<strong>LIKER SEG I BAKGRUNNEN:</strong> Der hvor mannen Abid gjerne trer frem som festens midtpunkt, gjemmer Nadia seg på bakerste rad. Hun har lite behov for anerkjennelse fra andre og er opptatt av å drive seg selv i hverdagen. FOTO: Astrid Waller
LIKER SEG I BAKGRUNNEN: Der hvor mannen Abid gjerne trer frem som festens midtpunkt, gjemmer Nadia seg på bakerste rad. Hun har lite behov for anerkjennelse fra andre og er opptatt av å drive seg selv i hverdagen. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Nadia Ansar:

- Abid er jo mye! Det er så mange ting han gjør som jeg aldri ville ha turt å gjøre

Nadia Ansar (40) og Abid Raja (44) har vært sammen et kvart århundre. Det har krevd sin kvinne.

Publisert
Sist oppdatert

- Vi var 16 og 19 år da vi ble sammen og Abid var preget av en tøff barndom. Det har ikke alltid vært like lett. Rett etter at vi fikk barn, var muligens den tøffeste perioden i forholdet vårt, sier Nadia Ansar (40).

De var og er to litt ulike personer.

«Bare skli inn, ikke skill deg ut eller ta for mye plass». Dette har Nadia alltid vært opptatt av. Helt siden hun var barn og vokste opp på Oslos østkant har hun forsøkt å ikke stikke hodet frem. Og å holde en lav profil sosialt.

Hun har alt som skal til for å bli ballets dronning, men det er langt i fra en tittel hun vil ha. Nadia trives sjelden i begivenhetenes sentrum, og finner mye heller anerkjennelse fra andre steder, aller helst seg selv. Hun må selv føle at hun er god nok.

- Sånn er barna mine også. Men ikke Abid. Hell no.

Hun ler.

- Tenk å være så lite glad i oppmerksomhet som jeg er, så får jeg en mann som.... hvor skal jeg begynne. 1.90 høy, crazy hår og som virkelig får alles øyne rettet mot seg i alt han gjør.

- Abid er jo mye! Det er så mange ting han gjør som jeg aldri ville ha turt å gjøre selv, men det er vel derfor han er så mye mer interessant blant folket også, fleiper hun.

Abid er den folkelige sjarmøren som kan danse vilt ved siden av Erna og stiller i (nesten) alle regnbuens farger i statsråd. Men han er også den klassereiste innvandrergutten som kunne endt opp i håpløshet.

Nylig fortalte han om den vonde barndommen i VG, at han ble kalt stinkdyr på grunn av sitt medfødte handikap. Han ble født uten rumpehull, noe som førte til en særdeles mørk barndom og ungdomstid preget av vold og mobbing. Hvordan blir det plass til Nadia i dette?

- Du finner meg veldig ofte bak en bok.

Stakkars Abid

Oppe på loftet har Nadia sitt helt eget kontor. Der kan ingen se henne, det er bare hennes lille krok hvor hun leser bøker eller holder på med noe skikkelig nerdete, noe bare hun elsker. Nadia liker å være sosial, og er opptatt av å få mellommenneskelig kontakt, men hun velger bort mye til fordel for egentid.

Nadia og Abid har utvilsomt ulik sosial apetitt. Det har noen ulemper, men mange flere fordeler. 40-åringen Nadia tror folk rundt vil beskrive henne som empatisk, genuin og hardtarbeidende, men som stiller høye krav både til seg selv og andre.

- Det med å være bevisst de valgene jeg tar og ta ansvar for det som er mitt i relasjonene jeg omgås, er egenskaper jeg setter høyt. I tillegg blir jeg blant vennene mine kalt for Hermine i Harry Potter, som bruker sin kunnskap aktivt til å finne løsninger på vanskelige utfordringer, og som i tillegg har en timeturner. Jeg har ofte fått høre at døgnet mitt har flere timer enn andres, ler hun.

Vi møter Nadia hjemme hos familien Ansar/Raja på Ekeberg i Oslo. Hun jobber til daglig som psykolog ved Institutt for psykologisk rådgivning og tar doktorgrad i emosjonsfokusert terapi. Jo, så er hun som sagt kona til landets kultur- og likestillingsminister (V).

I sine 15 år som psykolog har hun jobbet med spesielt utsatte grupper av samfunnet. Barn, ungdom og kvinner som har opplevd vold i hjemmet, vokst opp med rus og alkohol, eller andre relasjonelle traumer og vonde oppveksterfaringer er sentrale stikkord her. Helt siden hun var et lite barn selv har hun hatt mye empati for disse barna - et engasjement hun deler med Abid.

Nadia foretrekker opptak av intervjuet, fremfor at jeg noterer. Mellommenneskelig kontakt er undervurdert, og Nadia er spesielt opptatt av samtaler som flyter.

- Senest i går hadde jeg en samtale med mannen min hvor jeg til slutt sa: Stakkars deg. Jeg skulle nesten ønske du hadde fått deg en litt enklere kone.

- Hvorfor det?

- Jeg tror det er en oppriktig hard jobb å være mannen til en psykolog. Han svarer selvfølgelig at han aldri kunne tenkt seg noen andre, men jeg får helt ærlig litt vondt av han noen ganger. Han slipper virkelig ikke lett unna. Jeg utfordrer ham på alt!

God på å drive seg selv

Huset til Nadia og Abid er romslig, består av mange kosekroker, fulle bokhyller og en hage utstyrt med både bordtennis- og basketballbane. På bordet foran oss står det perfekt danderte, nybakte boller og pizzasnurrer. Kaffen blir først satt på idet vi setter oss, slik at den er rykende fersk idet vi får den servert.

- Jeg innser jo nå at jeg oppfyller alle «kona til»-fordommene.

Hun ler igjen.

- Og de bokhyllene er det stort sett jeg som regjerer over. Som Abid pleier å si, med et noe oppgitt tonefall: «Nadia er som regel gjemt bak en bok».

Hun ser tenkende til siden.

- Han er mer en gjøre-person enn en som grubler over livets store eksistensielle spørsmål - og ingen bokorm. Jeg er motsatt. Jeg opplever at jeg ofte kommer nærmere mennesket når jeg leser bøker.

Nadia fascineres av hvor like vi mennesker egentlig er når vi graver dypt nok inn i sjelen. Alle strever med de samme temaene i livet, slik vi alltid har gjort - uavhengig av tid og sted. Å bli elsket og akseptert. Når man ser sånn på det, betyr plutselig etnisitet og kulturelt opphav svært lite.

- Livet, ass, smiler hun.

LES OGSÅ: Tone Ingebrigtsen: - Det er mange tøffe dager. Jeg kan gå i kjelleren selv av og til

<strong>GLAD I Å LESE:</strong> Til Abids store fortvilelse bruker Nadia ekstremt mye tid bak bokpermene - gjerne for seg selv i en liten krok. FOTO: Astrid Waller
GLAD I Å LESE: Til Abids store fortvilelse bruker Nadia ekstremt mye tid bak bokpermene - gjerne for seg selv i en liten krok. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Trenger ikke anerkjennelse

Hjemme hos dem, hvor ikke en eneste pute ligger feil, er det nylig bygget ut en slags innebalkong slik at de får enda bedre plass. Grønne planter, utsikt over hagen og en n'te lesekrok er stikkord her. Med tre barn og ett fosterbarn er det stort sett fullt hus dagen lang, med høyt tempo og mye sprell. Derav lesekrok.

- Jeg trenger rom for å få holde på med mine egne greier og har derfor et større behov for å være alene. Jeg setter pris på å ha noen få men ekte relasjoner. Men for meg trenger det ikke å bety fysisk nærhet - jeg trenger ikke å være sammen med folk, så lenge jeg føler meg elsker og akseptert. Abid er mye bedre enn meg til å bruke tiden vi har til disposisjon til å være sammen. Han er limet som av mange beskrives som en nær og god venn, og har en sunnere måte å insistere på å få og holde kontakt.

- Hadde det vært opp til meg, hadde det definitivt vært flere skyvedører hjemme. Gjerne opptil flere bare i stua, men som Abid sier; «hver gang Nadia ønsker seg noe, koster det 200 000».

Nadia flirer.

- Mannen din har helt åpenlyst behov for mer oppmerksomhet enn deg, men hvor vil du si at du tar du din plass?

- Jeg får utrolig mye mestring gjennom jobben min. Det er virkelig en arena for mening og anerkjennelse. Den gleden jeg får av å hjelpe et annet menneske, og iveren og engasjementet jeg føler av å lære bort gjennom å holde kurs eller veilede andre psykologer, er ubeskrivelig. Jeg er dessuten ganske god på å drive meg selv mot noen bestemte mål, og det gjør selvsagt godt hvis noen ser og deler min følelse av stolthet og mestring når målene er oppnådd. Men jeg drives nok mer av en indre motor.

- Så det er han som tar mest oppmerksomhet hjemme også?

- Han er nok mye bedre på å involvere meg og kreve min tid og oppmerksomhet når han er hjemme, ja. Han er forøvrig ikke så glad i å snakke om jobben sin, noe jeg er veldig glad for. Se for deg en vanlig hverdag med høyt tempo og mye stress, så bruker man kapasiteten sin på hjemmebane til å snakke om jobb - fy søren så usexy! Det må jo drepe enhver relasjon. Alt som har med romantikk og spenninger å gjøre hadde vel bare forduftet ut i luften. Jeg tror at en viktig grunn til at vi har det så bra er at vi legger bort jobben når vi er hjemme - da er det kun vi og barna som er i sentrum.

Hun humrer før hun fortsetter:

- Det er her Netflix kommer inn, vet du. Der møtes vi. Det er en nødvendig kilde til avkobling hvor vi slapper helt av sammen.

<strong>STERKE SAMMEN:</strong> De har vært et par i 24 år og har gått gjennom mye motgang sammen - både privat og offentlig. Likevel er det de siste tre årene som har vært de aller beste for dem. FOTO: Astrid Waller
STERKE SAMMEN: De har vært et par i 24 år og har gått gjennom mye motgang sammen - både privat og offentlig. Likevel er det de siste tre årene som har vært de aller beste for dem. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Snakker sjeldent om jobb

Abid stikker tilfeldigvis hodet inn døråpningen, i sykkelklær fra topp til tå. Han har egentlig fri denne inneklemt-dagen, men har sittet på hjemmekontoret i mange timer og besvart journalister på telefonen.

- Har du på deg sari?!, spør han Nadia i rent alvor.

- Nei, det er rysjene på kjolen min.

- Fjoh! Jeg sykler en tur til Skullerud, roper han idet han går bortover gangen og mot ytterdøren.

Nadia ønsker Abid god tur, og fortsetter der vi slapp. Hun sier Abid ofte glemmer å fortelle om det når det skjer store ting. Da må hun slå på tråden til kontoret hans. «Halla, hva skjer a?».

Viral dansevideo

Like før nasjonaldagen ble en video av Abid Raja som danser sin 17. mai-dans sammen med resten av regjeringen svært populær i sosiale medier. Med ekte innlevelse og pur kjærlighet for rytmene vrikker han løs på hoftene som aldri før.

Denne videoen så Nadia for første gang sammen med barna, og alle fire reagerte likt. De satt i stua og måpte - nærmest ropte i munnen på hverandre. «Herregud så flaut, pappa! Så cringe! Hva er det du driver med? Hvorfor overdriver du sånn? Kunne du ikke i det minste valgt en mørk dressjakke?».

- Her blir jeg skamorientert som alltid. Abid, du er kulturminister, hold deg til temaet ditt, sier jeg til ham noen ganger. Da er han god på å minne meg på at det må være rom for forskjellighet. Ikke alle kan være helt like. Klær er også kultur. Bollywood er kultur. Så rister jeg på skuldrene og går og leser en bok av Hamsun.

Nadia er fullt innforstått med at det kun er hennes egen flauhet som snakker når hun reagerer på ting han gjør. Hun sier hun alltid har vært litt for opptatt av å strekke seg langt for å bli akseptert og likt av andre. Abid er stikk motsatt, han er bare seg selv. Hun er helt overbevist om at det arbeidet han gjør er både bra, nødvendig og viktig. Han gir et ansikt og en stemme til mangfoldet i samfunnet.

- Jeg er skikkelig stolt av ham. Den norske kulturministeren har så mange mennesker bak seg som opplever å bli sett gjennom han. Den rollen og betydningen det har for folk skal man ikke kimse av. Hans evne til å utfordre hva som anses som normalt og akseptabelt gjør at han treffer et bredere lag av samfunnet.

- Men jeg hadde gjort alt for at han skulle slutte med å gå med glinsende dressko, smiler hun.

Ikke redd for Fortnite

Vi får nok en gang besøk på kjøkkenet. Denne gangen er det sønnen Adam (12) som kommer inn for å nappe til seg en nybakt bolle med sjokoladefyll. «Vi kan jo ikke hilse på grunn av korona, så jeg bare smiler jeg», sier han før han smyger seg ned på rommet for å spille Fortnite igjen.

- Jeg er forresten ikke så bekymret for Fortnite i disse koronatider, sier Nadia.

Vi er inne i en tøff tid, og hun ser at det er mange som sliter i både parforholdet og i foreldrerollen. Da er det viktig å velge sine kamper med omhu. Når barn driver med spill som en sosial hobby med venner er ikke det usunt og derfor blir hun ikke sur om barna spiser kveldsmaten litt for fort fordi de må løpe ned og spille.

- Så lenge de har gjort oppgavene sine, da.

- For de er jo den avtalen akkurat lik som hvilken som helst annen avtale de må holde. Så lenge de legger det bort når jeg ber om det – for den respekten skal vi ha som foreldre - så gir jeg de «slækk» på spillingen. Vi har ofte en tendens til å bli så bekymret og redde for ting at man noen ganger kan skape et problem som egentlig ikke er der.

LES OGSÅ: Man må jo tro at man er verdt å elske, hvis man skal treffe noen

Nadia og Abid som foreldre

Nadia og Abid har generelt stor tillit til alle barna og er opptatt av å gi dem frihet på andre arenaer i livet også, men det er én ting som er hellig. Hjemme hos familien Ansar/Raja, er det tiden rundt middagsbordet og helgefrokosten som er obligatorisk.

Presist klokken 18.00 hver eneste dag møtes de rundt langbordet, med hjemmelaget middag på tallerkenen. De kan ha et slingringsmonn på inntil en halvtime, men lenge over det går ikke.

- Abid foretrekker også seks-middagen så langt han kan, selv om det ikke alltid er mulig i jobben hans. Yngstemann prøver å snike seg unna noen ganger, men det går ikke. Dette er den tiden vi har før det som regel er andre aktiviteter på kvelden. Da er det teater, håndball, piano og gitar, så det er en stor kabal som skal gå opp.

Rundt middagsbordet får de «catchet» opp på hvordan dagen har vært og hvordan de har det. Det er en viktig arena for kontakt. Fjellturer, hytteturer, sykkelturer til sentrum, turer i nabolaget og i skulpturparken på lørdager og Åpent Bakeri på søndager er andre typiske ting de gjør for å sikre seg kvalitetstid i løpet av uka.

- Jeg er over snittet opptatt av lojalitet og å stå opp for hverandre når det trengs. Når noen har det vanskelig, legger jeg bort alt jeg har i hendene, for i dette huset skal ingen føle seg alene.

Nadia er bevisst på hvilke familieverdier som er det viktigste for henne, og tid og ekte samtaler sammen er noe hun setter høyt. Hun sier at de ofte får kommentarer fra folk om at de virker sterke som familie.

- Det kommer nok av at vi backer hverandre veldig. Vi snakker om alt. Noen ganger kan jeg til og med ta meg selv i å tenke «oi, sa jeg akkurat det til barna mine?».

- Bruker du fagbrillene i egen familie og egen oppdragelse også?

Hun smiler lurt.

- Det må du spørre barna mine og Abid om! Neida, men det er nok litt av problemet med denne utdanningen: Jeg tar den jo med meg overalt - å jobbe med andre menneskers følelser er sårbart, og det ligger enormt mye ansvar i det om man ønsker å ta det. Jeg vil si at jeg jobber aktivt med mine følelser i hjemmet og å ta ansvar for det som er mitt.

<strong>MYE JOBB:</strong> Nadia sier at livet ikke har forandret seg så veldig etter at Abid ble statsråd. Hun ser på jobben hans som et prosjekt de har sammen, slik at han får gjort det så godt han kan. FOTO: Astrid Waller
MYE JOBB: Nadia sier at livet ikke har forandret seg så veldig etter at Abid ble statsråd. Hun ser på jobben hans som et prosjekt de har sammen, slik at han får gjort det så godt han kan. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Velger sine kamper

Nadia velger sine kamper med omhu. Som mamma pirker hun langt i fra på alt, derfor er det nok litt ekstra trøkk i ordene om hun plutselig utbryter «nå må vi snakke sammen».

- Da kjenner jeg en som heter Abid som får klump i halsen, sier hun og illustrerer ved å svelge tungt.

- Heldigvis klikker jeg aldri i vinkel lenger. Jeg er jo 40 år nå og ferdig med det - men tro meg, jeg har vært der. Som ung i 20-årene hadde jeg og Abid mer fights enn vi har i dag.

Grenseløs omsorg

Nadia kunne fortsatt praten om familie og oppdragelse i det uendelige.

Hun trekker frem at selv om både hun og Abid har mange år med høyere utdanning i bagasjen, er hun takknemlig for at barna deres anses som «normale». De er langt i fra overpresterende, heller helt på snittet og det gir Nadia ro. Hun synes det er deilig å slippe at de omtales som eksepsjonelle eller suverene. De skal slippe å være noen andre, og de skal føle aksept for den de er.

Hun tar oss tilbake til en samtale familien hadde rundt middagsbordet dagen før. Abid luftet tanken «er vi litt for gode venner med dere?» til barna. De var noe upresise i svarene og vekslet jevnt mellom ja, nei og kanskje. «Jeg tror vi har et nært forhold, selv om grensen mellom venner og foreldre er klar. Uansett hvilke spørsmål dere stiller meg, hadde jeg svart så ærlig og samvittighetsfullt jeg bare kan», svarte Nadia.

- Den tilliten tror jeg faktisk barna har til oss. Jeg etterstreber meg et hjemmeklima hvor barna skal få lov å være barn og slippe å føle på ansvar for de voksnes følelser. En viktig skillelinje for meg, er når jeg er der for barna mine og når jeg blir selvrefererende og bruker barna for å unnskylde min uakseptable oppførsel. Slik jeg ser det, er relasjonen mellom oss alltid de voksnes ansvar, og vi skal strekke oss langt for å møte våre barn.

Samtaler om Abids selvmordsforsøk

I det nylige intervjuet med Abid i VG, hvor han åpenhjertig deler vonde detaljer fra barndommen sin, kommer det frem at han som 15-åring vurderte å ta sitt eget liv.

- Akkurat det med selvmordstanker var det eneste vi aldri hadde snakket med barna våre om. Det måtte vi gjøre før intervjuet ble publisert.

Å få høre at faren deres tidligere har vurdert å begå selvmord, er hard kost for et barn. Nadia og Abid ville derfor at de skulle lese gjennom hele teksten for seg selv, så de kunne diskutere det sammen etterpå.

Det gjorde de. De brukte lang tid, leste i detaljer, stilte spørsmål.

- Vi gjorde de også forberedt på reaksjoner som kunne komme fra medelever om Abids funskjonsnedsettelse. Det er overraskende hvor fint barna tok dette, sier Nadia stolt.

Abid gjorde inntrykk

- Som psykolog: hvordan ser du på Abids oppvekst, og hvordan han er som person i dag?

- Oi! Godt spørsmål!

Hun tenker seg nøye om.

- Da vi ble sammen gikk jeg på videregående og han på universitetet. Det er lenge siden nå og jeg tror de aller fleste hadde gått fra hverandre for lenge siden, om de hadde hatt vårt forhold.

I et intervju med Aftenposten har de tidligere fortalt om den gryende, uskyldige romansen for 24 år siden som var ulovligi deres kultur. Ulovlig fordi de tilhørte to ulike kaster. I tre år måtte de holde forholdet skjult fordi de fryktet konsekvensene fra familien. Hun husker skammen som infiltrerte henne og frykten for å bli stemplet som en dårlig jente. Når Nadia tenker tilbake på hvordan hun og Abid var da, og hvordan de er nå, ser hun helt forskjellige mennesker.

Det at de fortsatt er sammen, betyr at begge har bidratt enormt for å strekke seg mot den andre for å forstå og tilpasse seg endrede behov.

- Han var jusstudent på den tiden og var veldig utadvendt. Mange gutter i den alderen er sjenerte, mens han dyttet folk unna og ropte "her er jeg!". Jeg syntes han var altfor frempå i starten og litt irriterende.

Men Abid gjorde inntrykk. Her sitter de i dag, mye av grunnen til forholdets oppblomstring tror hun er den psykologiske, personlige reisen de begge har hatt.

LES OGSÅ: Pernilla Solberg om Petter: - Hvor lenge skulle jeg orke?

Kjempet mange kamper

Nadia legger ikke skjul på at mye av det mannen hennes har hatt med seg fra barndommen, har vært tøft for dem som par. Ingen kommer ut av en slik barndom uten emosjonelle skrubbsår. Tiden rett etter at de fikk barn, toppet det seg nesten for paret. De hadde en vanskelig periode, og det var på nippet til at det ikke gikk mer.

- Vi har kjempet mange kamper sammen - både offentlig og privat. Men vi har klart det! Jeg tror en viktig grunn til det er at vi har fortsatt å strekke oss mot hverandre og fortsette å prøve å forstå og akseptere hverandre som vi er. Vi er jo ikke de samme i dag som vi var den gang da vi ble sammen. Det krever enorm innsats og velvillighet fra begge parter.

Abid har selv sagt at han aldri ville kommet seg gjennom operasjoner eller tatt tak i egen helse om det ikke hadde vært for Nadia. Sammen har de jobbet seg ut av all smerten fra barndommen.

- De kravene jeg stiller til han i dag, er helt annerledes enn da jeg var 16. Kravene og forventningene mine er fornyet og forsterket, og han møter meg på det jeg forventer. Jeg tror det er gjensidig.

Jobbet med seg selv

- Hva annet har gjort at dere holder sammen, tror du?

- Når man har vært sammen så lenge som vi har, er det ikke et ektefølt forelsket valg hver eneste dag. Det er forpliktelser og ansvar, og det ansvaret kjenner vi begge på i vår relasjon. Jeg og Abid står sammen i tykt og tynt - det er en viktig verdi for oss begge. Som par kan man ikke være sammen kun når det går bra, men også i motbakker. Vi er flinke til å prate sammen når vi må, og flinke til å ikke prate når det ikke passer.

Med det siste mener hun at en av styrkene de har sammen, er at de ikke berører temaer som er hete mens det står på som verst. Den siste perioden har vært hard for Abid som kulturminister. Han har stått i mye kritikk fra kulturlivet.

- Det er klart at sånt går inn på meg også.

- Det er tungt å stå på siden og se på. Men når det koker nok i topplokket fra før, skygger jeg banen en periode. Heldigvis er han sterk og står i det. Jeg forstår at kritikken er en del av pakka som kommer av å være statsråd i regjering. Man blir tykkhudet av å ha den rollen. Så får man jo også mye støtte, og vi ser at han betyr mye for mange der ute

Har hatt tre fosterbarn

I tillegg til sine egne barn har Nadia og Abid fosterbarn. Jenta de nå har ansvar for er det tredje forsterbarnet, og det blir trolig flere. Denne reisen startet med at de først overtok omsorgen for noen slektninger, før de nå har en tenåringsjente som ikke har noen tilknytning til familien.

Nadia beskriver rollen som fostermor som noe utrolig meningsfullt. Det føles utrolig godt å åpne opp hjemmet sitt til en ungdom som ellers ville vært nødt for å leve livet sitt på institusjon.

- Vi vet jo at det ikke går så bra med de fleste av disse barnevernsbarna. Abid var et sånn barn.

Det å kjenne på at noen andre kan ha glede av omsorgen de har å gi, og erfare at de har betydning for disse barna, kjennes så viktig at det ikke lenger et spørsmål om de skal gjøre det eller ikke.

- Jeg vil fortsette med å hjelpe barn som ikke har hatt det så enkelt, til å gi de en opplevelse av normalitet og en emosjonell erfaring som de kan ha med seg inn i voksenlivet.

Hun vil vise hvordan et normalt hjem kan se ut, og at de har noen omsorgsrollemodeller å sammenligne seg selv med.

- For oss koster det lite. Vi har plass og ressurser. Jeg er likevel opptatt av at et sånt ansvar skal være lystdrevet, og jeg skjønner at ikke alle har muligheten til det.

LES OGSÅ: Marte Bratberg: - Jeg tror det er sunt å ha kjent på følelsen av å være litt utenfor

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer