise følelser.

Ikke før vi spør ham om kona Randi som han mistet for fire år siden, etter 66 års ekteskap. Da brister stemmen til den tidligere krigsfangen og politimannen.

- Det døde folk hver eneste dag i leiren

Tilbake i Sachsenhausen 77 år tidligere.

- Hvordan var det å være 19 år, oppdage kjerra med lik og tenke at du en dag kunne bli ett av dem?

- Det påvirket oss alle på forskjellig måte. Men jeg stålsatte meg helt. Jeg tenkte med meg selv at de kunne plage kroppen min, men at de aldri skulle få endre vettet mitt. Det var ingenting som fikk meg til å miste fatningen. Jeg bare registrerte det som skjedde - samme hva som skjedde, forklarer Torstein med stødig røst.

- Hvordan klarer man det når man er så ung?

- Det er jo forskjell på oss mennesker ...

- Var du noen gang redd?

- Redd og redd. Jeg var uviss på hva som kom til å skje. Det var jo de som ble skutt eller hengt ... Det døde folk hver eneste dag i leiren. Og de som hadde strøket med på arbeidsplassen, eller på brakkene i løpet av natten, ble samlet inn og sendt til krematoriet.

- Hva gjorde det med deg å se så mange døde mennesker?

- Som jeg sier; jeg sa til meg selv at de ikke skulle få lov til å knekke meg psykisk. Jeg regnet med å bli i Sachsenhausen resten av livet, da jeg så hva som skjedde der.

- Du var aldri nede i det mørkeste mørke?

- Det som skjer, det skjer. Det var det jeg sa til meg selv, sier han bastant.

Det er åpenbart at det ikke bare er noe Torstein hevder; at han hadde - og har - en særdeles sterk psyke.

- Vi var ikke mennesker lenger, vi var bare ...

Som en del av det faste ritualet i konsentrasjonsleirene, må Torstein og hans kamerater strippes for klær og verdisaker, desinfiseres og snauklippes. En tysk nazists største skrekk i en konsentrasjonsleir, er ironisk nok verdens minste fiende - nemlig lus.

Derfor må alt hår bort fra kroppene til fangene.

- Hvordan opplevde du det å bli snauklipt?

- Du kan jo tenke deg ... Det var ikke bare håret på hodet som ble klippet, alt håret på kroppen skulle vekk med den sløve barbermaskin. Vi var ikke mennesker lenger, vi var bare ... Torstein bruker tid på å finne frem ordene.

- Det var hyling og skriking ... Vi ble sprøytet mot lus. Tyskerne hadde en voldsom redsel for lus, fordi man kunne bli smittet og få flekktyfus.

Torstein kommer på en historie om en medfange, som fikk et ublidt møte med en lite hygienisk barbermaskin.

- Det var en gammel styrmann fra Grimstad som sto for tur. Han hadde bart. Først var de nede og barberte en mann i skrittet, og så var de over på barten til Grimstad-mannen. Uten at maskinen ble rengjort mellom rundene!

For første gang under intervjuet humrer Torstein.

I likhet med de andre fangene fikk også Torstein utdelt en blå- og hvitstripet fangedrakt. På drakten var det sydd på en rød trekant, som indikerte at han var en politisk fange, og fra nå av gikk han under fangenummeret 67753.

Ble arrestert av to Gestapo-menn midt under en time på gymnaset

Torstein var bare 16 år da han ble medlem av en motstandsgruppe på hjemstedet Risør, som med tiden skulle bli rullet opp av Gestapo.

Før krigen kom til Norge, hadde unge Torstein meldt seg inn i en frivilig militæropplæringsgruppe, og det var denne gruppen som siden skulle få tilnavnet «Sørlandsgjengen».

Torstein hevder han var som 16-åringer flest, når vi spør han om hvordan han havnet i den frivillige militærgruppen.

- Selv om jeg var ung, var jeg jaktinteressert og hadde våpen. Jeg skjønner nesten ikke at jeg fikk lov hjemme, sier han og ler en nærmest gutteaktig latter.

Det var knallhardt treningsopplegg, og i tillegg ble de unge guttene opplært i å håndtere den gamle militærriflen Krag-Jørgensen.

- Jeg var mer eller mindre en guttunge da krigen brøt ut, og var ingen storpolitiker. Men jeg syntes det var spennende. Mange av kameratene mine var med, og derfor ble det nokså naturlig for meg å bli med også. Vi hadde skyteøvelser, men da krigen kom gikk det over til å bli en motstandsbevegelse. Da ble situasjonen en helt annen.

De unge karene i «Sørlandsgjengen» ventet på en engelsk invasjon, og var fast bestemt på at de skulle kunne klare å håndtere et eventuelt angrep.

Men i januar 1943 blir 19-åringen Torstein arrestert av to Gestapo-menn midt under en time på gymnaset. Ikledd pullover og nikkers, blir han ført til «Arkivet» i Kristiansand, hvor han blir holdt som fange i to månder før ferden går videre til fangeleiren Grini utenfor Oslo.

«Arkivet» var Kristiansands svar på det beryktede torturkammeret Victoria Terrasse i hovedstaden. Nazistene hadde omgjort kontorene til Statsarkivet i Kristiansand, til Gestapos hovedkvarter på Sørlandet.

Under krigen var det flere motstandsmenn som ble torturert i hjel på «Arkivet», men ifølge Torstein fikk han «mildere» behandling, ettersom han var nederst på rangstigen i «Sørlandsgjengen».

- Jeg var veldig ung, og var ingen ledende person i «Sørlandsgjengen». Da turen kom til meg, visste de jo alt. Hvem som hadde vært med i gruppen, og hva vi hadde bedrevet. Nede i kjelleren på «Arkivet» ga de oss juling og bank.

- Du ble selv utsatt for det?

- Ikke særlig mye. De visste jo hvor jeg befant meg i systemet.

Fikk ikke ta farvel med familien før han ble sendt til Tyskland

Da turen kom til konsentrasjonsleiren Grini ved Bærum, ble Torstein for første gang kjent med tyske rutiner og det tyske system. Det var også her han ble introdusert for ord som brakkesjef, appell og transport. På Grini var han fange nummer 6699.

- Hvem morgen klokken 06.00, og hver kveld klokken 18.00, var det appell på Grini, hvor navn og nummer skulle ropes opp. En dag ble det ropt opp en del numre som skulle på transport, og jeg var én av dem.

Uten å ha fått lov til å ta farvel med moren, faren og den fem år yngre lillesøsteren, blir Torstein og flere kamerater ført til Akershus festning, som nå var blitt gjort om til fengsel for krigsfanger. Her ventet en natt i den gamle middelalderske kongeborgen, før avreise med transportskipet Monte Rosa til et tukthus i Hamburg.

- Vi ble stuet sammen i lasterommet. På dekkene over oss var det tyske soldater som skulle hjem på perm. Det var ikke noe forpleining eller den slags, minnes han.

Etter en drøy uke i tukthuset i Hamburg, gikk ferden videre til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Her var han én av i alt rundt 2000 norske fanger, fordelt på fem blokker.

Torstein tilbringer nettene blant lus og landsmenn på blokk 23.

Ble satt til knallhardt straffearbeide

I riktig nazistisk ånd, besto hverdagene av rutiner, rutiner og atter rutiner. Den lille brødrasjonen man fikk til kvelds, rundt 225 gram tørt brød til den utvannede suppen, skulle holde som frokost dagen derpå.

Dette, kombinert med knallhardt fysisk arbeid, førte til at kiloene rant av fangene i konsentrasjonsleiren. Før Torstein havnet på en arbeidskommando utenfor leirområdet, ble han satt til å gå inn sko som skulle brukes av fienden.

Dette ble kalt schuhlaufkommando, eller skomarsjen, og utgjorde daglig 42 kilometer - det samme som et maraton.

- De tyske soldatene, og da særlig infanteriet, var avhengig av slitesterke sko og såler. En gjeng med fanger måtte møte opp om morgenen, og fikk da utlevert sko der hvert par var nummerert og bokført, forklarer Torstein.

Fangene måtte gå fra klokken seks om morgenen til seks om kvelden, med et lite opphold midt på dagen.

- De hadde laget et åttetall, en slags gangbane, der fangene måtte gå. Det var pukkverk, sand og vann, og hensikten var selvfølgelig at skoene skulle gå i det samme terrenget som soldatene måtte gå i.

Fangen som var sjefen for denne kommandoen, fikk utlevert et visst antall polletter, som han siden måtte levere og registrere på slutten av dagen.

- Dagen var ikke slutt før alle pollettene var samlet inn, og alle rundene gjennomført. I bokholderiet kunne de etter hvert se hvor langt hvert enkelt skopar hadde gått, se hvor slitt de var blitt og ut ifra dette finne ut av hvilket stoff som var best. Typisk tysk; de overlot ingenting til tilfeldighetene, humrer Torstein.

- Hvor mange kilometer tror du at du har lagt igjen på det åttetallet?

- Da jeg ble satt til å gjøre dette hadde jeg akkurat ankommet leiren. Derfor var jeg fortsatt ung og sprek, og hadde ingen vanskeligheter med å gå. Det var mange andre fanger, som hadde vært der lengre enn meg, som hadde problemer med å henge med.

Etter kort tid fikk han jobb på arbeidskommandoen utenfor leirområdet, og her ble han satt til å laste og losse jernbanevogner, og registrere utstyr til vaktmannskapet og ledelsen ved ulike konsentrasjonsleire i Riket og de besatte områdene.

- Det som hadde noe å si, var hvilken arbeidskommando du kom i. Jeg var heldig. Han som var sjef der hadde vært på den russiske fronten og forfrosset beina sine, så han kunne ikke være ved fronten lenger. Han var ansvarlig for at tallet skulle stemme, og var derfor avhengig av at vi fungerte. Derfor var han ikke helt umulig med oss.

- Hva skulle utstyret dere registrerte brukes til?

- De ble sendt ut igjen til andre leir eller til militæret. I skauen ved arbeidskommandoen var det svære lagerhaller. Én kunne inneholde elektrisk utstyr som kjøleskap og radioer. I en annen var det glass og porselen. Alt var lagret etter tall og regnskap.

Det hendte at den tyske sjefen, med de forfrosne beina, eller andre fangevoktere med et snev av samvittighet igjen, lukket øynene da fangene fant mat de kunne styrke seg på.

- Av og til var vi nede på jernbanestasjonen i Oranienburg. Innimellom losset de jernbanevogner med poteter. Hadde vi den rette mannen på vaktposten, hendte det at vi fikk tak i noen av potetene. Da kastet de dem på bakken, slik at vi kunne krype under jernbanevognene og sikre oss noen ekstra poteter. Det var nok til å klare seg én dag til.

For alle som satt i konsentrasjonsleirene, var det å pådra seg sykdom en ufrivillig selvfølge. Selv fikk Torstein tilløp til dysenteri. Hele fordøyelsen gikk i oppløsning.

- Jeg fikk også en betennelse i beinet. Jeg fikk en form for behandling på Revier, som var sykeavdelingen. Men de hadde ingen forbinding, bare kreppapir. Etter hvert som årene gikk, kom det noen norske leger til Revier. De klarte å skaffe mer medisiner. Men jeg var heldig; jeg var sprek fysisk.

- Hvordan fant du kraften til å utføre arbeidet du ble tvunget til, med så lite energi i kroppen?

- Vi måtte bare stå på. Vi hadde ikke noe valg. Når man var dødsens sulten, skulle man helst ikke tenke på den gode maten vi kjente til før krigen. Jeg kan ikke erindre at jeg tenkte tilbake på mors gode lapskaus, sier Torstein, og ser ut av vinduet, med utsikt over Kragerø.

Det er mulig han ikke gjorde det da, men akkurat nå, i dette lille øyeblikk, er det som om 97 år gamle Torstein lar tankene fly tilbake til den puttrende kjelen med lapskaus, som én gang sto på komfyren hjemme i Risør.

Galgen på appellplassen

Etter endt arbeidsdag på kommandoen utenfor leirområdet, bar det tilbake til Sachsenhausen og brakke 23. Dersom de ble møtt av synet av galgen på appellplassen, visste samtlige fanger at kvelden kom til å bli ekstra lang - og at det usle middagsmåltidet de fikk servert hver kveld, var langt unna.

- Det ble talt opp både før, under og etter arbeidet. Det var evig telling. Var galgen plassert ved appellplassen, skjønte vi at i kveld er det henging. Da gikk det tre kvarter ekstra før vi kunne komme inn til maten. Til brødskalken og trekvart liter kålsuppe.

Torstein husker at han én gang var vitne til at to stykker ble hengt samtidig. Og minnet av en jevnaldrende russisk gutt, som ble hengt fordi han hadde «motarbeidet» det tyske riket og dermed endte sine dager i galgen på appellplassen, er fremdeles i erindringen.

- Jeg tror han hadde arbeidet på en kommando der de hadde ansvar for tysk soldatutstyr. Han hadde fått tak i noe tykt lær eller skinn, som trolig hadde vært på en ryggsekk som de tyske soldatene bar. Den russiske fangen hadde skåret ut skinnet for å lage såler til treskoene sine, men dette ble oppdaget.

- Han fikk dødsdom for å ha drevet sabotasje og ødeleggelse av rikseiendom. Ikke nok med at han ble dømt til døden ved henging, men han fikk også 25 slag på baken. Banket først, og hengt etterpå, sier Torstein.

Han rister på hodet.

- Hvordan var det å være vitne til hengingen?

- Det døde hundrevis hver eneste dag. Hengingen var en måte å disiplinere oss. Men jeg tenkte med meg selv at han som blir hengt dør i løpet av sekunder, mens vi andre kanskje skulle dø etter et halvt år eller ett år - sakte, men sikkert av sult eller dysenteri. Vi skulle fortsette å oppleve pine, lidelser og smerter, mens han som ble hengt forsvant i løpet av noen sekunder.

Når Torstein gjenforteller minnene han opplevde mot slutten av tenårene, gjør han det med den aller største ro og stødighet. Kanskje kan det ha noe å gjøre med at dette er minner som strekker seg flerfoldige tiår tilbake i tid, og at han siden 80-tallet har delt erfaringer og historer som tidsvitne gjennom Aktive fredsreiser.

Kanskje han, uten selv å være klar over det, har bearbeidet erfaringene og minnene gjennom å snakke om dem til andre.

- Hadde du aldri dødsangst?

- Nei. Jeg kom aldri i retten, eller fikk noen dom. Jeg ble bare plassert der, og tenkte med meg selv at her kommer jeg til å bli så lenge det er liv i meg. Skulle jeg gi opp? Nei, det var ikke et alternativ. Det hendte at det var noen som hengte seg på brakka. Som ble så fortvila, og som ikke så noen ende og slutt på det. Vi lurte på liv eller død - hva er det som er verst?

- Vi turte nesten ikke en gang å se på dem

Da Torstein ble arrestert av Gestapo, var han midt i fasen i livet der man går fra å være ung gutt til mann. Når vi spør han om hvordan det var for ham å bli frarøvet denne delen av livet, og alt hva det innebærer, blir han igjen relativt ordknapp.

- Jeg kan ikke huske at det var noe problem. Problemet var å forsøke å holde seg i live. Jeg savnet et normalt liv. Å tenke på damer var nesten umulig, når du holdt på å sulte i hjel.

Det var ytterst få kvinner i Sachsenhausen, og de som var der som fanger, satt i noen av uteleirene utenfor selve hovedleiren. De eneste Torstein så i løpet av sine to år i Sachsenhausen, var de tyske kvinnene som var ansatt som kontordamer på arbeidskommandoen.

- Vi hadde ikke noe med dem å gjøre. Vi turte nesten ikke en gang å se på dem. Vi så bare at de kom og gikk.

Men det var faktisk én norsk kvinne, Wanda Maria Hjort, som var i begynnelsen av 20-årene, som frekventerte Sachsenhausen mens Torstein satt der som fange.

- Wanda dukket opp i porten ved Sachsenhausen titt og ofte. Hun leverte mat til de norske fangene, og fikk noen opplysninger om hvem som satt i leiren, og hvordan situasjonen var.

- Wanda var en stor humanist som viste at uegennyttig innsats kan ha stor betydning

Torstein minnes at faren hennes, Johan Bernhard Hjort, hadde vært en av grunnleggerne av det norske nazipartiet Nasjonal samling (NS), men at han hadde brutt med partiet før krigen brøt ut.

- Han skjønte etter hvert at ideologien ikke var noe for ham, og Hjort brøt med NS. I 1942 ble hele familien plassert i en form for husarrest, nærmest på et slags gods, i Tyskland.

- Wanda er vel kanskje også én av grunnene til at du sitter her i dag, i og med at du havnet på listen hennes, som siden ble en del av hvite busser-aksjonen?

- Ja ... Men det var i grunn Himmler det, vet du. Som skulle redde sitt eget skinn.

Denne Himmler, som Torstein refererer til, er SS-riksfører Heinrich Himmler - som var blant de absolutt mektigste mennene, etter føreren selv, i det tredje riket.

- Da krigen gikk mot slutten var ikke nazistene i leiren like seierskåte som det de én gang hadde vært, forklarer Torstein.

- Det var stor uvisshet. Hva blir slutten? Og det var ikke uten grunn. Det viste seg at Himmler hadde sendt ordre til kommandanten i Sachsenhausen, om at «overgivelse av leiren ikke kommer på tale» og at «ingen fanger må falle levende i hendene på fienden».

Men da Himmler innså at slaget var tapt, jobbet han hardt for å, som Torstein beskriver det som, redde sitt eget skinn.

- Han ville lure seg unna. Gjennom greve Folke Bernadotte og den svenske regjeringen, tok han kontakt med England og Amerika og foreslo fredsforhandlinger med vestmaktene. For å få det til, ga Himmler ordre om at de norske og de danske fangene skulle løslates - men at de andre fangene i leiren skulle drepes.

Torstein skjønte at noe var i gjære, da han og de andre landsmennene fikk beskjed om å ikke møte opp på arbeidskommandoen dager etter.

- Hva nå? tenkte jeg. Og så sto plutselig de hvite bussene der.

Svenskene hadde i rekordfart stablet på beina flere hvite busser, som de hadde markert med svære røde kors på taket, slik at de skulle være enkle å se for jagerpilotene.

- Krigen hadde utviklet seg slik at de allierte hadde fullstendig overtaket fra lufta.

Torstein og de andre skandinaviske fangene ble kjørt med de hvite bussene fra Sachsenhausen, til konsentrasjonsleiren Neuengamme syd for Hamburg. Oppholdet ble kort, før de ble kjørt til Danmark, deretter til Sverige, og siden hjem til fedrelandet Norge.

- Husker du hva du tenkte da du innså at du var en fri mann?

- Nei ... Men det var jo en stor forundring. Fra at hvert eneste skritt man tok ble overvåket, og alt hva man gjorde var etter ordre, til å komme til Sverige og få forpleining og oppvartning.

Da han kom tilbake til Risør igjen, ble han tatt imot av moren, faren og lillesøsteren - som han ikke hadde sett siden han forlot familiehjemmet om morgenen, den dagen han ble arrestert i timen på gymnaset.

Over to år var gått, og tenåringsgutten Torstein kom hjem som en ung mann med erfaringer i bagasjen få andre på hans alder kunne kjenne seg igjen i.

- Hvordan var det å se familien igjen?

- Det var hyggelig, og det var jo fint for foreldrene mine å få meg hjem i live. At jeg i det hele tatt kom hjem igjen. For det var ikke alle forunt, sier Torstein vemodig.

Bar urna med asken av bestevennen Arne hjem til Risør

Torstein møtte igjen en av sine aller beste kamerater, fra barndommen, Arne Kristian Bakke, i Sverige etter at de begge var blitt reddet av de hvite bussene.

Men den en gang så livlige og musikalske kameraten, som han hadde så mange gode minner med fra oppveksten i Risør, var nå blitt en skygge av seg selv.

Han hadde sittet i konsentrasjonsleirene Natzweiler, Dachau, Mauthausen og utekommandoen Melk, og var tydelig preget av dette.

Også han hadde meldt seg frivillig til militæropplæringsgruppen som Torstein hadde vært en del av før krigen brøt ut, og i likhet med bestekameraten ble også Arne arrestert av Gestapo i januar 1943.

Nå møttes de altså igjen i Ramløsa i Sverige. Kalenderen viste april 1945, og det var knapt én måned igjen før frigjøringen. Men dette var ingenting de to kameratene visste noe om, da de endelig sto side om side igjen, hos den nøytrale naboen i øst.

- Da vi møttes igjen var han helt gul i huden av forgiftning. Arne var et par år eldre enn meg, og han var en av mine beste venner. Han hadde blant annet arbeidet i leiren Melk, der de produserte ammunisjon. Han var nesten død da jeg møtte ham igjen, minnes Torstein.

Torstein og Arne ble kjent lenge før krigen, da de begge ble en del av avholdsklubben Første vakt, som besto av en gjeng musikkglade ungdommer som spilte sammen i et strykeorkester i regi av en tidligere sjøkaptein ved navn Danielsen.

- Jeg spilte klarinett og Arne spilte fløyte. Hvis du skulle være «skikkelig gutt» hjemme i Risør på den tiden, så måtte du være en del av Første vakt. Det var veldig smart gjort av kaptein Danielsen, å danne en gruppe bestående av avholdsungdom. Jeg var totalt avholds gjennom hele min ungdom, og har aldri røyket.

Det må ha vært meget god stemning blant de musikalske ungdommene, for uansett hvilken ukedag det var, møtte de opp for å spille musikk. Og Torstein humrer atter en gang for seg selv, når vi spør om ikke klubben også besto av jenter.

- Å nei, det var bare gutter! Ingen jenter. Merkelig nok hadde vi øvelse i orkesteret på lørdagskvelden. Det var ingen som uteble selv om det var på lørdager. Men det hendte at det møtte opp noen unge jenter for å se på mens vi øvde, sier Torstein med et lurt smil.

Disse minnene bar han med seg i erindringen, da han møtte igjen ungdomskameraten i Sverige.

Arne Kristian Bakke døde kort tid etter ankomst til Ramløsa, og ble kremert i Sverige. Og det var kameraten Torstein som fikk det vemodige oppdraget med å frakte kameraten hjem til Risør etter frigjøringen.

- Jeg hadde med meg urna hjem, slik at foreldrene fikk asken hans. Jeg bar ham opp gjennom kirkegården til graven, under begravelsen i Risør. Min familie fikk meg hjem i live, mens Arnes familie fikk hans aske. Det var ikke veldig hyggelig.

- Hvordan var det å miste vennene sine så tidlig?

- Jeg regnet med at det var min tur neste gang. Som jeg har sagt tidligere; det var ingenting som fikk meg til å miste fatningen. Sånn var det. Hva skulle en gjøre? Man måtte bare godta virkeligheten og fakta. Dersom en skulle ha brutt sammen, så hadde man ikke overlevd, gjentar Torstein som et mantra.

- Hun jobbet på Bondeheimen, og jeg var ungkar

Som en slags hyllest til Risør bys to mest sentrale politifolk, Sverre Egeland og Jacob Syrdal - som hadde instruert medlemmene av den frivillige militæropplæringen før krigen - valgte Torstein å bli politi etter krigen.

Både Egeland og Syrdal døde under tysk fangenskap. Førstnevnte i NN-leiren Natzweiler i 1944, og sistnevnte i Dautmergen tolv dager før julaften i 1944.

- Da jeg kom tilbake følte jeg meg for voksen og for gammel til å fullføre artium. Jeg hadde veldig respekt for de to politifolkene som hadde vært sjefer for motstandsbevegelsen. Jeg hadde gode tanker om politiet. Jeg klarte å komme meg inn på førstekullet til politiskolen, og reiste til Arendal året etter krigen.

Da Torstein kom til Arendal, ble han sendt ett år til utrykningspolitiet i Finnmark.

- Jeg var grensevakt. Først lå vi på finskegrensen, og så ble vi flyttet over til russergrensen ved Pasvik-elva.

Men skjebnen ville ha det til at han i 1947 fikk seg jobb som konstabel ved politiet i Kragerø. Der avanserte han til å bli betjent, siden førstebetjent og avsluttet karrieren som overbetjent i en alder av 60 år.

Men hvem vet hvor han hadde vært, om han ikke hadde lagt sin elsk på maten - for ikke å snakke om servitrisen - ved Bondeheimen i Kragerø. Randi het hun, og var tre år eldre enn Torstein.

- Kan du huske det første møtet du hadde med Randi?

Torstein ler hjertelig.

- Hun serverte meg fersk kjøttsuppe. Hun jobbet på Bondeheimen og jeg var ungkar. Jeg måtte jo ha noe mat, og traff Randi der - og ble forelsket.

- Hvordan ble det dere to?

- Vi sluttet jo kontakt etter hvert da, og ble forelsket i hverandre. Siden giftet vi oss i 1950. Jeg var heldig og fikk verdens beste kone. Det er noe av det jeg synes er verst, at jeg har mistet Randi.

Hun ble 96 år gammel og gikk bort i 2016. Paret fikk to gutter og to jenter sammen, og levde som mann og kone i over seks tiår.

- Tenk å ha hatt kona si så lenge. Det er ikke alle forunt å ha et så langt ekteskap.

- Hun var alle tiders kone. Jeg var ualminnelig heldig. Hun var et helt spesielt menneske. Hun er det eneste jeg savner, sier Torstein, og for første gang under intervjuet brister stemmen hans.

Det var ikke før Torstein begynte å reise ned som tidsvitne for skoleungdom, med de hvite bussene på 80-tallet, at han åpnet seg opp for kona og barna om hva det var han hadde opplevd under de fem krigsårene.

- Før dette hadde du ikke fortalt Randi noen ting?

- Ikke noe særlig. Nesten ingenting. Rent tilfeldig kunne jeg komme inn på det, men vi snakket aldri om det i detalj. Jeg fant ut at det helvetet som jeg opplevde der nede, ikke var noe jeg skulle holde varmt. Jeg ville sørge for at vi fikk et godt og hyggelig familieliv. Ikke kverne rundt det helvetet man hadde opplevd under krigen.

Igjen er stemmen til Torstein bastant og avbalansert. Det er som om avstengningsmekanismen han én gang bestemte seg for å bygge opp, nok en gang er skrudd på.

Torstein sa en gang til seg selv at han skulle finne en indre livskraft for å klare å overleve det han sto overfor, men at han antok at han likevel kom til å ende opp på likhaugen som de andre fangene.

- Skjebnens ironi ville ha det til at du som 19-åring skulle gå rundt i i Sachsenhausen og kjempe for livet ditt, men her sitter du nå, og kan skilte med at du er blitt hele 97 år. Hvordan føles det?

- Ingen vet hvordan fremtiden ser ut, sier Torstein diplomatisk.

- Som jeg pleier å si; tiden er et merkelig element. Alle samfunn, lite eller stort er en del av det, det er en prosess som pågår hele tiden. Mot det bedre, og mot det verre.

- Er oppholdet i Sachsenhausen noe du tenker på hver dag?

- Nei.

- Bærer du nag overfor noen?

- Å dra med seg det helvetet inn i hverdagen ... Jeg vil heller tenke på å skape et hyggelig og godt samfunn, og ikke ergre meg ved å gå tilbake til det fæle som skjedde. Hele vitsen er at det ikke skal skje igjen.

Men Torstein mener at det ser ut som at akkurat dét blir vanskelig å forhindre.

- For det er uro, krig og bråk rundt overalt. Vi bor i et privilegert hjørne av verden. Alt skal ha en slutt. Så kommer det store spørsmålet; begynnelse og slutt - er det noe etterpå? Det er noen som tror at man kan møte ektefeller og andre familiemedlemmer på den andre siden.

- Tror du at du kommer til å møte Randi igjen?

- Jeg tror det gode vi hadde, var noe vi hadde her. Det har vi hatt. Er det slutt, så er det slutt. Derfor er det om å gjøre å ha det hyggelig når man er her. Men det hadde jo vært fint å møte henne igjen ...

Torstein planter begge hendene godt fast på armlenene på stolen, og nærmest svinger seg ut på gulvet og går i retning soverommet.

Han romsterer i en skuff, før han kommer ut med et gullinnrammet bilde av Randi. Fra andre siden av glassrammen lyser et varmt smil opp. Det er ikke vanskelig å forstå at Torstein forelsket seg i den tre år eldre kvinnen.

- Her er Randi, sier Torstein, og rekker frem en liten firkantet treboks. Det er tydelig å se at dette er noe Torstein ha spikket selv.

- Ja, du må jo åpne den, da, sier han en smule utålmodig.

Under trelokket skimtes et sort-hvitt-bilde av en ung, vakker kvinne. Randis karakteristiske smil er ikke til å unngå å bli glad av, og for bare noen få år siden lyste dette smilet opp Torsteins liv.

Torstein klapper høyrehånden et par ganger på brystlomma.

- Jeg oppbevarer det i lomma på skjorta. Da har jeg Randi rett ved hjertet mitt.

Torstein går med raske skritt tilbake til soverommet. I hendene har han de innrammede fotografiene han nettopp har vist fram. Den 97 år gamle mannen mumler noe for seg selv, men det er umulig å høre hva han sier.

Det eneste man kan tyde er navnet Randi.