LIZA MARKLUND: – Nå er jeg helt ferdig med Annika og er fornøyd med det, sier Liza Marklund om romanfiguren Annika Bengtzon, som fulgte henne i mange år. FOTO: Sif Meincke
LIZA MARKLUND: – Nå er jeg helt ferdig med Annika og er fornøyd med det, sier Liza Marklund om romanfiguren Annika Bengtzon, som fulgte henne i mange år. FOTO: Sif MeinckeVis mer

Liza Marklund:

- Å være mormor er det beste

Bokaktuelle Liza Marklund er blitt bestemor. Hun liker å strikke og se tv-serier, men hun er ikke blitt mindre eventyrlysten av den grunn.

Kan du se for deg en verdensberømt forfatter som reiser til en bitte liten øy i Stillehavet og bor på en lokal perlefarmers loft i tre uker. Nei vel? Ikke desto mindre er det nettopp det Liza Marklund gjorde som en del av researchen til sin nye bok «Perlefarmen». Men når man møter henne, forstår man det litt bedre. For eventyret og rastløsheten bobler og bruser i henne så det nesten kan høres.

Etter 11 krimbøker med journalisten Annika Bengtson følte Liza seg ferdig med Annika, og at hun måtte gjøre noe helt annet, selv om det verken har vært mangel på boksalg eller anerkjennelse. Liza Marklund har solgt mer enn 23 millioner bøker og er oversatt til 40 språk. Flere av bøkenes hennes er blitt film og tv-serier, og hun har fått en rekke priser.

Planen min var å være ferdig med Annika innen barna mine flyttet hjemmefra. Men det skjedde ikke. Jeg skrev to bøker med henne etter at de hadde flyttet. Men nå er jeg helt ferdig med henne, og er fornøyd med det, sier Liza, som etter bøkene med Annika har hatt et par andre prosjekter, blant annet «Perlefarmen», som hun skrev synopsis til i 2003. Den gang var Liza gjest hos noen private venner på Cook Island, der handlingen foregår.

– En dag var jeg ute og gikk på øya og opplevde plutselig at Kiona (hovedpersonen i «Perlefarmen», red.anm.) begynte å snakke til meg. Hun snakket og snakket, og jeg gikk og gikk. Hun bodde på Manihiki, som er en liten atoll i Cook Islands nordlige øygruppe, og hun fortalte meg en svimlende historie. Til slutt måtte jeg ta bussen hjem, og der skrev jeg en synopsis i ett strekk. Den gang var det ikke internett på øya, så jeg måtte leie meg inn på telegrafstasjonen i hovedbyen for å sende de tre sidene jeg hadde skrevet til forleggere min.

Liza kjenner en familie som har dyrket perler på Manihiki siden 2001. En av hennes beste venner handlet med perler, og det var gjennom ham at hun ble kjent med dem. Det finnes ingen hoteller på Manihiki, så hun måtte bo hos dem på perlefarmen deres da hun besøkte øya. Lizas hovedperson Kiona har vokst opp på en perlefarm på Manihiki på 1970- og 80-tallet, før syklonen ødela øya. Hun hadde en oppvekst skjermet for verden utenfor.

Den hadde bare kommet til henne i form av film og bøker. Kiona er viktig på farmen, for hun er en makeløs fridykker. Men utferdstrangen og fornemmelsen av at det finnes noe som er større enn hennes liv på øya, ulmer i henne. Hun tror på Gud, og hun tror på den skipbrudne svensken Erik som hun møter og forelsker seg i. Og det selv om det viser seg at han er en annen enn den han ga uttrykk for å være. Historien om Kiona ligner ikke på noe av det Liza Marklund tidligere har skrevet.

– Det er en sjanger som ikke finnes. Det er kanskje en hybrid. Researchen tok lang tid. Det var mange detaljer som skulle falle på plass. Jeg har faktisk jobbet med den i 15 år. Også selve skriveprosessen tok lang tid, men jeg elsket det. Det er den boken som det har vært morsomst for meg å skrive.

Selv om Liza selv har hatt en stor karriere i mediebransjen, som journalist, nyhetssjef og sjefredaktør, er hun ikke særlig glad i å gi store intervjuer, og hun har de siste årene oftest sagt nei til forespørsler fra mediene.

– I Sverige gir jeg nesten ingen intervjuer lenger, det bestemte jeg meg for å slutte med i 2011. Jeg føler at jeg har sagt det jeg vil si. Jeg vil ikke bli en papegøye. Skal jeg si noe, skal det ha verdi, sier hun.

– Jeg tenkte nøye over om jeg hadde bygd opp et behov for å være kjent, for det vet man jo ikke før man ikke er det lenger. Men jeg synes helt ærlig det er en stor lettelse. Jeg er ikke så glad i å være i sentrum og å stå fram offentlig. Jeg liker å snakke om ting som interesserer meg og som jeg synes er viktige for oss alle – kvinners og barns rettigheter, for eksempel, og eksistensielle spørsmål om liv og død. Men jeg har ingen Facebook- eller Instagram-konto. Jeg har ikke noe behov for å snakke om meg selv som person.

I tillegg til å være forfatter jobber Liza til daglig med Piratförlaget, som hun eier sammen med blant andre forfatteren Jan Guillou. FOTO: Sif Meincke
I tillegg til å være forfatter jobber Liza til daglig med Piratförlaget, som hun eier sammen med blant andre forfatteren Jan Guillou. FOTO: Sif Meincke Vis mer

Liza begynte å skrive om Annika Bengtzon for 21 år siden. Når hun ser tilbake, føler hun ikke at Annika er hovedpersonen i de mange bøkene om henne, som utover en kriminalsak som skal løses, rommer både frustrasjoner over makthierarkier på jobben og vanskeligheter med å få det private og det profesjonelle til å henge sammen.

– Hovedpersonen i bøkene er medieverdenen. Annika er mediet. Det er slik jeg ser det nå, selv om jeg ikke visste det da jeg begynte å skrive. Forandringen i medieverdenen har vært enorm. Da jeg jobbet der, skrev vi ikke på nettet. Vi hadde modem. Det gikk ufattelig tregt, og vi produserte ikke noe på nett i det hele tatt. Da jeg begynte å skrive om Annika, fantes det ikke kvinnelige hovedpersoner som henne. Det var kvinner i krimhistoriene, men de var single og jobbet akkurat som menn. De gikk på bar og drakk og kunne ha one night stands, men de hadde verken barn eller vanskelige forhold til sine mødre. Jeg ville skrive om en kvinne som var et menneske, med alt hva det innebærer, sier Liza og forteller om hvordan hun som ung ble frustrert når hun så krimdrama på tv.

– Det var kvinner som skrek, men som ikke forsvarte seg når skurken kom. Og jeg tenkte alltid: «Hvorfor tar hun ikke bare det balltreet eller det jernrøret og slår ham i hodet? Hvorfor gjør hun ingenting?» Jeg skjønte det ikke. Farmoren, mormoren og moren min ville aldri bare stått der og skreket. Men de er jo også fra polarsirkelen …

I Sverige vakte Liza oppsikt med bøkene om Annika som slet med å få karrieren og kjærligheten til å gå opp i en høyere enhet og som ikke var som kvinner flest.

– Det var spesielt en mannlig journalist som syntes at det var for mye, at Annika lot mannen sin gjøre alt det huslige hjemme. Den var jeg ikke forberedt på, sier Liza, som flere ganger har opplevd at andre bruker Annika som en slags rollemodell når de har behov for litt ekstra energi eller handlekraft.

– Når de ikke blir tatt på alvor, for eksempel, så går de inn i rollen som Annika. Datteren min skulle en gang bruke en resept på en medisin, men hun fikk den ikke utlevert med en gang. Hun ringte til meg, og da rådet jeg henne til å «gå inn i rollen». Det gjorde hun, og det virket. Så bruk Annika. Alle kan gjøre det uansett kjønn, og det er helt gratis, oppfordrer Liza, som mener at inspirasjonen til den handlekraftige hovedpersonen kommer fra hennes egen oppvekst.

– Å ta plass og stå for meningene sine har aldri vært et problem for meg. Jeg vokste opp i isolerte omgivelser i Norrbotten i det nordlige Sverige med mine foreldre og lillebroren min, og da vi var barn, var jeg større og sterkere enn ham, sier Liza og fortsetter etter en liten pause.

– Vi behandler gutter og jenter helt forskjellig allerede fra skolealderen. Hvis man undersøker hvor lenge barn får lov til å snakke i klassen, så snakker jentene en tredjedel av tiden, mens guttene får resten og dermed størstedelen av taletiden. Likevel har mange en forestilling om at det er jenter som snakker mest. Hvis en jente snakker, oppfattes hun som forstyrrende og dominerende av alle i rommet. Jeg har alltid snakket mer enn min tredjedel, så jeg har jo alltid vært kjempeslitsom, sier Liza.

Hun ler og forteller om en episode der en lærer ble irritert på henne og utbrøt: «Hvem er det som er lærer her i klassen? Er det meg, eller er det deg?» – Jeg svarte: «Det kan diskuteres.»

– Hvordan hadde du det med de andre?

– Jeg hadde ikke det store sosiale behovet. Jeg er veldig introvert. Jeg har venner, men ingen bekjente. Jeg liker ikke å være ensom, men jeg liker å være i fred. Jeg har behov for å være alene med tankene mine. Egentlig lever jeg et utrolig lite liv. Jeg snakker med barna mine, mannen min og barnebarna mine. Og så strikker jeg gensere og ser på tv-serier. Jeg liker også å vaske og ta hånd om huset.

Liza har tett kontakt med sine tre barn. To av dem bor i Sverige, mens den tredje bor i London. Lizas ene datter og hennes to barn på henholdsvis fire og to bor i Malmö ikke langt fra Liza og hennes mann.

– Det er makeløst å være mormor. Det er det beste. Jeg vil virkelig anbefale barnebarn. Som mormor opplever jeg en helt ny slags kjærlighet som jeg ikke var forberedt på. Det føltes som om porten til hjertet mitt ble åpnet. De er ikke barna mine, men de er barn i livet mitt. Jeg elsker å leke med dem, og jeg har en helt annen tålmodighet med dem enn jeg hadde med mine barn. Kanskje fordi jeg ikke har ansvaret på samme måte. Jeg er bare sammen med dem, og jeg er det av lyst. Og det merker de, så vi har det morsomt sammen.

Liza og mannen hennes, Mikael Aspeborg, har vært sammen i nesten 30 år og tilbringer stort sett all sin tid med hverandre. Men det har ikke slitt på forholdet, for som Liza sier:

– Man må lytte til og ha respekt for hverandre. Høre hva den andre sier og prøve å forstå. Hvis man ikke gjør det, så går det ikke.

– Å ta plass og stå for meningene sine har aldri vært et problem for meg, sier Liza. FOTO: Sif Meincke
– Å ta plass og stå for meningene sine har aldri vært et problem for meg, sier Liza. FOTO: Sif Meincke Vis mer

I 30-årsalderen fikk Liza Marklund konstatert høyt stoffskifte. Sykdommen gir henne fortsatt noen problemer med leddene, og hun har diffuse smerter som kommer og går. I tillegg til å ta medisin daglig må hun passe på å trene for å bygge opp musklene og styrke kroppen.

– Det ble oppdaget da jeg gikk ned 16 kilo. Pulsen min var høy, jeg hadde ødemer, og jeg forsto ikke hvorfor jeg følte meg så dårlig. Jeg gikk til legen i den tro at det ikke var noe og at jeg kanskje bare hadde hatt for mye å gjøre, men slik var det dessverre ikke. I to år fikk jeg en medisin som var nødvendig, men som også betød at det var livsfarlig for meg å få feber, så jeg måtte konstant oppholde meg i nærheten av et sykehus.

Hun fikk feber en gang i løpet av de to årene. Medisinen hjalp, og faren drev over.

– Dessverre har jeg i dag også prediabetes, hjertefeil og et vell av allergier. Det blir jeg ikke kvitt. Jeg har også hjertearytmi og sliter en del med hodepine. Jeg er et ordentlig mandagseksempel. Du vet, en sånn med mange feil, sier Liza og ler tørt.

– Men du reiser likevel jorden rundt. Hvordan tør du?

– Jeg vil ikke la sykdommen begrense meg. Dør jeg, så dør jeg. Jeg er helt ubekymret. Jeg er rastløs og klarer ikke å være stille og bare hvile meg. Jeg synes at det er så kjedelig ikke å være på vei noe sted. Jeg kan hvile når jeg dør. Men jeg ser gjerne tv-serier med mannen min, og jeg strikker – gjerne begge deler på en gang, sier Liza og trekker opp en genser fra vesken, som hun nettopp har strikket ferdig. Modellen har hun «designet» mens hun strikket. Her er kattepoter, salamandre og små kranier. Og alt er kombinert i en slags tilfeldighetens estetikk, for genseren er ikke bare unik, men også fin.

Før vi avslutter, snakker vi litt om tro, for nettopp tro er et nøkkeltema i «Perlefarmen», og Liza forteller at hun som barn selv gikk på søndagsskole.

– Jeg lærte om Gud og Jesus og leste bibelfortellingene. Jeg har lest Bibelen og er fascinert av religion, men jeg vet ikke hva som skjer når vi dør. Jeg har ingen anelse om det. Men det er bra at vi tror. Religion er et uttrykk for at vi tror. For det er en trøst i troen og en ro. Hvis jeg har en tro, så er det nok på menneskeheten og medmenneskeligheten. At vi er gode mot hverandre, det synes jeg er det aller viktigste.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: